Dag 15: Et kontrastfylt land………

Snø, sludd, haggel, iskald vind, bratte bakker, klippeformasjoner, trange daler. Det var noe av det vi opplevde i går på Santa Fe Trial fra Santa Fe til Santa Rosa. I dag slår vi opp øynene til knallblå himmel, vindstille og perfekt sykkelvær. Det har riktignok vært kuldegrader i natt, og det er litt kaldt på morgenen. Men det vil fort bedre seg. Og terrenget er i ferd med å skifte karakter også. Vi er på ca. 1700 meter. Dalen vider seg ut, og vi ser nesten ikke annet enn horisonten i det fjerne. Det er enorme beiteområder, men foreløpig er ikke graset blitt grønt.

Det har vært en ganske kald vinter her, med en del snø. Seinest for ei uke siden var motorveien her stengt på grunn av snøvær. Så vi er heldig med været tross alt, siden det er i tidligste laget å legge ut på en slik tur. Sesongen for motorsykkelturer begynner ikke før i mai vanligvis. Men det er spådd høytrykk, og det skal bare bli varmere. Så stemningen er i ferd med å gå i taket.

Vi ivrer etter å komme i gang, og er på syklene ca. 0930. Vi må kjøre bobil 3 mil tilbake slik at vi starter der vi sluttet i går. Som sagt jukser vi ikke! Det er litt oppoverbakke til å begynne med, men etter hvert flater det ut, og med litt medvind i ryggen bruker vi bare en snau time til vi atter er i Santa Rosa. Deretter tar vi en gammel variant av Route 66 som går langt fra I-40. Det er bra vei og ikke en bil å se så langt øyet rekker. Vi har medvind og det er lettsyklet. Jeg synes det er veldig pent her.

Dag og jeg stopper for å fotografere. En cowboy hopper ut av bilen sin og spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Han har for så vidt allerede gjettet at vi sykler Route 66 siden han arrangerer motorsykkelturer for routen for blant annet personer fra Norden. Han har camp på gården sin. Han venter 800-900 personer på besøk bare i år. Han eier en ranch på 8 600 acres, om lag 30 000 mål. Ganske liten, som han sier, til å være på disse kanter. Han har 400 dyr på beite i sommersesongen. Dag prater ivrig med ham, siden dette er hans fagfelt. Inngår han en deal mon tro (se også bildet)? Han ønsker oss god tur videre, og vi synes det er hyggelig og lærerikt å snakke med folk som bor i området.

Vi kommer ned igjen til I-40 hvor Jon Erik venter med, som vanlig, en god lunsj ved Cuervo. Deretter fortsetter vi turen på en sidevei til motorveien nesten fram til Tucumcari, som er dagens mål. Vi har god medvind, det er noe nedover og milene bare flyr unna. Før vi vet ordet av det er vi framme. Etter lunsj har vi stort sett ligget i 40 km/t. På veien har vi passert småsteder som Newkirk og Montoya. Vi leier et rom på et tradisjonsrikt Route 66-motell, Blue Swallow, og får også parkert bobilen.

Det blir middag med biff i dag også, men bare 300 grams denne gang. Siden det gikk så lett i dag har vi ikke brukt så mange kalorier, så vi har ikke samvittighet til å spise mer.

Men vi har likevel syklet 131 kilometer, og 100 mil siste uka, akkurat som planlagt. Dette går som smurt.

Jon Erik synes det er mye snakk om høydemetre, makspuls og det som verre er. Slik som vi legger ut mener han vi har passert Mt. Everest flere ganger. I dag ble det 700 høydemeter, selv om det ikke virket slik. I alt har vi syklet noe over 12000 høydemetre, og vi har syklet 184 mil i alt. Vi er absolutt i rute!

Harald er treningseksperten blant oss, og kjører strengt etter puls. Hver gang den passerer 125 roper han at vi må roe i bakkene. Dag synes dette er morsomt. Han har aldri eid ei pulsklokke, og kommer heller aldri til å gjøre det. Så hver gang det er Dags tur til å dra, trår han på litt ekstra i bakken og gliser når Harald skriker. I tillegg mener Dag at vi må kjøre på tyngre gir. Hans filosofi er at jo lavere kadens (antall tråkk per minutt), desto lavere puls og desto mer krefter sparer man. Det mumles litt blant oss andre, vi er ikke sikre på om denne filosofien er gangbar hos alle. Men mye artig prat og kommentarer blir det ut av det. Så tiden på sykkelsetet går vanligvis som en lek.

I kveld skal vi legge oss tidlig, det blir en ekstra lang dag i morgen.





Toget har fulgt oss hele veien, og du ser så langt øyet rekker




Et Route 66-bilmuseum på veien før Santa Rosa




En enslig ranch, og drøyt 30 000 mål beitemark - som ikke er så stort herover



Dag i passiar med en hyggelig rancheier. Dag har lyst til å kjøpe seg inn og finansiere handelen med en oljedeal han planlegger i Texas?.....