Dag 30: We had a dream … og Yes, we could……

Det offisielle bildet fra målgangen ved Lake Michigan: Litt behersket jubel, som sømmer seg sindige bønder på tur

Litt svulstig overskrift i dag med lett omskrevne sitater av taler fra kjente amerikanere. Men dere får tilgi oss... Etter 29 dager på sykkelsetet skal dagen i dag bli en triumfferd gjennom Chicagos gater. Vi har drømt om og sett for oss hornmusikk og vaiende norske flagg ved sjøkanten ned mot Michigan-sjøen, og med høyhusene i downtown som speiler seg i et blikkstille vann i strålende solskinn. Med blussende kinn skal vi stå der og motta folkets hyllest og vise oss fram for en hel verden. Vel, ble det nå slik da?

Vi hadde vår siste frokost i bobilen i Romeoville. Romeoville er en forstad til Chicago, så i dag skal vi sykle på sterkt trafikkerte veier helt inn til mål. Det er grått på morgenkvisten, men innen vi er klare til å dra er solen kommet fram. Vi bruker litt lenger tid før avreise i dag, for vi må se pene ut i tøyet og ha på fuktighetskrem på benene (noen av oss) så de skinner i sollyset. Vi polerer syklene så vi kan speile oss i dem. Alle setter på seg likt tøy, og vi gjør klare den spesiallagde t-skjorten som vi skal ta på oss de siste 2 milene.

Vi har en liten utfordring i dag, og det er at om lag 10 km av Route 66 går på motorvei. Men vi lar det stå til og legger i vei. 4 kjørefelt i hver retning og et forferdelig bråk. Vi sykler helt på kanten av veiskulderen, og ingen tuter i alle fall. Problemet er avkjøringene – det er skummelt når bilene kommer i over 100 km og skal til høyre mens vi må krysse over avkjørselsveien. Etter noen kilometer finner vi ut at dette ikke er tilrådelig, og finner en servicevei som går parallelt med motorveien. Vi må klatre over et ganske høyt gjerde med piggtråd på toppen for å komme dit, og det er ikke min spesialitet. Jeg holder på å bli hengende fast der, med de konsekvensene det kunne fått…

Vel, vi kommer nå over, og tråkler oss inn til avkjørselsveien vår inn mot byen. Og der står Jon Erik med lunsjen klar, etter bare 2,5 mil! Vi må spise opp det vi har igjen, og det er egg og bacon og et par brødskiver. Mest pålegg altså.

Så kommer t-skjortene på, og vi defilerer inn på en av byens hovedgater, Jackson Blwd, som ender helt nede ved sjøen. Vi passerer Lou Mitchell’s Restaurant forresten på veien, som Karin har tipset oss om som et sted vi bare må spise frokost. Og det skal vi. Vi ser skyline Chicago mens vi sykler innover. Det er imponerende skyskrapere, og vi ser Willis Tower (tidligere Sears Tower) rett forut for oss lenge. Willis Tower er 442 meter høyt (med antenner 527 meter), og var verdens høyeste bygning fram til 1998. Vi skal på toppen senere. Gata vi sykler og som Route 66 opprinnelig fulgte går midt gjennom downtown.

Vi passerer en liten bakketopp, og så er sjøen der. Veldig vakkert i solskinn med litt dis. Vi sykler ned til kanten, og Jon Erik er klar med fotoapparatet og foreviger øyeblikket. Vi jubler behersket, som de sindige bøndene vi er, og gratulerer hverandre med vel gjennomført tur. Hornmusikken mangler og flaggene, men ellers er det som i drømmen. Litt opprømte er vi, det skal innrømmes. T-skjortene er jo ganske prangende, og flere amerikanere kommer bort og gratulerer oss. I følge Haralds sykkelcomputer har vi syklet 3 916 kilometer i alt siden vi startet ved Santa Monica Beach for en måned siden. I dag bare 6 mil.

Alt har gått helt etter programmet hele veien. Det eneste er at vi fikk mer fint vær enn planlagt, slik at vi ikke trengte å bruke reservedagene. Derfor får vi 3 dager ekstra i Chicago. Det skal vi nok klare, for her er masse å se som Karin har vært inne på i en kommentar. Vi har altså ikke fått en regndråpe på oss, bare en snøbyge, helt utrolig! Og vi har heller ikke hatt et eneste uhell, faktisk ikke vært i nærheten engang, verken på sykkelen eller rundt overnattingene på kveldene eller med biltrafikken. Og det til tross for mange dårlige veier, og med sterk trafikk mange steder. Det har selvfølgelig hjulpet at amerikanerne fleste er veldig hensynsfulle bilister, mye mer enn hjemme.

Vi bor på Talbott hotell, som ligger midt i sentrum. Litt for fint nesten (for noen av oss), men det var det billigste vi fant på Hotels.com. Vi skal nok klare 3 dager her. Nå i kveld har vi vært på Premium Outlet, et fabrikkutsalg i utkanten av byen med 120 merkeklærbutikker med varer til en ganske rimelig penge. Det ble noen olabukser og T-skjorter med mer. Nå er også kreditten på Maxbo-kortet brukt opp og har nå gått over til COOP-kortet. Jeg har LO-Favør-kortet i bakhånd, så her er det fortsatt tjo og hei.

Sent i kveld er kanskje ikke tiden for å oppsummere det hele, så jeg tror vi kommer tilbake til det. Men vi kan i alle fall si så mye at det har vært en fantastisk reise tvers over det veldige amerikanske kontintentet. Så kanskje kommer det en blogg i morgen med oppsummering, og en på onsdag kveld med hva vi har opplevd her i Chicago. Eller kanskje ikke; det er mulig vi skal holde oss til dette ordtaket: What happens in Chicago, stays in Chicago…


Sykling på motorveien er egentlig ikke å anbefale, men må man så man. Det gikk bra heldigvis


Dag prøver iherdig å få et nærbilde av Canadagås? (ikke dompapp nå i alle fall), men de går hele tiden 10 meter unna ham


Et lite, vakkert tjern i en av forstedene til Chicago


Etter at vi skaffet oss denne boksen, har vi ikke sett snurten av noen farlige hunder


Dette var litt av utsikten vi hadde foran oss mens vi syklet inn mot byen. Ganske mektig i grunnen



Litt av bykjernen, sett fra stranden der hvor Jackson Blwd ender i Michigan sjøen


Jon Erik med Willis Tower i bakgrunnen


Litt av downtown Chicago, sett fra stranden. Mange skyskrapere på ett sted her ja...


Det er nydelig helt nede ved sjøen. Vi skal sykle langs sjøen en av de nærmeste dagene, for det er en fin sykkelsti der


Fra et parkanlegg i tilknytning til sjøen


Jon Erik fanger oss opp i det vi bare har 200 meter igjen til vannkanten i Lake Michigan



Joda, vi har sett dere nå....

Vi har kastet de norske fargene, og stilt oss opp for litt merkevarebygging, her med sjøen i bakgrunnen

...og her med W. Tower som bakteppe

Vel, vi har holdt våre nye kropper hemmelig lenge. Nå, hva synes dere? Berre lekkert?