Dag 18: Er vi blitt kulturelle?

De andre tok vin til maten i går kveld, mens jeg tok Cola. Hva som er sunnest strides de lærde om. Men, uansett, alle våknet morgenfriske til frokost. Sayre var faktisk et pent sted, og hotellet vårt lå vakkert til på en liten høyde før byen.

Vi hadde venneråd i går kveld som nevnt, og vi var enige om at etter 41 mil på 2 dager, var tidspunktet kommet for å roe litt ned. Vi ligger jo foran skjemaet, og det er ingen vits å komme til Chicago lenge før flyet går heller. Så vi ble enige om å dele de 20 milene til Oklahoma på 2 dager. Det var også opprinnelige planen, men siden vi syklet litt lenger i går, ble det altså 20 mil til Oklahoma og ikke 23-24 som planlagt på forhånd.

Været er aldeles strålende, nesten for bra skal det etter hvert vise seg. Vårt første delmål er Elk City, snaut 3 mil unna. I dag starter vi med kort med en gang, sola varmer allerede godt. Det blåser en del, med ganske gunstig retning ennå. Akkurat i det vi ruller inn i Elk har både Dag og jeg punktert. De andre kaller oss punkteringsgutta, siden vi har punktert aller mest. De mener vi slurver med vedlikeholdet på kvelden!

I Elk går vi inn på det nasjonale Route 66 Museet. Det er en kjent sak at verken jeg eller Vidar er de store museumfantastene, men det lar vi oss ikke merke med. Vi turer inn i samlet flokk, 25 $ for alle 5. Ikke noe å si på det. Vi ser først film om hvordan den amerikanske drømmen om å cruise rundt øst/vest og nord/sør med sin nyinnkjøpte Caddilac, Buick, Corvette eller et annet digert beist ble gjort mulig gjennom utbygging av et sammenhengende, statlig veinett. Route 66 ble etablert som begrep i 1926, og er den mest kjente av alle riksveiene som ble bygget. Hele Route 66 hadde faktisk fast dekke i 1938. Storhetstiden var på 50-og 60-tallet. Men kapasiteten ble raskt for liten på disse veiene og interstate-veisystemet ble påbegynt i 1956, initiert av Eisenhower. Det er disse vi refererer til hele tiden som I-40 i vårt tilfelle, og som har fulgt oss helt fra Los Angeles. De kjennetegnes av 2 filer i hver retning og med en stor grasslette mellom. Museet viser ellers de flotte, gamle bilene som ble brukt på den tiden og hvordan servicenæringen var organisert (autentiske oppstillinger av gamle hus, med inventar etc.). Det var også en stor utstilling av gamle landbruksmaskiner.

Vandringen tar ca. 1,5 time, og vi har et stykke arbeid igjen før vi kan ta fri for dagen. Men nå har vinden økt betydelig på og kommer skrått fra siden, og etter hvert rett fra siden. I tillegg er det blitt uutholdelig varmt. Vi snakket om den stekende Texas-solen i går, men Oklahoma-solen oppleves verre (eller bedre om man vil, hvis man skulle ligget på stranda). Det er 34 grader i skyggen, og vi får ikke i oss nok drikke. Det er faktisk akkurat nå varmest i hele USA her vi er. Og vinden tørker oss ut. Så vi sliter ørlite etter hvert.

Vi raster i veikanten, og jeg og Vidar legger et pledd på bakken og soler oss mens Jon Erik tilbereder lunsj. Nesten hver lastebil tuter på oss, de tror nok det er et par smellvakre damer som ligger der. Men mest sannsynlig er alle lastebilsjåførene i USA damer. De andre mener vi skal snu oss på ryggen, da vil det nok bli slutt på tutingen.

Vi sliter oss opp til Clinton. Terrenget har nå blitt ganske annerledes enn det vi har hatt på mesteparten av turen. Vi har jo syklet gjennom ørkenlandskap og i 2000 meters høyde helt siden Rialto og til vi startet på platået ved Caprock i Texas. Ganske brunt, sand/grus, nesten ingen trær, så godt som ikke elver og vann og relativt flatt bortsett fra stigningene opp mot fjellpartier. Og langt mellom tettstedene, og generelt lite folk. Men etter hvert nå i Oklahoma er det mye mer bakker opp og ned, det er vann, elver og mer trær. Åkrene står fint mange steder, antakelig høsthvete, og løvet er i ferd med å sprette ut. Og tettstedene er litt større og det er generelt mer liv.

Det mer kuperte terrenget tar på i denne varmen. På en bensinstasjon på en høyde ligger vi som slakt rundt inngangspartiet, med en liter Cola hver. Vi får i oss alt for lite væske, vi orker ikke å få i oss nok av den lunkne sportsdrikken og vinden tørker oss ut. Dette er ikke så lurt. Her må det tiltak til i morgen hvis vi skal komme oss videre.

Vi slår leir i Weatherford, etter 11,5 mil sykling. Helt ok dagsetappe likevel altså. Vi spiser på en Chinarestaurant, og drikker og drikker uten å trenge noe toalett. I morgen må vi bare drikke mer underveis hvis varmen fortsetter. Men vinden kan volde oss alvorlig trøbbel, det er spådd vind helt opp i 80 km/t i kasta og rett fra siden. Vi må stå tidlig opp i morgen for å rekke fram til Oklahoma City før thunderstormen som er spådd når oss igjen.


Et idyllisk vann


Interstateveiene ser slik ut vanligvis, her i-40


Ikke rart vi blir tutet på?


En typisk bil som amerikanerne cruiset rundt på riksveiene med på 60-tallet (Studebacker, for de bilinteresserte)


Vidar er optimist, men det er nok før start


Dag har punktert, og får hjelp av en medisinmann til å skifte dekk


For den som fortsatt er i tvil, vi er i Oklahoma


Akkurat her ligner terrenget på det vi har syklet i lenge, men i Oklahoma skifter det gradvis karakter til mer ups and down, mer grønt og mer vann


Veivokter Dag på sin nyinnkjøpte veihøvel


Her ser vi grønn åker, trær som blomstrer og rødt fjell i Oklahoma. All jorda her er rød for øvrig


Museumsgjengen, klar for en kulturell opplevelse i Elk City og det nasjonale Route 66 museet. Dag er mest interessert i bananen sin. Enten spiser han bananer, eller så er det rosiner (han tenker recovery hele tiden). Han blir nok sponset av Sun Maid på neste tur.


The lonesome riders


Se veien som fortsetter i bakgrunnen. Noen ganger er det best å se på baken til ham foran