Dag 27: En formiddagstur i parken

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Vi gnir søvnen ut av øynene i Saint Louis. Vi har for så vidt sovet godt, men vi fatter ikke at vi er så uheldige at vi for andre natt på rad ligger 2 meter unna en søppelcontainer som tømmes ved 4-tida om natta. Det bråker noe forferdelig mens det står på. Supplert med jumbojet’er som tar av fra flyplassen like ved skal man ha ganske godt sovehjerte for å få skjønnhetssøvnen, som også vi trenger i blant.

I dag skal vi ta en liten kikk på downtown Saint Louis, før vi starter å sykle. Vi kjører bil ned til bredden av Mississippi. Målet for utflukten vår er den kjente parken the Jefferson National Expansion Memorial, som ligger på en høyde ved bredden av Mississippi. I det været vi har i dag, er det så vakkert at jeg får tårer i øynene. Jeg håper bildene våre viser noe av det. I sentrum av parken er den verdenskjente buen, 192 meter høy i rustfritt stål (Gateway Arch). Den ble designet av arkitekten Eero Saarinen, og fullført 28. oktober 1965.

Under konstruksjonen er det et opplevelsessenter, med et flott museum som viser hvordan ekspansjonen vestover har skjedd siden 1800. Vi hadde planlagt en tur til topps, men neste mulighet var ikke før ut på ettermiddagen og det hadde jo ikke vi tid til.

Vi må i stedet sykle. Og vi får oppleve kontrastene i byen. I det ene øyeblikket, blankpolerte bankbygg, imponerende hoteller, høyreiste kirkebygg. I det neste øyeblikket røde mursteinsbygårder som holder på å falle ned, det er finerplater foran vinduene og likevel er det noen som bor der. Afroamerikanere ser det ut til for oss. Ungdommene sitter på trappa, antakelig arbeidsløse. Det er litt nedstemmende akkurat dette, og dette slumområdet av Saint Louis som vi vil kalle det strekker seg over flere kvartaler.

Vi sykler ned mot Riverside, på en sykkelsti helt nede ved elva. Det er flott. Dette er definitivt ikke en møkkabekk, som Dag kalte Rio Grande. Det er vårflom, og elva går over sine bredder noen steder. Vi passerer elva på brua Old-Chain-of-Rocks-Bridge, som bare er åpen for syklister og fotgjengere. Brua er 1,6 kilometer lang, og da skjønner man at elva er bred. Midt ute på brua passerer vi grensa til Illinois, og vi er i den siste staten på turen vår. Hurra! Mississippi markerer også skillet mellom øst og vest i USA, så vi kan nå sies å være trygt over på den østlige siden.

Det er litt rart, men inn vestfra til Saint Louis i går var det jo bare bakker, opp og ned. Ut østover i Illinois er terrenget helt annerledes. Det er nesten helt paddeflatt igjen. Det er fortsatt grønt og trær, og våren er i anmarsj. Mens gårdene i Missouri var små og mest vanlig med kvegdrift, er det her store gårder og det drives i hovedsak maisproduksjon.

I dag har vi lunsj i Edwardsville, etter bare 5 mils sykling. Det holder, vi skal jo ikke så langt i dag, og vi kom jo litt seint i gang på grunn av utflukten vår. Jon Erik har laget i stand indrefilet og ris! Kanskje litt råflott, feiringen begynner kanskje litt tidlig?

Det er kjempefint å sykle. Fine veier, nesten ikke bakker og litt svak motvind og perfekt sykkeltemperatur (22 grader). Vi sykler jevnt og trutt 2 og 2 sammen, og småprater litt. Tida går fort. Vi passerer Livingston og Hamel, og snart er vi framme i Litchfield, som er kveldens overnattingssted. Overnatting på motellet Holiday Inn. Vi tar en grundig sykkelvask, før vi spiser på Pizza Hut.

Det ble bare 10 mil i dag. Vi har nå passert 350 mil, og det er bare drøyt 40 mil igjen, 3 dagers sykling i henhold til vår plan! Og det er spådd strålende vær også de neste dagene…..


Vidar ser ut over Mississippi. Hva tenker han på mon tro?


Old Courthouse i sentrum av Saint Louis


Gateway Arch, og bro over Mississippi i bakgrunnen


Vi prøvde å finne et sted hvor buen speilet seg i vannet, og lyktes nesten. Buen symboliserer Gateway to the West, Saint Louis er blitt kalt porten til vest.

Vi koster på oss et til, i landskapsformat denne gang

Hotellet Millenium, i sentrum av Saint Louis

Hoppsann! Enda et bilde fra the Jefferson National Expansion Memorial

Et bilde inne fra museet. Det er verdt et besøk, det var imponerende!

Downtown Saint Louis

En mektig elv, Mississippi

I slike omgivelser går det an å sykle (Mississippi til høyre for oss), forresten den første sykkelstien på hele turen vår

Brua Old-Chain-of-Rocks-Bridge over Mississippi er 1,6 km lang og er nå bare åpen for fotgjengere og syklister

Guttene på broen......

Sain Louis i siluett, og med skimt av buen til venstre

Hurra, endelig siste stat Illinois, midt ute i elva!

Facts om Mississippi

Og vi tråkker og vi tråkker, her like før Hamel

Flott byplakat ønsker oss velkommen!

Disse skiltene har fulgt oss hele veien, og vi har et bilde av dem fra hver stat. Forresten er veien merket betydelig bedre i Missouri og Illinois enn i de andre statene hvor vi måtte lese kart hele tiden

En ny Road Attraction, her en nedlagt Shell-stasjon med gammeldagse bensinpumper

Dag 26: Tatt med buksene nede

Det er torsdag og akkurat en uke igjen til vi setter kursen hjemover. Hvis planen holder har vi 4 dager igjen å sykle. Vi begynner altså å se slutten på vår ferd over det amerikanske kontinentet. Og det skal bli godt også, det er ikke hver morgen vi like entusiastiske kaster i oss havregrøten og gledesstrålende setter oss på sykkelen for å gjennomføre en ny arbeidsdag på sykkelsetet. Vi har nå fått så mye trevler i baken at vi ikke kjenner noe der lenger. Dag mener vi egentlig bare kan ta av setet å kjøre uten.

Rolla er nydelig denne morgenen. Det er iskaldt, men knallblå himmel og skarp, klar luft. Penere kan det ikke bli. I dag har vi en 18 mils tur foran oss til Sant Louis, og når vi dit er enda en milepel nådd på turen vår.

Men før vi kommer så langt skal vi gjøre et godt stykke arbeid. Terrenget er akkurat det samme som de siste dagene, bare opp og ned. Det blir grønnere for hver dag som går, våren kommer fort her når varmen setter inn. Viden kommer litt fra siden og litt med, og den er iskald. Men det er helt nydelig sykkelvær. Vi kommer snart til Cuba, ikke landet Cuba, men en liten by. Stedet er kanskje mest kjent for Route 66-reisende for the Wagon Wheel Motell, et meget tradisjonsrikt sted. Andre småstreder vi passerer er Bourbon, Sullivan og Stanton (kjent for sitt Jesse James museum). Ved Cuba passerer vi også Mark Twain National Forest. Mark Samuel Langhorne Clemens (Mark Twain) ble for øvrig født i Florida i Missouri i 1835.

Lunsj tas i bobilen ved St. Clair. Litt før det har vi en kort stopp. Dag og jeg er vant til å tisse ute, og gjør det denne gangen også. Jeg har gått ned en skråning og står nede i en bekk. Jeg tør ikke gå lenger, er redd for slanger, og det er jo nesten svarte skauen der jeg står. Dag har gått litt kortere. På andre siden av veien, 250 meter unna, er det en bensinstasjon. Vi hører noen rope, og vi vinker tilbake. Fælt så hyggelige disse amerikanerne er, tenker vi. Vi har så vidt startet å sykle da vi ser at det står en politibil bak bobilen vår med blålysa på. Vi tror det er Jon Erik som har begått en liten trafikkforseelse. Da vi senere treffer Jon Erik viser det seg at folka fra bensinstasjonen har ringt til sheriffen, og sagt at noen karer fra en bobil har tisset i terrenget. Uheldigvis er det Jon Erik som må svare for dette. Jon Erik forklarer at han var inne i vogna og ikke har sett noe. Sheriffen blir rådvill, og spør hvor vi skal hen. Da Jon Erik svarer Chicago, går det helt i ball for ham. Han sier: "Never do that again", så rister han litt på hodet og ber om at vi kommer oss av gårde (retretten er jo allerede startet også). Rett etterpå kjører han av sted i god fart forbi oss med fulle sirener, antakelig kom det en hendelse over radioen som var viktigere enn vår forseelse. Dag og jeg tør ikke tisse mer utendørs denne dagen, men vi lurer på om det fortsatt er lov å tisse på seg. Vi kunne sikkert risikert en klekkelig bot for dette. For å kaste søppel i terrenget er det 1000 $ i bot. Det står skilt alle steder om dette. Men det gikk bra….

Vi har klagd litt på boligene vi har sett underveis i denne spalten, men i dag ser vi flere flotte boligfelt. Staselige hus, flotte, store hager, friserte plener. Særlig når vi nærmer oss Saint Louis. Når vi kommer til Ellisville tror vi at vi er framme i Saint Louis. Men det viser seg å være en av flere forsteder. Vi må passere både Ballwin, Manchester og Des Peres før vi er downtown Saint Louis. Vi syklet nesten 2 timer etter at vi trodde vi var framme. Vi skal utforske byen mer i morgen tidlig, men så allerede i kveld flere monumentale bygg som vi ikke har sett maken til hittil på turen.

Klokka allerede blitt 1800 da vi finner Jon Erik, og vi må finne et sted å overnatte. Vi har havnet på et heller tvilsomt sted, og tør ikke annet enn å reise med bobilen ut mot flyplassen. Her finner vi et ok motell, men ikke noe ordentlig spisested. Så det blir bare en burgerrestaurant. Men et billig måltid blir det.

Noen ord om Saint Louis: Byen har omtrent 350 000 innbyggere og hvis vi inkluderer omegnen omtrent 2,9 millioner. Byen ble grunnlagt i 1764. Elva Mississippi renner gjennom byen, og er det største elvesystemet i USA (6 275 km lang når vi renger fra munning til sitt fjerneste utspring (kalles Mississippi-Missouri-Jefferson)). Elva er da verdens 4. største . Blant mange kjente personer herfra er Josephiné Baker, blant annet verdenskjent for sitt bananskjørt på 1920-tallet. Vi tenker på det (i alle fall noen av oss) hver gang vi spiser en banan – og det er ofte.

Men altså litt mer om Saint Louis i morgen. Vi har blant annet ikke passert elva og heller ikke sett på nært hold den berømte buen i sentrum. Men i morgen får dere bilder av det.

PS: Det ble nesten 19 mil i dag. Startet litt før 0900 og gav oss ved 1800-tida. Om lag 1400 høydemeter. En brukbar arbeidsdag, alt i alt. Kjøringen inn i Saint Louis tok sin tid, men lyskryss i mil etter mil


Ikke alle bilene i USA er 2010-modeller


Når vi kommer hjem skal vi montere gressklipper på vår carbonsykkel, det vil det ikke være mange som har


Det kjente Wagon Wheel Motell



Verdens største gyngestol, her fra rett etter Rolla, rettere sagt ved Cuba


Et litt rotete indianerleir etter vi har passert Cuba. Det selges souvinirer

Dagens hestebilde

Jammen er det ikke løvetann i Missouri også

Et idyllisk tjern et sted på veien mellom Rolla og Saint Louis

Det går an å sykle i slike omgivelser!

Et nydelig rosekjerr kaller jeg det. Roser er det jo ikke, men pent er det.

Big Chief House, et kjent spisested ved Wildwood, Missouri

Asbjørn har kneppet opp skjorta, da går det fort. Hvor der de andre?

Jo, her var de .....

Noen glade studenter er ferdig for dagen ved Busch Student Center, i Saint Louis

Et staselig kirkebygg, St. Francis Xavier College Church, Saint Louis

Dag 25: Spredt bebyggelse og lausbikkjer

Vi våkner opp ved 0500-tida i Lebanon av at det trommer på taket. Lyden er ikke til å ta feil av, det regner. Det er de første regndråpene vi har opplevd på turen, etter å ha vært her i snart 4 uker. Utrolig egentlig. Vi ligger litt lenger enn vanlig, og da vi står opp ved 0800-tida har regnet gitt seg. Harald liker absolutt ikke å sykle i regn, og antyder at avreisen må utsettes til det har tørket opp. Men han blir nedstemt.

Litt senere enn normalt er vi på veien. De andre har tatt på seg altfor mye klær, for været er i klar bedring. Vi må stoppe og plukke av regnhabitten. Vinden blåser nå fra nordvestlig kant, altså skrått bakfra. Det er ganske gode vindforhold for oss. Terrenget er slik vi forlot det i går, lange og slake bakker, opp og ned. Kanskje både lengre og flere enn i går faktisk. Vi oppsummerer i etterkant at vi har passert 70 slike topper i løpet av dagen i dag. Vidar mener høydekurven vi kan lese av på pulsklokka kan sammenlignes med et gammeldags, taggete sagblad.

Siden det er grått og disig er det vanskeligere å få øye på de gode fotomotivene. Det blir lite stopp å få bilder mellom Lebanon og det første ordentlige tettstedet i dag - Waynesville. Waynesville er et sjarmerende sted, men vi observerer det bare fra sykkelsetet. Vi raster noen kilometer senere, og tar en Big Mac på McDonalds. Harald blir motstrebende med inn, han spiser av prinsipp ikke der og har bare vært innom McDonalds en gang tidligere i løpet av sitt 60-årige liv. Men prinsipper er jo til for å brytes, selv om det for hans del bare blir med salat og fisk.

Det skjedde ingen dramatiske ting på dagens ferd gjennom Missouri. Men det er flere ganger nære på. Alle lausbikkjene her er et kapittel for seg, og krever en omtale. I flere dager har vi syklet på virkelig Old Route 66. Små veier, nesten ikke trafikk, ganske dårlig veidekke og lite folk å se (egentlig ikke en kjeft å se). Det er langt mellom husene, og som veiene er de i ganske dårlig forfatning. Mye skrot og skrammel ligger slengt rundt omkring. Her kunne en skraphandler gjort gode penger. Dag mener verdens stålkrise kunne vært avblåst ved å reise rundt å samle sammen dette jernskrotet her.

Men det var altså disse bikkjene, som det har vært mye av både i Oklahoma og Missouri. De kommer som ei kule ut fra nesten hvert hus og glefser etter bakleggene våre. Dag har de mest kjøttfulle leggene, så det er ham de ofte går etter. Men heldigvis har det vært nedoverbakker hittil, så vi har klart å sykle fra dem. Men vi er enige om at leggmusklene våre nå er så harde, at selv en dobermann vil knekke tennene om den prøver. I ettermiddag var vi innom en sykkelbutikk, og de sa det var helt nødvendig å ha med en flaske med irriterende hundespray. De som syklet her brukte det, det samme gjorde postmannen. Så vi kjøpte en hver, og gleder oss allerede til neste angrep. Vidar prøvde den i vogna, og vi måtte sporenstreks rømme den alle mann.

Etter lunsj har solen kommet, og vi passerer Devil’s Elbow. Det er en brå sving i elva Big Piney River, hvor fraktebåtene hadde problemer i gamle dager. Langs veien her er det vakkert, noe vi håper et par bilder kan gi inntrykk av. Vi er forresten litt daffe i dag, etter en nokså hard tur i går. Vi sykler gjennom noen småsteder, med et par-tre hus i hver. Ett av disse er Doolittle, hvor Jimmy Doolittle komme fra. Han ledet angrepet på Tokyo og andre japanske byer fra U.S.S Hornet i 1942. Noen har sikkert sett dette på film (Pearl Harbour). Men nok historie, snart er vi i dagens mål Rolla. Det er et ganske fint sted faktisk, som ligger på en liten høyde. Det bor omtrent 15 000 innbyggere her, og byen er kjent som gruvebyen.

Vi går langt og lenge før vi finner et sted å spise. Sentrum på disse middels store stedene er ikke lagt opp for gående. Til slutt finner vi en japansk restaurant. Det er verken min eller Dags favoritt, men vi bestiller noe som på papiret ligner på en kjøttrett. Og med noen biffrester på toppen og ris under blir vi da halvmette. De andre mesker seg med sushi og kylling, og synes det er strålende. Harald og Jon Erik er verdensvante og bruker til og med pinnene vi fikk utdelt. Vi andre skjønner ikke helt vitsen, siden kniv og gaffel tross alt er oppfunnet.

Senere i kveld skal vi se en episode av himmelblå. Det blir kuuult som ungdommen sier. Hvor langt ble det forresten i dag? : 12 mil. Det er jo omtrent som snittet for rutene var planlagt til på forhånd, men nå er vi i så god form at vi nesten synes det er litt i korteste laget. Men det blir en lang og hard tur i morgen til Saint Louis, så litt ekstra krefter kan komme godt med.

PS.:
Vi har prøvd å legge ut en video av hvordan vi har det i vogna vår, men det ble vel litt mislykket – og så glemte vi sovestedet til Vidar. Det får vi ta senere.


Missouri-landskap like etter Lebanon. Det er pent selv i overskyet vær


Lunsjrast på McDonalds like etter Waynesville


Jernbanebro over Big Piney River ved Devils Elbow


Noen partier er ganske så idylliske her i Missouri. Særlig disse rosa trærne mot grønt og blå himmel. Vi burde funnet ut hva de heter, men har ikke rukket det enda



Klatring i nærheten av Doolittle. Været er igjen perfekt etter en grå start på morgenen idag


Et idyllisk lite tjern med en passe pen villla i bakkant like før Rolla


Ja, vi følte oss velkomne i Rolla


Tulipaner i full blomst, i parken i sentrum av Rolla, Missouri

Dag 24: På cafe før lunsj

Carthage kl. 0700: Sol, blå himmel, 15 grader, vind fra sør. Det er spådd tordenværsbyger fra kl. 1500 i dag, så vi skynder oss av gårde litt før 0900. Det har blitt en vane nå selvfølgelig å kaste seg på sykkelen hver morgen. Baken har selvfølgelig vent seg til dette livet for en stund siden, og kneet mitt er også blitt bra etter at jeg har fått betennelsesdempende tabletter av Dag.

Vi sykler avsted i nokså jevnt, godt tempo. Det er sidevind i dag også men etter hvert som vi dreier litt nordover kommer den skrått bakfra. Ikke så ille egentlig. Det har blitt stadig grønnere på vår ferd gjennom Oklahoma, og som har fortsatt her i Missouri. Våren er kommet enda lenger her. Folk klipper plenen og raker løv. Både gårder og hus er relativt velstelte. Gårdene er klart mindre her, og det er mye kvegdrift og beiteland. Det er absolutt ikke flatt, små åser og skjæringer. Fint landskap som er relativt tungt å sykle i.

Vi passerer en masse småsteder (Phelps, Albatross, Heatonville mfl.), hvor bebyggelsen er forfalt. Det ser ut som om folk har stukket av, og det var vel akkurat det de gjorde når trafikken på gamle Route 66 ble flyttet over på Interstate-veisystemet. Men vi stopper ikke før vi kommer til en relativt stor by: Springfield (etablert i 1825). Vi kjører gjennom sentrum, som er lite men veldig koselig. Her ser vi, nesten for første gang, fortauskafeer. Vi har synes det har vært påfallende at vi ikke har sett det før, bortsett fra i Oklahoma City. Siden vi ligger godt foran skjemaet for dagens mål, tar vi en stopp ved en av cafeene. Egentlig er vi jo her på ferie…

Men så lenge hviler vi ikke i solsteiken før vi er på sykkelen igjen. Raskt er vi i Strafford, som egentlig er endepunktet for turen i dag. Den var stipulert til 11 mil. Vi er enige om at det er litt lite i det fine været, så vi tar lunsjrast her i stedet. Jon Erik har laget i stand pølser, spagetti og bacon.

Vi sykler til Marsfield, som er kjent som fødestedet til Edwin Hubble, han med teleskopet som dere vet. Det var 15 kilometer til, men vi velger å sykle til Phillipsburg, ca. 3 mil til. Men det er bare en liten fluelort på kartet og ikke noe sted å parkere bobilen. Nå har vi syklet 5 mil lenger enn planlagt, men bestemmer oss for å ta 15 kilometer til og slå leir i Lebanon.

I Phillipsburg gjør jeg en taktisk feilvurdering. En veibro er stengt og de andre gutta tar en snarvei og krysser motorveien med syklene under armen. Jeg ser en bro litt lenger nede og velger å sykle dit. Men den finner jeg aldri, og det viser seg senere å være en jernbanebro. Jeg kjører litt til for å se om jeg finner en tverrvei, før jeg skal snu. Akkurat da kommer to bikkjer stormende og glefser som besatt, og jeg må bare kaste meg utfor en bratt bakke. Nå er loddet kastet, det er ikke forsvarlig å snu (altså jeg tør ikke). De andre venter sikkert, men jeg må bare fortsette. Det er skikkelig berg- og dalbaneterreng, veldig tungt, og jeg er usikker på hvor dette bærer hen. Jeg må stoppe en bonde. Hvis jeg fortsetter 15 km til kommer jeg til Lebanon, sier han. Jeg må bare gjøre det, men uten telefon får jeg ikke gitt beskjed til de andre om mitt valg. Etter en stund kommer Jon Erik etter med bobilen, han har luktet lunta. Han er god å ha! Han får gitt beskjed til de andre.

Når vi treffes i Lebanon gliser de, og sier det jeg ventet at de skulle si: Du har jo ikke syklet Route 66! Nei, det er korrekt må jeg innrømme. Klokka er nå blitt 1830 på kvelden, og vi har syklet 18,3 mil og 1300 høydemetere. Men likevel er det bare en ting å gjøre: beordre Dag til å kjøre meg med bobilen tilbake der vi skilte lag, slik at jeg kan sykle de 15 kilometrene på den riktige veien. Det går ganske greit, og ved 1930-tida kan jeg også dusje.

Middag blir vis a vis motellet, en ny saftig biff (12 OZ). I morgen er det spådd regn og tordenvær, men det er det gjort tidligere også uten at det har slått til. Så vi får se. Uansett har vi kortet betydelig ned på morgendagens etappe allerede.

PS: Sitter ute og laster blogg nå sent i kveld. Funnet et sted hvor Internett virker….

Dagens hestebilde: En gressende hest, som symboliserer ro...


Spring River i vårflom litt øst for Carthage


Litt artig med slike velbevarte veiattraksjoner. Det er mange av dem langs Route 66


Både i Oklahoma og Missouri er det mange slike "rolling roads"


Avslapping før lunsj på en fortauskafe i Springfield downtown


Idyllisk i Springfield med trær i full blomstring


En idyllisk park ved Springfield


Gutta venter på at jeg skal finne veien


Vidar og Jon Erik venter på at motellrommet i Lebanon skal bli klart