Dag 18: Er vi blitt kulturelle?

De andre tok vin til maten i går kveld, mens jeg tok Cola. Hva som er sunnest strides de lærde om. Men, uansett, alle våknet morgenfriske til frokost. Sayre var faktisk et pent sted, og hotellet vårt lå vakkert til på en liten høyde før byen.

Vi hadde venneråd i går kveld som nevnt, og vi var enige om at etter 41 mil på 2 dager, var tidspunktet kommet for å roe litt ned. Vi ligger jo foran skjemaet, og det er ingen vits å komme til Chicago lenge før flyet går heller. Så vi ble enige om å dele de 20 milene til Oklahoma på 2 dager. Det var også opprinnelige planen, men siden vi syklet litt lenger i går, ble det altså 20 mil til Oklahoma og ikke 23-24 som planlagt på forhånd.

Været er aldeles strålende, nesten for bra skal det etter hvert vise seg. Vårt første delmål er Elk City, snaut 3 mil unna. I dag starter vi med kort med en gang, sola varmer allerede godt. Det blåser en del, med ganske gunstig retning ennå. Akkurat i det vi ruller inn i Elk har både Dag og jeg punktert. De andre kaller oss punkteringsgutta, siden vi har punktert aller mest. De mener vi slurver med vedlikeholdet på kvelden!

I Elk går vi inn på det nasjonale Route 66 Museet. Det er en kjent sak at verken jeg eller Vidar er de store museumfantastene, men det lar vi oss ikke merke med. Vi turer inn i samlet flokk, 25 $ for alle 5. Ikke noe å si på det. Vi ser først film om hvordan den amerikanske drømmen om å cruise rundt øst/vest og nord/sør med sin nyinnkjøpte Caddilac, Buick, Corvette eller et annet digert beist ble gjort mulig gjennom utbygging av et sammenhengende, statlig veinett. Route 66 ble etablert som begrep i 1926, og er den mest kjente av alle riksveiene som ble bygget. Hele Route 66 hadde faktisk fast dekke i 1938. Storhetstiden var på 50-og 60-tallet. Men kapasiteten ble raskt for liten på disse veiene og interstate-veisystemet ble påbegynt i 1956, initiert av Eisenhower. Det er disse vi refererer til hele tiden som I-40 i vårt tilfelle, og som har fulgt oss helt fra Los Angeles. De kjennetegnes av 2 filer i hver retning og med en stor grasslette mellom. Museet viser ellers de flotte, gamle bilene som ble brukt på den tiden og hvordan servicenæringen var organisert (autentiske oppstillinger av gamle hus, med inventar etc.). Det var også en stor utstilling av gamle landbruksmaskiner.

Vandringen tar ca. 1,5 time, og vi har et stykke arbeid igjen før vi kan ta fri for dagen. Men nå har vinden økt betydelig på og kommer skrått fra siden, og etter hvert rett fra siden. I tillegg er det blitt uutholdelig varmt. Vi snakket om den stekende Texas-solen i går, men Oklahoma-solen oppleves verre (eller bedre om man vil, hvis man skulle ligget på stranda). Det er 34 grader i skyggen, og vi får ikke i oss nok drikke. Det er faktisk akkurat nå varmest i hele USA her vi er. Og vinden tørker oss ut. Så vi sliter ørlite etter hvert.

Vi raster i veikanten, og jeg og Vidar legger et pledd på bakken og soler oss mens Jon Erik tilbereder lunsj. Nesten hver lastebil tuter på oss, de tror nok det er et par smellvakre damer som ligger der. Men mest sannsynlig er alle lastebilsjåførene i USA damer. De andre mener vi skal snu oss på ryggen, da vil det nok bli slutt på tutingen.

Vi sliter oss opp til Clinton. Terrenget har nå blitt ganske annerledes enn det vi har hatt på mesteparten av turen. Vi har jo syklet gjennom ørkenlandskap og i 2000 meters høyde helt siden Rialto og til vi startet på platået ved Caprock i Texas. Ganske brunt, sand/grus, nesten ingen trær, så godt som ikke elver og vann og relativt flatt bortsett fra stigningene opp mot fjellpartier. Og langt mellom tettstedene, og generelt lite folk. Men etter hvert nå i Oklahoma er det mye mer bakker opp og ned, det er vann, elver og mer trær. Åkrene står fint mange steder, antakelig høsthvete, og løvet er i ferd med å sprette ut. Og tettstedene er litt større og det er generelt mer liv.

Det mer kuperte terrenget tar på i denne varmen. På en bensinstasjon på en høyde ligger vi som slakt rundt inngangspartiet, med en liter Cola hver. Vi får i oss alt for lite væske, vi orker ikke å få i oss nok av den lunkne sportsdrikken og vinden tørker oss ut. Dette er ikke så lurt. Her må det tiltak til i morgen hvis vi skal komme oss videre.

Vi slår leir i Weatherford, etter 11,5 mil sykling. Helt ok dagsetappe likevel altså. Vi spiser på en Chinarestaurant, og drikker og drikker uten å trenge noe toalett. I morgen må vi bare drikke mer underveis hvis varmen fortsetter. Men vinden kan volde oss alvorlig trøbbel, det er spådd vind helt opp i 80 km/t i kasta og rett fra siden. Vi må stå tidlig opp i morgen for å rekke fram til Oklahoma City før thunderstormen som er spådd når oss igjen.


Et idyllisk vann


Interstateveiene ser slik ut vanligvis, her i-40


Ikke rart vi blir tutet på?


En typisk bil som amerikanerne cruiset rundt på riksveiene med på 60-tallet (Studebacker, for de bilinteresserte)


Vidar er optimist, men det er nok før start


Dag har punktert, og får hjelp av en medisinmann til å skifte dekk


For den som fortsatt er i tvil, vi er i Oklahoma


Akkurat her ligner terrenget på det vi har syklet i lenge, men i Oklahoma skifter det gradvis karakter til mer ups and down, mer grønt og mer vann


Veivokter Dag på sin nyinnkjøpte veihøvel


Her ser vi grønn åker, trær som blomstrer og rødt fjell i Oklahoma. All jorda her er rød for øvrig


Museumsgjengen, klar for en kulturell opplevelse i Elk City og det nasjonale Route 66 museet. Dag er mest interessert i bananen sin. Enten spiser han bananer, eller så er det rosiner (han tenker recovery hele tiden). Han blir nok sponset av Sun Maid på neste tur.


The lonesome riders


Se veien som fortsetter i bakgrunnen. Noen ganger er det best å se på baken til ham foran

Dag 17: Sykling under en brennende Texas sol

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Harald er meteorologen vår. Han sjekker værmeldingen hver kveld på weather.com. Han hadde varslet strålende sol og 30 grader i Amarillo i dag. Derfor ble vi lange i trynet (les ansiktet), da vi våkner opp til skyet vær, vind og ikke så varmt akkurat. Men, men, vindretningen er i alle fall gunstig. Dermed blir det unektelig litt trykket stemning rundt frokostbordet, selv om Harald nå er blitt ekspert på grøten. Den er nå perfekt, bare Vidar griner fortsatt litt på nesen. Biffen fra the Big Texan er nesten fordøyd i løpet av natten, men bare nesten. I dag skal vi spise mindre porsjoner, kanskje hjemmelaget…

Vi hadde altså sett fram til å sykle i kort fra morgenen av. Det er så deilig å sykle i kort, særlig når vi vet det er lenge til det går an i gamlelandet. Det er noe eget å stille på første trening til Ullensaker med skille etter å ha kjørt kort. Vi lesser på oss klær, men må stoppe nesten med en gang å ta av det meste. Det er faktisk ganske varmt, og varmere skal det bli. Vinden er ganske så gunstig til å begynne med, vi må vel nesten innrømme at det blåser friskt rett bakfra. Og det er et ganske kjedelig landskap her oppe på Caprock-platået. Fortsatt endeløse vidder, brunt åkerland hvor de første er i gang med å harve og de få trærne som er har ikke fått løv enda. Men med denne varmen eksploderer det nok snart. Siden det ikke er så mye å se og dermed heller ikke så mye å fotografere, bare fyker milene unna. Vi feier igjennom Conway, Groom og stopper for lunsj i Alanreed. Bacon og pasta, deilig. Vi har allerede syklet 10 mil, og vi mumler allerede om å legge på dagens rute som er planlagt til 15 mil.

Noen ord om disse byene vi kjører gjennom som Conway og Groom. De er veldig karakteristiske for mange av stedene vi har passert så langt. En enorm brei gate, ofte med 2 kjørefelt i hver retning enda det verken er biler eller folk der. Nedlagte servicebygg, og svært langt mellom de få stedene som fortsatt har oppe. Husene er heller stusselige og hagene likeså. Ikke har vi sett en matbutikk heller, hvor er den lokale varianten av Joker'n? Men kanskje lar vi oss lure litt. Mange vi prater med sier det blir mer liv fra mai og utover, når turistsesongen starter for fullt. Motellene som er tomme nå, pleier å være fullbooket hver dag i sesongen sier de innfødte. Og med masse folk fra Norge, på sine Harley’er.

Vi passerer Mclean og Shamrock. I Shamrock var planen å overnatte, men vi har lyst til å sykle litt lenger i det fine været. For det har nesten blitt plagsomt varmt etter hvert for en vinterblek nordmann. Kanskje rundt 25 i skyggen, sola steker i ryggen og lufta er svært tørr. Så vi må drikke denne lunkne sportsdrikken hele tiden, som smaker pyton. Men likevel, selv med 15 mil i baken drar vi videre.

Vi passerer Texola, som er grensen mellom Texas og Oklahoma. Vi er altså gjort unna enda en stat. Vi kommer til Erick, stedet hvor Roger Miller er fra. Men ellers er det et stusselig sted. Det eneste motellet er nedlagt, så vi bestemmer oss for å dra videre til Sayre, 2,5 mil til. Vi begynner egentlig å bli litt halvslitne (de andre altså). Vinden har etter lunsj dreiet litt og kommer ganske sterk fra siden. Det er litt ekkelt å sykle. Vi sykler ved siden av I-40, og kommer rett opp i en trafikkulykke. En stor van med en diger campingvogn har gått rundt. Heldigvis ser det ut til å ha gått bra med personene i bilen. Vi møter politi og sykebil litt senere. Litt etter kjører vi forbi statuen til Will Rogers, ham hadde ikke jeg hørt om men det har sikkert dere...

De siste milene inn til Sayre er lange, men vi kommer da fram. Vi finner et motell og får strøm til vogna. Når vi overfører sykkeldataene til PC’en ser vi at det ble 21 mil i dag, og ca. 9 timer på sykkelen. Vi er dermed allerede godt på vei med morgendagens planlagte etappe. Vi får ta et familie-/venneråd i kveld og planlegge de neste par dagene. Det er meldt uvær på torsdag/fredag, noe som heter thunderstorm. Ikke vet jeg hva det er, men det finner vi kanskje ut.

Noen ord om trafikken og bilistene. De er svært hensynsfulle mot oss i trafikken. De kjører ikke forbi med 10 cm avstand som i Norge, men venter til det er klart og kjører i en bue rundt oss. Det er stor lastebiltrafikk her, og når vi sykler på en servicevei ved siden av motorveien tuter mange av dem og hilser til oss. Når vi stopper kommer mange bort til oss og prater. De er vedlig hyggelige og høflige disse amerikanerne.


Vi ser egentlig ikke så mange kirker, og de vi ser er ikke spesielt pene. Men her en en hvitmalt da, som vi liker...


Groom (Texas) er ikke kjent for så mye, men et enormt kors har de i alle fall å vise til


Dag skulle kjøpe bruktbil, men sjappa er nedlagt (fra Shamrock, Texas)


Noen som har hørt om Roger Miller? Vel, her var han fra i alle fall (Erick, Texas)

Vanningsanleggene i Texas ER digre

Siden vi er bønder på tur interesserer vi oss selvfølgelig for traktorer. Jeg ble mobbet av de andre fordi jeg tok bilde av denne "lille" John Deere'n, modell 9300 (John Dyr på fagspråket). Den går det nok flere av i Norge også

Oklahoma, og endelig så vi et idyllisk vann!

Vi har egentlig nesten ikke sett en skikkelig gård. Men i Oklahoma fant vi en etter vår smak. Rød låve også da gitt. Sikkert en utflyttet nordmann

Til ære for alle hesteelskere (May, Ida og andre). Oklahoma

Dag 16: When you’re here, you’re halfway there……..

Vi diskuterte litt hva tittelen på dagens etappe skulle være. Vi valgte et slogan for Midpoint Cafe, som markerer at vi er halvveis på turen. De andre tror jeg har funnet på det helt av meg selv, og er imponert. Et annet forslag var: ”Nå har også VI skjønt at jorda er rund…..”, for å illustrere at i Texas er viddene så vide og det er så flatt at vi ser jordkrummingen akkurat som på havet.

Det er mandag og en ny dag står for tur. På planen en lang tur, ca. 20 mil. I dag skjer flere store begivenheter; vi kommer til å krysse grensa til en ny stat, Texas, og vi vil passere Midpoint Cafe Cafe, som markerer at vi er midtveis på Route 66.

Harald løper rundt og leter etter kartet, Dag vasker briller og Vidar sjekker lufta på syklene. Vi gjorde mye i stand i går kveld for å komme tidligere av sted i dag. Sola er begynt å varme litt, men vi starter med langt tøy. Den lille brisen som er blåser i riktig retning.

Første lille sted vi kommer til er San Jon. Jon Erik stoppet for å ta noen bilder og en hyggelig type i truck stopper og forteller at dette har vært en sted der det blant annet ble laget filmer om Route 66. Det ligger noen nedlagte bensinstasjoner og et lite motell der, og det bor ca. 150 personer på stedet. Nå skal det være allmøte vedrørende budsjettet for byen. Sikkert ok at alle får delta i en sånn prosess.

På et svært ruglete ottadekke punkterer Vidar på både for- og bakhjul. Han kjører på høyprofilfelger og med pariser. Jon Erik er like ved og vi får nytt hjul, det andre må vi lime på selv. Vi har med ryggsekk, som jeg og Dag deler på å ha på ryggen. Vi er nå på vei til ”Bard”, der vi må ut på I- 40. Vi passerer Jon Erik og på hans naturlige spørsmål om hvordan vi føler oss nå, er svaret fra meg BRA.

Vi passerer grensa til Texas. Ny stat, nye muligheter. Vi må samtidig skru klokka en time fram. Det er noe styr med disse tidssonene. Vi klatrer opp Caprock Climp og kommer opp på et platå på om lag 1150 meters høyde. Og her er det virkelig flatt, vi ser ikke enden verken på veien eller jordene. Litt grått og trist enda, men det er i ferd med å grønnes. Og det er storfeproduksjon så det holder. Og store åkerland. Vi ser en såmaskin bestående av 8 moduler, hver på 2,5 meter. Dag himler med øynene og har lyst til å ta med en til gården sin på Lund i Ullensaker. Lunsj serveres av Jon Erik ved Gruhlkey, pølser, brød og potetmos. Ved Adrian litt etter kommer vi til et stort mål for turen, halvveis!!! Bare 1139 miles igjen! Vi får verten på Midpoint Cafe til å ta bilde av oss. Ser vi stolte ut mon tro? Merk at avstanden på skiltet lyver litt, siden det ikke har med loopen om Santa Fe.

Vi koster på. Vinden har snudd etter hvert, og kommer nå skrått forfra. Vi ligger likevel godt over 30, på god vei med lite trafikk og sliter oss ikke ut? Vi passerer Vega og Wildorado, og Dag stirrer på alle landbruksmaskinene som står langs veien. Ved Bushland rett før Amarillo tar vi en liten omvei for å få med oss en berømt ”gravplass” for utgåtte Caddilac’er. I et lyskryss i Amarillo ruller ei jente ned vinduet og sier: You guys look like professionals. Vi lyser opp, disse texanerne har virkelig greie på saker og ting.

Vi leier motell ved Big Texan, et kjent spisested i Texas. Vi spiser også der. Vi prøver å få Dag til å stille opp i konkurransen om å spise en 72 OZ biff (1 ounce=0,028 kg, altså 2 kg) med poteter og salat på en time, men den gang ei. Den som gjør det får den gratis. I går var det to som klarte det. Det er en som prøver i dag også, men må kaste opp litt over halvveis i måltidet. Han sitter på et podium til spott og spe. Han må betale 100 $. Vi bestiller 12 OZ bare, og Jon Erik 18 OZ, og i tillegg den største brownies med krem vi har sett noen gang. Den må vi sette igjen det meste av, selv om den var innmari god. Vi får nok nye kropper, men vi er redd det blir med negativt fortegn.

Det ble 20 mil i dag, og var på sykkelen i 9 timer. En god arbeidsdag er endt.

Vi avrunder med noen filosofiske betraktninger fra Jon Erik: Han har sittet og tenkt på filmen CARS, som handler litt om Route 66, der de sier at før i tiden brukte de veien for å bruke tid ikke for å spare tid. Han føler litt at det stemmer, når han ser utover landskapet. Vi mangler muligens litt roen i hverdagen til å sette pris på alt det vi har rundt oss, ikke bare haste av sted fra A-B-C . Han tenker på SAN JON som har 150 innbyggere, du kjenner sikkert alle, stille og rolig?


4 landeveisrøvere, i en litt kjølig morgenstund. Hvem kjører med minst klær mon tro?


Jon Erik og Dag, Dag for anledningen nybarbert (for å minske luftmotstanden)


Det texanske landskapet er det dimensjoner over. Akkurat her med noen små "flosshatter" av noen høyder langt der borte


Ferdig med New Mexico, klar for Texas



Kjent gravplass for Caddilac'er, alle sprayer på en dert ved besøk


Stedet for biffelskere


En ranch, og det er nysådd

En stooor milepel, halvveis ved Midpoint Cafe

Dag 15: Et kontrastfylt land………

Snø, sludd, haggel, iskald vind, bratte bakker, klippeformasjoner, trange daler. Det var noe av det vi opplevde i går på Santa Fe Trial fra Santa Fe til Santa Rosa. I dag slår vi opp øynene til knallblå himmel, vindstille og perfekt sykkelvær. Det har riktignok vært kuldegrader i natt, og det er litt kaldt på morgenen. Men det vil fort bedre seg. Og terrenget er i ferd med å skifte karakter også. Vi er på ca. 1700 meter. Dalen vider seg ut, og vi ser nesten ikke annet enn horisonten i det fjerne. Det er enorme beiteområder, men foreløpig er ikke graset blitt grønt.

Det har vært en ganske kald vinter her, med en del snø. Seinest for ei uke siden var motorveien her stengt på grunn av snøvær. Så vi er heldig med været tross alt, siden det er i tidligste laget å legge ut på en slik tur. Sesongen for motorsykkelturer begynner ikke før i mai vanligvis. Men det er spådd høytrykk, og det skal bare bli varmere. Så stemningen er i ferd med å gå i taket.

Vi ivrer etter å komme i gang, og er på syklene ca. 0930. Vi må kjøre bobil 3 mil tilbake slik at vi starter der vi sluttet i går. Som sagt jukser vi ikke! Det er litt oppoverbakke til å begynne med, men etter hvert flater det ut, og med litt medvind i ryggen bruker vi bare en snau time til vi atter er i Santa Rosa. Deretter tar vi en gammel variant av Route 66 som går langt fra I-40. Det er bra vei og ikke en bil å se så langt øyet rekker. Vi har medvind og det er lettsyklet. Jeg synes det er veldig pent her.

Dag og jeg stopper for å fotografere. En cowboy hopper ut av bilen sin og spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Han har for så vidt allerede gjettet at vi sykler Route 66 siden han arrangerer motorsykkelturer for routen for blant annet personer fra Norden. Han har camp på gården sin. Han venter 800-900 personer på besøk bare i år. Han eier en ranch på 8 600 acres, om lag 30 000 mål. Ganske liten, som han sier, til å være på disse kanter. Han har 400 dyr på beite i sommersesongen. Dag prater ivrig med ham, siden dette er hans fagfelt. Inngår han en deal mon tro (se også bildet)? Han ønsker oss god tur videre, og vi synes det er hyggelig og lærerikt å snakke med folk som bor i området.

Vi kommer ned igjen til I-40 hvor Jon Erik venter med, som vanlig, en god lunsj ved Cuervo. Deretter fortsetter vi turen på en sidevei til motorveien nesten fram til Tucumcari, som er dagens mål. Vi har god medvind, det er noe nedover og milene bare flyr unna. Før vi vet ordet av det er vi framme. Etter lunsj har vi stort sett ligget i 40 km/t. På veien har vi passert småsteder som Newkirk og Montoya. Vi leier et rom på et tradisjonsrikt Route 66-motell, Blue Swallow, og får også parkert bobilen.

Det blir middag med biff i dag også, men bare 300 grams denne gang. Siden det gikk så lett i dag har vi ikke brukt så mange kalorier, så vi har ikke samvittighet til å spise mer.

Men vi har likevel syklet 131 kilometer, og 100 mil siste uka, akkurat som planlagt. Dette går som smurt.

Jon Erik synes det er mye snakk om høydemetre, makspuls og det som verre er. Slik som vi legger ut mener han vi har passert Mt. Everest flere ganger. I dag ble det 700 høydemeter, selv om det ikke virket slik. I alt har vi syklet noe over 12000 høydemetre, og vi har syklet 184 mil i alt. Vi er absolutt i rute!

Harald er treningseksperten blant oss, og kjører strengt etter puls. Hver gang den passerer 125 roper han at vi må roe i bakkene. Dag synes dette er morsomt. Han har aldri eid ei pulsklokke, og kommer heller aldri til å gjøre det. Så hver gang det er Dags tur til å dra, trår han på litt ekstra i bakken og gliser når Harald skriker. I tillegg mener Dag at vi må kjøre på tyngre gir. Hans filosofi er at jo lavere kadens (antall tråkk per minutt), desto lavere puls og desto mer krefter sparer man. Det mumles litt blant oss andre, vi er ikke sikre på om denne filosofien er gangbar hos alle. Men mye artig prat og kommentarer blir det ut av det. Så tiden på sykkelsetet går vanligvis som en lek.

I kveld skal vi legge oss tidlig, det blir en ekstra lang dag i morgen.





Toget har fulgt oss hele veien, og du ser så langt øyet rekker




Et Route 66-bilmuseum på veien før Santa Rosa




En enslig ranch, og drøyt 30 000 mål beitemark - som ikke er så stort herover



Dag i passiar med en hyggelig rancheier. Dag har lyst til å kjøpe seg inn og finansiere handelen med en oljedeal han planlegger i Texas?.....

Dag 14: Vind, sludd, snø, haggel, bakker...

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Vi våkner opp i Santa Fe til en kjølig og overskyet dag, og starter våre vanlige forberedelser med frokost; grøt, brød, juice og melk. Vi må dessuten fylle vannflaskene vi har på syklene, smøre kjede og sjekke lufttrykket i alle dekkene. Det er mye som skal skje på en kort morgenstund.

Asbjørn sitt kne blir kommentert, han har hatt vondt i det i løpet av natten. Han kjøpte en salve på apoteket som svir noe så innmari og gjør kneet helt glovarmt - akkurat som å ha det på grillen. Den slaven går det ikke an å bruke mer. I stedet justerer han setet ned, han finner de gamle merkene på setepinnen. Jeg tror jeg har betennelse i slimposen, og det blir gjenstand for fleiping hele tiden. Æsj, jeg liker det ikke...

Vi hadde en fin ettermiddag/kveld i Santa Fe i går. Vi var ute og spiste en god biffmiddag i Downtown Plaza. Restauranten var veldig bra, men litt dyr i forhold til priser vi har sett tidligere i USA. Men størrelsen på biffen er jo ikke å sammenligne med norske forhold.

Vi hadde to artige drosjesjåfører i går. Den ene var en ung gutt som kjørte 10 timers skift 4 dager i uken, leide leilighet i Santa Fe, trivdes i byene selv om den var blant de dyreste i New Mexico. Han synes det var et fint sted å bo, men var ikke helt enig i sin egen regjerings prioritering på forskjellig områder, blant annet knyttet til forsvarsutgiftene. På hjemturen fikk Jon Erik og Dag en sjåfør med cowboyhatt på sin egen alder, en artig skrue. Han fortalte om en tidligere tur samme kveld med en passasjer som visstnok vurderte 3 valg; det første var å skaffe seg kokain, det andre var å skaffe seg marihuana og det siste var å gå på bibelskole. Sjåføren fikk overbevist ham om at å gå på bibelskole var best. Han hadde også blitt med passasjeren inn med taksameteret gående, og de hadde de tilbrakt 1 time på bibelskole sammen. En sjel var reddet for kvelden. Cowboysjåføren hadde bodd i Santa Fe i 17 år og trivdes veldig bra der.

Sykkelturen i dag går fra Santa Fe og den gamle Santa Fe trial over til Romeroville i nærheten av Las Vegas (i New Mexico). Det er kaldt, men det er medvind. Det går stadig oppover helt til Glorieta Pass på 2470 meter. Passet er kjent fra et slag under den amerikanske borgerkrigen fra 1862.

Deretter kommer vi inn i ei skikkelig snøbyge. Det er svært kaldt og hadde vi ikke hatt bobilen påstår Harald at han hadde frosset i hjel. For akkurat da vi ikke kjenner fingre eller tær lengre står Jon Erik der, og vi får varmet oss litt og tatt på oss mer klær. Ferden fortsetter og mer snø kommer. Vi orker ikke å fotografere, men får tatt et bilde av snømennene.

Mellom Gise og Lifeld blir det lunsj; eggehakk, bacon, varm te, og brødskiver. Etter lunsj fortsetter ferden forbi Ribera, San Miguel, Blanchard, og da kommer solen fram og varmer igjen. Jon Erik får ny beskjed om stopp, og av med klær denne gang. Vidar ser ut som en kokt hummer, og fikk nesten ikke pedalene rundt de siste kilometrene. Han sier han ikke får puste. Hva kan det komme av? Vi passerer Apache-land, se bildet. Det er fint terreng, men det går opp og ned hele tiden, så det suger krefter.

Ved Romeroville bestemmer vi oss for å fortsette videre på neste etappe. Nå kommer en ny byge, og nå vi vil ned fra fjellet. Vi har syklet i om lag 2000 meters høyde over en uke, og det er kaldt. Vi har så mye røde blodlegemer nå at det holder til neste OL.

Bygen er kald og en kraftig sidevind feier inn fra Apacheland. Viddene er enorme, med bare noen få einerkratt og brunt gress (det er vår). Det er ganske fint, tross alt. Vi begynner å bli slitne, men i dag har vi alle godt humør og holder motet oppe hos hverandre. Slik skal det være.

Nå er vi ferdig med omveien om Santa Fe og vi har nesten syklet inn en etappe til. Det ble 17,5 mil i dag, og 1350 høydemetern forsert. Ikke dårlig i dette dårlige været. Vi kjører bobil inn til Santa Rosa, hvor vi finner en RV-park av det litt uslere slaget. Vi er nødt til å tømme septiken, som er Dags heldige jobb (vi andre kan det ikke heldigvis).

Akkurat nå holder Jon Erik på å lage mat. Det blir kylling og ris i kveld. I morgen må vi kjøre bobil tilbake til der vi sluttet i går. Her jukses det ikke.¨
Asbjørn og Jon Erik


Snødekte vidder litt etter Santa Fe i retning Glorieta


Vidar med sine feite Carbonhjul


Babtistkirke rett etter passering Glorieta


Vi har syklet gamle Santa Fe Trail mesteparten av dagen


Kamuflasjedraktene er på

Snømenn, etter å ha syklet gjennom en kraftig snøbyge

En karakteristisk topp i nærheten av Romeroville

Vi sykler også gjennom Apacheland

Enorme beitelandskaper nær Santa Rosa

Dag 13: Født i 1855 i Santa Fe........

Jeg har nynnet på sangen i hele dag, underveis til Santa Fe og Morgan Kanes fødested. Men underveis i dag ble det sådd tvil om det var Santa Fe i New Mexico som var stedet eller om det var Santa Fe i Texas. Men heldigvis, etter å ha sjekket på Internett ble dagen likevel reddet, det var her det skjedde ved en landevei ved Santa Fe.

Det er en ny dag med nye muligheter. VI våkner på vårt tvilsomme sted av at en person messer de samme setningene om og om igjen. Han kan ikke være helt god, og jeg er glad da vi kan forlate Albuquerque etter en natt i bilen og på et motellrom. I tillegg til alt det andre vi var plaget med i går kveld, kom også eieren innom og sa at vi brukte alt for mye strøm (vi hadde koblet bilen til kontakt på rommet.) Dette var avklart med hans kone når vi booket inn, men hans kommentar var at hun ikke visste noenting. Vi måtte betale 20 $ ekstra og sporenstreks komme med kredittkortet, så ville problemet være løst. Ellers forløp natten tross alt stille.

Vi sykler gjennom Albuquerque, på 4th. Street fra sør mot nord. Det er mange lyskryss, så det går litt tregt til å begynne med. Bebyggelsen veksler med høyblokker i ”Down town”. I forsstedene har nesten alle hus basert sine farger på terrakotta, rust rødt, brunt, gult noe vi synes er ganske fint og passer godt inn med naturen rundt.

Vi følger nå I-25 (I-25 nå ikke I-40) mot Santa Fe. Vi har valgt å sykle loopen om Santa Fe, en omvei på om lag 20 mil. Dette er veien som Route 66 fulgte før 1937. Det ville også vært mulig å fortsatt rett østover, men vi synes vi må ha med oss dette tradisjonsrike stedet fra cowboylitteraturen.

Vidar ligger i front i dag. Han pleier å gjøre det nå det er medvind og lettkjørt. Men det er noe muffens i dag. For det er jo ganske mye oppover til Santa Fe, 900 høydemeter i alt skal det vise seg. Så vi mistenker ham få å ha et hemmelig rom i pilleskrinet, som han har åpnet i dag morges. Det blåser mer og mer, speedometeret passerer, 30, 40 og stabiliserer seg på godt på 40-tallet. Oppoverbakkene fyker også unna. Jeg må fram til Vidar og si det går vel fort, vi har jo vært enige om at vi ikke skal sykle fortere enn at vi kan se på naturen rundt oss. Han gliser bredt, han har ventet på at noen skal si fra og det gjorde nok ikke noe at det var meg. Det går roligere en stund, før det går like fort igjen. I en nedoverbakke er vi oppe i 75 km/t. Kanskje kan det straffe seg i morgen.

I-25 ligger på en slette, veien duver opp og ned, med fjellkjeder på begge sider. Noen er fremdeles snødekket , så våren er ikke kommet fullt og helt. Det går så fort for oss på syklene i dag, at når Jon Erik står og venter ved en EXIT så beslutter de at det skal være lunsj med en gang ellers rekker vi ikke lunsj før vi er ferdig for dagen, Jon Erik lager raskt i stand grillpølser og brød.
Det er nå kun ca. 35 km igjen til Santa Fe. Etter en halv time er det klart for avgang igjen, og Jon Erik reiser i forkant mot Santa Fe for å finne hovedgaten, og stille seg opp for å vente. Mens Jon Erik sitter der og venter kommer det en dame i bil mot ham, på påkjørselen til motorveien. Hun finner ut at noe er galt og klarer å snu og komme seg ut igjen.

Vi suser forbi Jon Erik, vi har tatt en annen avkjørsel men kommer inn på samme vei etter hvert. Det er 3 filer i hver retning og lyskryss og ingen av oss vet egentlig hvor vi skal stoppe for natten. Det blir som regel litt kjøring att og fram, og Jon Erik sier vi snart må se og bestemme oss. Jon Erik begynner forresten å få dreisen på MOTORHOME’n nå, men det er litt trøbbel i små veier. Bilen er jo over dobbelt så lang som hans egen bil.

Vi syklet altså 10 mil i dag på ca. 4 timer inkl. pause og med litt saktekjøring i byen. For Santa Fe er en stor by, USAs 40. største omtrent og hovedstaden i New Mexico. Santa Fe ligger på 2 200 meters høyde.

Vi finner et ganske bra motell, hvor vi leier ett rom for å ha et sted å dusje, få strøm og bruke toalettet. Det blir omtrent like billig som å leie plass på en RV-camp.

Så snart vi har dusjet og staset opp oss sjekker vi hverandres utseende. Buksene begynner å slenge rundt magen, og vi har ikke flere hull igjen i beltet. Og ikke har vi hullemaskin heller. Vi blir enige om at vi snart må kjøpe bukseseler. Dag har enda ikke barbert seg, men ellers er han ok og danser og spretter bortover gaten. Det gjør de egentlig for å erte meg. For jeg sliter med vondt i knærne, kanskje betennelse i slimposene i følge sjekk på Internett. De andre holder på å le seg i hjel da jeg må på apoteket og kjøpe smertelindrende salve. De sier det alltids er plass i bobilen de neste dagene. Men det blir over mitt lik. Og forresten, den som ler sist ler best.

Vi handler på supermarkedet. Dag liker å bruke kredittkortet. Når han skal betale spør betjeningen etter legitimasjon på at han er gammel nok til å kjøpe vin (lettvin altså, eller altervin som vi også kaller det). Det må være det lange skjegget som gjør at han ser så ung ut. Vi fleiper med at de ikke skal sjekke om han er gammel nok, men heller for å sjekke om han er for gammel til å handle vin.

I kveld skal vi på byen, og feire Santa FEs 400-årsdag . Det er jo fredag....

Asbjørn og Jon Erik



Landeveiens slitere


Alt er stort i USA, men ikke gravemaskinene. Bildet er til ære for Erik, som har etterlyst bilder av Dag og gravemaskiner. VI får se om vi finner noe bedre


Asbjørn har punktert, dekk skiftet på 2 minutter med hjelp fra Dag


En knaus før Santa Fe i 2100 meters høyde


Fjellkjede på veien mellom Albuquerque og Santa Fe


Flott natur her også, ikke sant?

Dag 12B: Jon Eriks betraktninger fra bilen

En ny og håpfulldag, solen skinner men det er kaldt, det ligger frost på biltakene rundt oss. Familien har atter vært samlet til en god frokost der strategier og planer blir lagt.
Det som står på tapeten i dag er en 13 mils tur til Albuquerque (1511 moh). Vi vil passere gjennom flere små byer, veikryss. Været der er meldt til mellom 12 -18 grader iflg. YR.NO Vi forholder oss til norske værmeldinger.

De vanlig morgenrutine er nå igang, sjekking av sykler, fylling av flasker, skifte til sykeltøy. Vidar jobber og leser mail. Jon Erik har begynt å skrive på dagens fortelling, for dette er jo et eventyr, ikke sant?

Fyren som eier motellet kom innom og sa at utsjekking var kl 10:00 som om det sto en svær kø av ny gjester å ventet på rommene , men vi klare nok den tiden.

Vi har kommet oss på veien , været ser mye bedre ut idag, Vidar har allerede kastet vindjakka. Veien bukter seg gjennom landskapet, vi krysser i-40 og Railway’en frem og tilbake, de er aldri langt fra hverandre. Stopper og tar noen bilder innimellom, eller ganske ofte egentlig. Vi prøver å suge til oss inntrykk selv om vi sitter på sykkel eller i bilen. Jeg har stoppa på en bensinstasjon og kjøpt en kaffe, en del folk der , stedet heter Laguna, ca. 73 km fra Albuquerque.

Hyggelige damer som jobber der, de spør alltid hvordan du har det, om det innøvd eller ikke vites ikke, tar som et tegn på at de bryr seg. Mange hilser også når du kjører forbi. Vi er fremdeles i Indianer distriktet, det ser vi tydlig i befolkningen. Husene her ut er liksom ikke svære villaer, mye forfalent og noe faktisk veldig bra.

Har kjørt forbi steder som San Fidel, Villa De Cubero, Paraje og alle har nye fine kirker. Det dukker stadig opp store motorsykler, tror nok mange bruker dette som fremkomstmiddel på Route 66. Pratet med 3 Tyskere som hadde kjørt fra Orlando, det hadde hatt en kald tur med snøstorm og kulde, de kledde av seg lag, med lag av tøy der de sto på bensinstasjonen.

Vi har nå passert Mesita og Correo, kjører av i-40 ved Rio Puerco, her går 66, men først klar for lunsj, det blir rester av svin fra i går og pasta, godt med mat synes vi , det blir nå mange kilometer oppover til vi kommer på toppen før det er nedover til Albuquerque. Byen ligger på nedsiden av ”fjellet” med hvite topper og er vel den største byen vi har vært i etter vi forlot Los Angeles og Las Vegas.

Tror det blir OK, det er hvis etterspørsel etter en sykkelbutikk av en hvis størrelse. Det har vært en fin dag for sykling idag, og dagens etappe næremer seg slutten, vi skal bare trille litt nedover ca. 15 km og over RIO GRANDE så er vi der.

I Albuquerque så fortsetter Route 66 i 2 retninger, en til Santa Fe (Pre-1937 US 66) og litt sør –øst mot Moriarty. Vi har valg å kjøre den mot Santa Fe så da får vi se hva morgendagen bringer.

Vi er altså i New Mexico....

EN gammel bro på veien, som fortsatt vedlikeholdes men som ikke er i bruk