Dag 13: Født i 1855 i Santa Fe........

Jeg har nynnet på sangen i hele dag, underveis til Santa Fe og Morgan Kanes fødested. Men underveis i dag ble det sådd tvil om det var Santa Fe i New Mexico som var stedet eller om det var Santa Fe i Texas. Men heldigvis, etter å ha sjekket på Internett ble dagen likevel reddet, det var her det skjedde ved en landevei ved Santa Fe.

Det er en ny dag med nye muligheter. VI våkner på vårt tvilsomme sted av at en person messer de samme setningene om og om igjen. Han kan ikke være helt god, og jeg er glad da vi kan forlate Albuquerque etter en natt i bilen og på et motellrom. I tillegg til alt det andre vi var plaget med i går kveld, kom også eieren innom og sa at vi brukte alt for mye strøm (vi hadde koblet bilen til kontakt på rommet.) Dette var avklart med hans kone når vi booket inn, men hans kommentar var at hun ikke visste noenting. Vi måtte betale 20 $ ekstra og sporenstreks komme med kredittkortet, så ville problemet være løst. Ellers forløp natten tross alt stille.

Vi sykler gjennom Albuquerque, på 4th. Street fra sør mot nord. Det er mange lyskryss, så det går litt tregt til å begynne med. Bebyggelsen veksler med høyblokker i ”Down town”. I forsstedene har nesten alle hus basert sine farger på terrakotta, rust rødt, brunt, gult noe vi synes er ganske fint og passer godt inn med naturen rundt.

Vi følger nå I-25 (I-25 nå ikke I-40) mot Santa Fe. Vi har valgt å sykle loopen om Santa Fe, en omvei på om lag 20 mil. Dette er veien som Route 66 fulgte før 1937. Det ville også vært mulig å fortsatt rett østover, men vi synes vi må ha med oss dette tradisjonsrike stedet fra cowboylitteraturen.

Vidar ligger i front i dag. Han pleier å gjøre det nå det er medvind og lettkjørt. Men det er noe muffens i dag. For det er jo ganske mye oppover til Santa Fe, 900 høydemeter i alt skal det vise seg. Så vi mistenker ham få å ha et hemmelig rom i pilleskrinet, som han har åpnet i dag morges. Det blåser mer og mer, speedometeret passerer, 30, 40 og stabiliserer seg på godt på 40-tallet. Oppoverbakkene fyker også unna. Jeg må fram til Vidar og si det går vel fort, vi har jo vært enige om at vi ikke skal sykle fortere enn at vi kan se på naturen rundt oss. Han gliser bredt, han har ventet på at noen skal si fra og det gjorde nok ikke noe at det var meg. Det går roligere en stund, før det går like fort igjen. I en nedoverbakke er vi oppe i 75 km/t. Kanskje kan det straffe seg i morgen.

I-25 ligger på en slette, veien duver opp og ned, med fjellkjeder på begge sider. Noen er fremdeles snødekket , så våren er ikke kommet fullt og helt. Det går så fort for oss på syklene i dag, at når Jon Erik står og venter ved en EXIT så beslutter de at det skal være lunsj med en gang ellers rekker vi ikke lunsj før vi er ferdig for dagen, Jon Erik lager raskt i stand grillpølser og brød.
Det er nå kun ca. 35 km igjen til Santa Fe. Etter en halv time er det klart for avgang igjen, og Jon Erik reiser i forkant mot Santa Fe for å finne hovedgaten, og stille seg opp for å vente. Mens Jon Erik sitter der og venter kommer det en dame i bil mot ham, på påkjørselen til motorveien. Hun finner ut at noe er galt og klarer å snu og komme seg ut igjen.

Vi suser forbi Jon Erik, vi har tatt en annen avkjørsel men kommer inn på samme vei etter hvert. Det er 3 filer i hver retning og lyskryss og ingen av oss vet egentlig hvor vi skal stoppe for natten. Det blir som regel litt kjøring att og fram, og Jon Erik sier vi snart må se og bestemme oss. Jon Erik begynner forresten å få dreisen på MOTORHOME’n nå, men det er litt trøbbel i små veier. Bilen er jo over dobbelt så lang som hans egen bil.

Vi syklet altså 10 mil i dag på ca. 4 timer inkl. pause og med litt saktekjøring i byen. For Santa Fe er en stor by, USAs 40. største omtrent og hovedstaden i New Mexico. Santa Fe ligger på 2 200 meters høyde.

Vi finner et ganske bra motell, hvor vi leier ett rom for å ha et sted å dusje, få strøm og bruke toalettet. Det blir omtrent like billig som å leie plass på en RV-camp.

Så snart vi har dusjet og staset opp oss sjekker vi hverandres utseende. Buksene begynner å slenge rundt magen, og vi har ikke flere hull igjen i beltet. Og ikke har vi hullemaskin heller. Vi blir enige om at vi snart må kjøpe bukseseler. Dag har enda ikke barbert seg, men ellers er han ok og danser og spretter bortover gaten. Det gjør de egentlig for å erte meg. For jeg sliter med vondt i knærne, kanskje betennelse i slimposene i følge sjekk på Internett. De andre holder på å le seg i hjel da jeg må på apoteket og kjøpe smertelindrende salve. De sier det alltids er plass i bobilen de neste dagene. Men det blir over mitt lik. Og forresten, den som ler sist ler best.

Vi handler på supermarkedet. Dag liker å bruke kredittkortet. Når han skal betale spør betjeningen etter legitimasjon på at han er gammel nok til å kjøpe vin (lettvin altså, eller altervin som vi også kaller det). Det må være det lange skjegget som gjør at han ser så ung ut. Vi fleiper med at de ikke skal sjekke om han er gammel nok, men heller for å sjekke om han er for gammel til å handle vin.

I kveld skal vi på byen, og feire Santa FEs 400-årsdag . Det er jo fredag....

Asbjørn og Jon Erik



Landeveiens slitere


Alt er stort i USA, men ikke gravemaskinene. Bildet er til ære for Erik, som har etterlyst bilder av Dag og gravemaskiner. VI får se om vi finner noe bedre


Asbjørn har punktert, dekk skiftet på 2 minutter med hjelp fra Dag


En knaus før Santa Fe i 2100 meters høyde


Fjellkjede på veien mellom Albuquerque og Santa Fe


Flott natur her også, ikke sant?

Dag 12B: Jon Eriks betraktninger fra bilen

En ny og håpfulldag, solen skinner men det er kaldt, det ligger frost på biltakene rundt oss. Familien har atter vært samlet til en god frokost der strategier og planer blir lagt.
Det som står på tapeten i dag er en 13 mils tur til Albuquerque (1511 moh). Vi vil passere gjennom flere små byer, veikryss. Været der er meldt til mellom 12 -18 grader iflg. YR.NO Vi forholder oss til norske værmeldinger.

De vanlig morgenrutine er nå igang, sjekking av sykler, fylling av flasker, skifte til sykeltøy. Vidar jobber og leser mail. Jon Erik har begynt å skrive på dagens fortelling, for dette er jo et eventyr, ikke sant?

Fyren som eier motellet kom innom og sa at utsjekking var kl 10:00 som om det sto en svær kø av ny gjester å ventet på rommene , men vi klare nok den tiden.

Vi har kommet oss på veien , været ser mye bedre ut idag, Vidar har allerede kastet vindjakka. Veien bukter seg gjennom landskapet, vi krysser i-40 og Railway’en frem og tilbake, de er aldri langt fra hverandre. Stopper og tar noen bilder innimellom, eller ganske ofte egentlig. Vi prøver å suge til oss inntrykk selv om vi sitter på sykkel eller i bilen. Jeg har stoppa på en bensinstasjon og kjøpt en kaffe, en del folk der , stedet heter Laguna, ca. 73 km fra Albuquerque.

Hyggelige damer som jobber der, de spør alltid hvordan du har det, om det innøvd eller ikke vites ikke, tar som et tegn på at de bryr seg. Mange hilser også når du kjører forbi. Vi er fremdeles i Indianer distriktet, det ser vi tydlig i befolkningen. Husene her ut er liksom ikke svære villaer, mye forfalent og noe faktisk veldig bra.

Har kjørt forbi steder som San Fidel, Villa De Cubero, Paraje og alle har nye fine kirker. Det dukker stadig opp store motorsykler, tror nok mange bruker dette som fremkomstmiddel på Route 66. Pratet med 3 Tyskere som hadde kjørt fra Orlando, det hadde hatt en kald tur med snøstorm og kulde, de kledde av seg lag, med lag av tøy der de sto på bensinstasjonen.

Vi har nå passert Mesita og Correo, kjører av i-40 ved Rio Puerco, her går 66, men først klar for lunsj, det blir rester av svin fra i går og pasta, godt med mat synes vi , det blir nå mange kilometer oppover til vi kommer på toppen før det er nedover til Albuquerque. Byen ligger på nedsiden av ”fjellet” med hvite topper og er vel den største byen vi har vært i etter vi forlot Los Angeles og Las Vegas.

Tror det blir OK, det er hvis etterspørsel etter en sykkelbutikk av en hvis størrelse. Det har vært en fin dag for sykling idag, og dagens etappe næremer seg slutten, vi skal bare trille litt nedover ca. 15 km og over RIO GRANDE så er vi der.

I Albuquerque så fortsetter Route 66 i 2 retninger, en til Santa Fe (Pre-1937 US 66) og litt sør –øst mot Moriarty. Vi har valg å kjøre den mot Santa Fe så da får vi se hva morgendagen bringer.

Vi er altså i New Mexico....

EN gammel bro på veien, som fortsatt vedlikeholdes men som ikke er i bruk

Dag 12: En solskinnshistorie.....

Som dere sikkert skjønte av bloggen i går var det en litt tung dag, med kaldt og grått vær, mye dårlige veier, ikke så mye og se og kanskje litt uopplagte syklister. Derfor er det en sann glede å rapportere fra dagens tur.


Vi er i Grants, en liten småby langs Route 66, som ble grunnlagt i 1872. Indianerne kaller Grants for Place of Friendly Smoke, siden det ble inngått en fredsavtale her mellom Kit Carson og Chief Manuelito (for de som er veldig interessert i historie). Men mer spennende. I 1887 ranet indianerne et Santa Fe tog for 100 000 $, som aldri er blitt funnet. Ryktene vil ha det til at byttet er nedgravd nettopp i Grants. Så jeg har vært ute og lett i natt, men fant dessverre ingenting,,,

Vi våkner opp til en kald morgen, men strålende sol og helt klart, akkurat som en klar høstdag hjemme. Det har vært frost i natt, men sola varmer raskt opp. Vi drar ved 0930-tida, og Vidar er godt fornøyd med den litt senere avgangen. Det er kjempefint å sykle, fine veier, nesten ingen trafikk bortsett fra et lite stykke vi må ut på I-40. Kanskje begrepet I-40 bør forklares, siden vi viser til det så ofte. Det er motorvei som går gjennom flere stater, og I står da for Interstate. Bortsett fra første dagen som dere husker, har det vært lov å sykle der, men da på veiskulderen. Men det er ikke så morsomt, omtrent som å sykle på motorveien inn til Oslo. Gamle Route 66 er ikke bevart alle steder, og der ny vei har overtatt og det ikke finnes alternativer må vi altså ut på I-40.

Jeg har kanskje sagt det før, men nå er vi i alle fall i indianerland. Dalen er litt smalere, det er partier med lava, og det et forrevne sandklipper i rødlig farge. Landskapet er ganske så vakkert mot Albuquerque, som er dagens mål. Faktisk noe av det fineste partiet vi har syklet på hittil. Fortsatt er vi på om lag 1900 meters høyde. Jeg drømmer meg litt bort på sykkelen i dag. Ser for meg hvordan konflikten mellom indianer og hvite var. At jeg er en nybygger på sykkel. Plutselig sykler jeg inn i et bakhold og får en pil i skulderen. Jeg brekker av pilen og får dratt ut andre halvdelen. Jeg fortsetter med enorme smerter, men gearer opp og sykler ifra indianerne på hest med min Scott R1 karbonracer. Endelig når jeg fortet, hvor bartenderen heller 96 prosent sprit i såret og bandasjerer. Neste morgen er jeg like fin igjen. Ja slik kan man drømme en lang dag på sykkelsetet i fint vær og på så fine veier at man får sett seg omkring.

Vi passerer Laguna, Mesita, Correo, men det er bare småsteder som vi nesten ikke legger merke til. Siden det går en del nedover i dag og vi har medvind til å begynne med og litt motvind etter hvert, fyker milene unna. Vi spiser en deilig lunsj i Rio Puerco, som Jon Erik igjen har lagd i stand. Det er bare 3 mil igjen til Albuquerque. Men rett etter lunsj er det en laaaang slak motbakke. Vidar har ikke sett hvor langt det er til toppen. Han vil prøve å motbevise at han er svak i bakkene. Han kjører hardt en stund, men da vi runder en topp og han ser at det er 3 km til med motbakke, svikter nok motet litt og han gir opp.

Når vi har en mil igjen har vi en praktfull utsikt over en vid dal og ser hele byen. Byen er omkranset av høye, snødekte fjell. Albuquerque er den største byen i New Mexico. I følge folketellinga for 2004 hadde Albuquerque 484 246 innbyggere da.

Det er bratt nedoverbakke til byen, og vi presser speedometeret opp i over 70 km/t. Vi stopper for fotografering på broa over Rio Grande elven, som har et historisk sus over seg for oss som er vokst opp med Morgan Kane. Dag kaller den (litt uærbødig?) for en møkkabekk, og den ser unektelig litt trist ut nå i vårflommen med helt brunt gjørmevann.

Vi cruiser rundt i byen, på jakt etter sykkelbutikk. Vi må ha mer deler. Og vi leter lenge etter et sted å sove, og finner det etter hvert. Det er et litt tvilsomt sted, hvor noen meksikanere oppfordrer oss til å låse alt vi har og til å ta med syklene inn. Vi får sove med de i natt da. Koselig det…. Litt senere på kvelden kommer politiet og anbefaler oss å flytte vogna mer bortgjemt, for som de sier: In this area, they are driving like nuts. Vi blir enda mer engstelige, og skal låse vogna for første gang.

Jon Erik og Dag er i skrivende stund og vasker klær, og kommer akkurat nå inn døra med nytørkede og velluktende sykkelklær. Vi hadde egentlig tenkt å følge et gammelt råd om å desinfisere dem i sterkt brennevin. Men det er kanskje bedre å bruke det til noen annet? (Spøk til side, vi har ikke med det altså).

Harald bestiller pizza fra Pizza Hut, og kvelden er fullkommen.

OBS. Glemte å si at vi syklet 13 mil i dag, og var framme omtrent ved 1500-tida. En fin dag på alle måter altså.

PS: Journalisten i Romerrikes blad som skrev artikkelen om oss før vi dro, Øyvind Mo Larsen, har bodd 5 år her i Albuquerque. Han leser sikkert ikke bloggen vår, men vi hilser likevel til ham i dag. Det er en fin by




Lavaformasjoner rett etter Grants



Harald i cowboyland



...og det er jammen Vidar også...



..og Asbjørn



Flotte klippeformasjoner, og Dag på vei nedover



Ser ikke dere også for dere scener fra en Cowboyfilm?



Mt. Taylor fra en annen vinkel



Stopp for fotografering



Dag med Albuquerque i bagrunnen



Flott utsikt til Albuquerque

Gjengen på Rio Grande-elven

Rio Grande-elven, med fjell i bakgrunnen

....og Mt. Taylor enda en gang i fint vær

Dag 11: En kald fornøyelse

Vi forlater nå Gallup etter å ha overnattet på USA RV park og fått fylt bilen med bensin og vann. Vi har også fylt opp oss selv med Harald’s Oat Meal og Dag har lagd kaffe og te. Vi har fylt opp flasker med vann og sportsdrikk, så da skal det være klart.

Det er kaldt i dag, snøen er i luften så gutta har tatt på seg vinterhabbiten. Jeg kjører litt i forveien, tar noen bilder fra fjellformasjonene som ligger nord for oss. Solen stikker frem noen steder og gir et fint skue. Foran oss ligger skyene litt mørke. Vi er på vei til Continental Divide som skal være det høyeste punktet på ruten i dag og nesten på hele turen.

Gutta dukker opp rundt bilen før vi skal ut på I-40 en liten periode. De ser ikke så verst ut. Vi kjører ut på I-40, og da kommer det snø som etter hvert driver over veien. Gutta vurderer om de må skifte til piggdekk og montere snøplog foran på bilen. Men heldigvis gir det seg raskt. Men etter en laaang, seig motbakke, kommer vi endelig frem til Exit 47 Continential Divide og finner et historisk merke: ”Elevation 7245 ft Rainfall divides at this point. To the west it drains into the Pacific Ocean, to the east into the Atlantic.” Vi er altså på vannskillet mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Se også bilde.

Vi skal nå fortsette videre til Grants på Highway 122 (Old 66). Fra Continential Divide er det ca. 59 km til Grants som i utgangspuktet er vårt mål for dagen, men det er friskt i været i dag, så vi får se, noen har ytret ønsker om å kjøre lenger!!!!! På veien til Grants passerer vi steder som Thoreau, Prewitt, Bluewater, Milan og så Grants.

Vidar ringte nettopp og lurte på om jeg hadde ringt, men det hadde jeg jo ikke. Han fortalte at det var dårlig kvalitet på veiskulderen der de må kjøre når de er på Interstaten, Noen steder er det veldig bra mens andre steder ligger det eksosanlegg og gamle dekkrester så man må være observant når man er der ute. I dag må de trille i 10-15 km/t, det er masse løs grus, hull og mye lastebiltrafikk rett ved siden av oss.

Mens jeg sitter her og venter så hører det nå kjente hornene til togene som strømmer forbi til alle døgnets tider. Route 66 ble jo lagt ved siden av toglinjene, og det er utrolig mange tog som frakter gods på tvers av USA , det fleste er jo kilometer lange og noen i 2 etasjer.

Vi tar et bilde med gutta ved Continential Divide for å bevise at vi har vært der, og vi forsetter så vider til Thoreau som egentlig bare er et vei kryss, og så til Prewitt. Klokka har passert 13:45, jeg tenker på å stoppe for å lage litt mat, det har blitt noen timer siden starten i dag. Akkurat når jeg har stoppet ringer Vidar og lurer hvor jeg er, de har vist blitt sultne de også. Så da er det å kjøre til side, finne frem stekepanna, det blir pølser og potet mos til lunsj i dag. Vi har tatt opp en indrefilé av svin men den får vi ta i kveld når vi har kommet frem. Og vet dere hva Toget kjørte forbi , kom vel som en overraskelse.

Da var kl 14:30 og lunsjen er fortært, gutta setter seg på syklene og jeg bak rattet, det er 34 km igjen og jeg skal finne et motell i midten av Grants, kan bli spennende. Er det veikryss går det fort, vi får se.

Da var vi fremme ved Grants, et lite sted med en hovedgate. Her ligger det moteller side om side, virker som en gjennomfarts åre kun. Middag tilberedes i vogna. Vi får også vasket syklene i kveld.

Det ble 11 mil i dag. Først 360 høydemeter opp og deretter omtrent det samme ned. Motvind til å begynne med, deretter litt sidevind/medvind

Jon Erik har skrevet det meste i dag….


Historic Route 66 skilt i forgrunnen med høydedragene langs dalen


Flotte snødekte fjell ved Grants i New Mexico. Her Mt. Taylor, 3 445 meter over havet


Endeløse veier, her fra I-40 som følger oss trofast på ferden


Det brygger opp til uvær


Fargesjatteringer langs dalsiden

Fra vannskillet på 2415 meter, det er jammen en litt broket forsamling

Dag 10: Miiiil etter miiiil.....

Vi slår opp øynene i Winslow. Ikke til sol denne gang, men overskyet grått og kaldt vær (2-3 grader anslår vi). I dag vil en del av blogginnlegget handle om livet på sykkelsetet, sett gjennom mine briller. Vi står opp 0730. Vidar synes det er for tidlig, vi andre synes det er passe. Vi tar frokost i vogna, og er klare til å dra 0845. Det er heldigvis medvind, og ganske flatt til å begynne med. Det er enorme sletter så langt øyet kan se og det er indianerland. Det er ikke noe å ta bilde av før vi passerer Jack the Rabbit, som Harald mener er en attraksjon vi bare må ta bilde av. Det er en stor plastkanin, og det var nok en gang et kjent handelssted på Route 66. Men lydige som vi er stiller vi opp for fotografering. Vi feier gjennom Holbrook, et annet velkjent sted på ruten. Vi tar oss ikke tid til å stoppe der.

Vi ligger stort sett etter hverandre på én rekke når vi sykler. Det blir litt småprating innimellom, men stort sett ser vi på bakhjulet til mannen foran for ikke å kjøre ned i et hull. Innimellom får vi sett på naturen rundt oss også. Vidar drar som regel i de lette partiene, flate medvindsdrag og i nedoverbakkene. Det er han god på. Harald drar litt her og der, mens Dag og jeg tar mange av motvindsdragene og oppoverbakkene. Det er som regel litt småkjefting underveis. Jeg drar enten ujevnt eller for fort, og får tilsnakk for det. Dag håndteres penere, enda han kjører som en villmann innimellom. Men han er jo ikke i slekt da. Dag kaller oss forresten brødrene hakk i hæl, hva han nå måtte mene med det.

Veiene er ofte så som så. Vi må sykle litt på Interstate 40, og der på veiskulderen er det mye småstein og ødelagte trailerdekk med ståltråd som setter seg i dekket. I tillegg må vi sykle litt på grusvei og småveier med dårlig asfalt. Så i dag punkterte vi 6 ganger. Farten varierer veldig, fra 15 km/t til godt over 50-60 km/t i slake nedoverbakker med medvind. Første uka har jeg slitt med vondt der bak, forhåpentligvis bedrer det seg gradvis nå. Det har nok blitt for mye skigåing i vinter, og for få timer på rulla. Men jeg liker å stå og sykle, så det går greit. I tillegg har jeg litt vondt i knærne. Det kan komme av at setet sitter for høyt eller lavt. Kanskje fikk jeg ikke montert det i samme høyde etter flyturen. Men når jeg blir varm kjenner jeg ikke så mye. Så alt i alt har alt gått knirkefritt så langt, de store uhellene har uteblitt.

Tilbake til ruta. Vi kommer etter hvert til Petrified Forest Nasjonalpark, hvor vi har lunsjrast etter ca. 10 mils sykling. Jon Erik har igjen disket opp med god lunsj. Vi løser billett for å sykle gjennom nasjonalparken, men finner ut at det blir for stor omvei. Vi får likevel se litt av den fantastiske Painted Desert, et enormt ørkenlandskap med masse flotte farger. Kanskje bildene gir et inntrykk av hvordan det er. Ellers går veien stadig oppover, og vi sykler etter hvert i om lag 2000 meters høyde. Landskapet endrer etter hvert karakter, og vi sykler inn i en spennende dal med flotte klippeformasjoner. Vi er i hovedsetet til Navajo-indianerne.

Målet for dagen er egentlig Gallup. Klarer vi det, vil vi ha tjent inn igjen fridagen og kan ha den til gode til det virkelig dårlige været kommer. Men fotografering, spising og alle punkteringene gjør at vi sliter med å nå dit før det blir mørkt. Vidar vil gjerne ta kvelden etter 8 timer på sykkelsetet, mens Harald mener vi skal fortsette. Han er redd for regn, da sliter han, derfor vil han gjøre så mye som mulig mens været er bra. Det blir til at vi fortsetter. På veinen passer vi grensa mellom Arizona og New Mexico. Vi mener at Gallup ligger på 1750 meter, så vi venter på nedoverbakker som aldri kommer. Det viser seg at Gallup ligger på 2140 meter, så her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Vi kommer fram kl. 1900, dvs. vi har vært på farten i 10 timer. Vi har syklet 21 mil, og vi er enige om at det er for mye på en dag. Det blir ikke rare tiden til restitusjon.

Vi er ganske kalde, og får parkert vogna på en campingplass. Dag og Jon Erik var så heldige å få kursing i septiktanktømming, så de får jobben med dotømmingen. Deretter blir det en herlig varm dusj, og en stor biff igjen til middag og med Budweiser Light som vi velger å kalle det heretter. Vi har fått hint om at øl ikke er forenlig med idrettsprestasjoner. Det ser ut til at bildet av våre nye kropper må vente litt.

Vi må ha med litt statistikk også:
Til sammen har vi nå syklet 1206 km
Samlet stigning 8400 høydemeter

På dagens etappe:
Samlet sykkeltid inkl. pauser og punkteringer: 10 timer¨
Lengde: 213 kilometer
Høydemeter: 1045
Maks hastighet: 59 km/t (trillefart)

En typisk høydekurve fra Polar pulsklokke. Det loddrette fallet et tur med heis 21 etasjer ned i Grand Canyon Caverns


En kjerre i Holbrook


Plain desert, ganske flott den også


Plain Desert fra annen kant


Flotte farger akkurat som i GC






Staute karer foran Plain Desert






--og her ser de enda stoltere ut








Det er ikke altid lurt å velge småveier. Her måtte vi klatre opp på I-40








Jippi. Inn i en ny stat, ferdig med Arizona og inn i New Mexico






New Mexico og indianerland




Klippeformasjoner i New Mexico

Haren Jack the Rabitt, et pinlig bilde som snart vil bli fjernet

Dag 9: En helikoptertur utenom det vanlige

I natt har vi sovet godt på motellet i Williams. Klokka ringer 7 og vi spretter morgenfriske opp for å ta en real amerikansk frokost samme sted som vi spise middag i går. Pris 3,99 $. Egg og bacon, samt to vasne loff, litt sirup og pisskald te og lunken, svak kaffe. Helt greit egentlig sier Asbjørn men noen av oss vil ha svart varm kaffe, men vi savner nesten Haralds grøt.

I dag skal vi utforske Grand Canyon. Williams er et perfekt utgangspunkt for tur dit, siden det ikke er mer enn ca. 8 mil. Vi har lenge planlagt at det skal bli helikoptertur over canyon’en, og slik blir det. Det er 4 alternativer, en kort variant på 25 minutter og en lang variant på 50 minutter og med henholdsvis et skramlehelikopter og et proffhelikopter. Vi velger det absolutt beste og selvfølgelig da også det dyreste alternativet. Pris 235$ per person. Vi er enig om at det et once in a lifetime, samt at vi vet at de der hjemme unner oss det beste og tryggeste alternativet? Vi diskuterer prisen ørlite og kommer til at dette er billig, omtrent det samme som for en (dame)frisørtime med klipp og farging (eller permanent, men det er det vel ingen som tar lenger).

Etter at vi er veiet inn og plassert på avtalte plasser for å få jevn vekt (Harald og Dag fikk sitte foran, heldiggrisene), bærer det av sted mot søndre kant (South Rim). Og det kanskje mest spektakulære synet vi har hatt noen gang er da vi sneier tretoppene og stuper utfor kanten med et loddrett stup på 1600 meter under oss. Vi flyr tvers over hele og ser Colorado River langt der nede og flere kanoer på rafting. Tilbake flyr vi over nordre Rim, også den utrolig fin. Det er fantastiske formasjoner, helt spesielle fargenyanser, knallblå himmel, klart vær og enda snø på øvre del av de loddrette veggene (nordre del som ligger høyere). Egentlig kan det ikke beskrives med ord, men vi håper et par utvalgte bilder kan gi dere et visst inntrykk av vår opplevelse.

For min egen del går halve turen fint, men så kommer den vanlige kvalmen som jeg får når jeg flyr enten det er helikopter eller rutefly. Jeg må slutte å fotografere, svetten pipler og jeg famler etter spyposen, Jon Erik spør om alt er bra og som den tøffingen Asbjørn er så sa han ja, men så at begynte å bli dårlig. Det holder akkurat til vi lander igjen. Alt dette som vi har opplevd i dag, har vi klart til kl. 1100. Vi kaster oss i bilen og raser tilbake til Williams, tar en kjapp lunsj og er på sykkelen kl. 1300 omtrent.

Jon Erik får kastet dem ut av bilen, godt å bli alene, neida, jeg måtte kjøre til Flagstaff og fikse bilen, kommer til verkstedet og der har de ikke hørt noe selv om vi ringte dem på Lørdag. Det viser seg at dit jeg har kommet er en selvstendig forhandler som ikke kan gjøre noe uten en PO(Purchache Order), de ringer til LA som sier at de må ringe til Chicago som har stengt kl er 13:00, jeg ber dem ringe 24/7 vakten og jøss der svarer de, det fikser en ødelagt sikring som ikke sitter synlig til men på baksiden av de andre sikringene, Logisk. Jippy, vi har 12 volt i bilen igjen.

Reiser så for å møte de andre i Flagstaff, men først, verkstedet ligger på Old Route 66 men veien er sperret 500 meter lenger ned, så vi får ikke kjørt denne biten men, de viser seg at Bensinstasjons som ble brukt i filmen Easy Rider ligger der så jeg reiser bortom og tar noen bilder.

Første delmål er Flagstaff, en milepel på turen vår, kjent som det er og i fjellene. Dit er det stort sett oppover. Vi er litt inne på I-40 men tar så en sidevei som etter hvert går over i grus. Vi lurer akkurat på om vi skal snu, da det kommer ei stygg svart bikkje etter oss. Dag er heldigvis siste mann, men heller ikke han liker hunder så vi gir på det vi har. Vi sykler fra det glefsende beistet heldigvis. Men nå får vi i alle fall ikke snudd og må sykle videre på dårlig grusvei. Vi har klart oss med bare en punktering hittil, men i dag punkterer Dag tre ganger og jeg to. Racerdekk liker ikke grus.

På grusveien passerer vi turens høyeste punkt, 2400 meter. Utsikten er fantastisk, det er snø rundt oss, furuskog, medvind og vår i lufta. Vi ruller inn til Flagstaff med Vidar i front i 60 km/t. Jon Erik varter opp med pølse og mos til lunsj, og klokka er 1630. Siden det er flott vær og medvind blir vi enige om å ta noen mil til. Vi satser på Winslow, 8 mil unna. Dette blir et tempodrag med bare en kort stopp ved et meteorkrater. Vi sykler de 8 milene på 2 timer og 8 minutter og er i Winslow akkurat når det begynner å bli mørkt. I dag har vi altså kjørt 16 mil med bil, 50 minutter med helikopter og syklet 14,5 mil. Vi er ganske fornøyde med oss selv og vi er enige om at det er herlig med avslappende ferie! Og vi har snart syklet inn igjen fridagen, som kan være god å ha til dager med dårlig vær.

Mens gutta fyker nedeover I-40 så har jeg tid til å stoppe på noen steder, nevner i fleng kjente navn som Twin Arrows, Two Guns, Canyon Diablo, Meteor Crater, alle steder på Route 66, bilder ble tatt, kommer enten på bloggen eller på min Facebook side.

Vi leier ett motellrom i Winslow. Vi har funnet ut at det er greit. Det koster ikke mye mer enn å leie plass til bobilen, vi står trygt og vi får dusjet alle mann i en dusj som er litt bedre enn den vi har i vogna. Jon Erik varter opp med gourmet-middag. Koteletter, vanlige kokte poteter som vi ikke har spist siden vi dro og blomkål. Etter oppvasken siger vi ned i sofaen med en kald Budweiser i hånda. Om noen minutter sover Dag i stolen, mens vi andre knatrer på PC’en. God natt! Vi har det bra hilsen, Jon Erik og Asbjørn, som har forfattet innlegget i fellesskap i dag.


Colorado River i Grand Canyon

Det er dimensjoner over Canyo'en

Fantastiske formasjoner

....og farger

Litt snø pynter opp også

Ett av jordens syv underverker

Fra South Rim

Helikopteret som brakte oss trygt fram og tilbake

Fjellene ved Flagstaff er også fine!

Nesten høyeste punkt på Route 66 ( det var litt høyere på en smal grusvei vi kjørte)

Fjellene rundt Flagstaff litt lenger unna