Sykle med bønder langs Route 66: Dagen derpå

Etter en god natts søvn på Talbott hotell i Chicago, har dagen for det meste gått med til etterarbeid. Det er en litt merkelig følelse å være ferdig med turen, som vi har snakket om og planlagt så lenge. Vi var i ferd med å venne oss til at dagene består av sykling. Det blir litt rart å gå tilbake til det vanlige livet igjen. Vi har ikke helt ro i kroppen og lengter hjem, selv om det er mye fint å se her i byen.

Vi måtte levere bobilen i dag , på et sted som lå 7 mil utenfor sentrum. Den måtte vaskes og det tok sin tid. På ettermiddagen har vi vært på arkitektscruise på elva som renner gjennom byen (Chicago River). Sola skinner, men en isnende kald vind feier inn fra Michigan-sjøen som går gjennom marg og bein. Det var likevel fint å se skyline Chicago fra en annen vinkel, og få historien bak alle de flotte bygningene. I kveld har vi vært på toppen av John Hancock Centre, som er 344 meter høyt og har 100 etasjer. Det sies at utsikten skal være bedre herfra enn fra Willis (Sears), selv om den bygningen er høyere.

Kanskje kan turen vår kan inspirere andre til å gjøre den samme reisen, og at våre erfaringer kan komme andre til nytte. Her er noe av det viktigste vi lærte:

Reiseruten
Vi hadde planlagt hver etappe i detalj på forhånd i Google Maps. Lengden var avpasset terrenget vi skulle sykle i, og vi hadde tatt hensyn til overnattingsmuligheter. Vi var likevel ikke avhengig av å følge den, siden vi hadde med bobil. Vi avvek fra ruten et par ganger, men erfarte at det var viktig å ha et mål for dagen. Det var en tilfredsstillelse å nå det.

Lengden varierte fra 10 mil omtrent som den korteste dagsetappen til drøyt 20 på den lengste. Snittet var lagt opp til omtrent 14 mil. Det er mange faktorer som spiller inn, når vi skal vurdere hvor langt det er greit å sykle per dag. Værforhold, særlig vind som det er mye av, om det er flatt eller bakker, om det er byer med mye trafikklys og om det er mange severdigheter langs ruten. Når dagsetappen bli rundt 20 mil, blir det fort opp mot 10 timer på sykkelsetet og man er ganske sent inne på kvelden. Da blir alt veldig hektisk, og det blir kort tid til restitusjon. Dette er selvfølgelig individuelt, men rundt 14-15 mil var passe for oss.

Route 66 er ganske godt merket i Missouri og Illinois, men ganske dårlig i de andre statene. Man er derfor avhengig av gode kart, som må bestilles før avreise for eksempel på Amazon.com. Det er ikke tilstrekkelig med vanlige bilkart. Vi lastet ned GPS-koordinater for ruten fra nettet, men den viste ikke alltid til den ruten som man burde velge på sykkel. Merk at det er mange varianter av Route 66, og man må mange steder gjøre et valg for hvilken man vil sykle.

Ruten går på Interstate’n noen steder. Det er ikke noe trivelig å sykle der, men det er ikke andre valg alle steder. Som regel er det lov å sykle der bortsett fra 2 steder slik vi opplevde det. Her må man bare ta sjansen på ikke å bli stoppet av politiet.

Vær/sesong
Vi var utrolig heldig med været. Vi hadde ikke regn i det hele tatt, men hadde en dag med litt snøvær. Vind hadde vi imidlertid mye av. Vi startet å sykle midt i mars, og det gikk fint for oss. Det er nok likevel i tidligste laget, da det er fare for at det kan komme snø og at det kan bli ganske så kaldt. Man bør legge inn reservedager for dårlig vær. Været kan bli så dårlig at det ikke er tilrådelig å sykle. Sesongen for tornadoer/T-stormer begynner i april, og veien går igjennom områder som er ganske utsatt for slikt vær. Men været er det vanskelig å gardere seg helt mot selvfølgelig. Venter man for lenge ut på sommeren blir det fort uutholdelig varmt i ørkenen på første del av turen (hvis man sykler vestfra).

Retning
Vi syklet fra vest mot øst, selv om det mest vanlige er å reise andre veien. Route 66 var jo selve porten mot vest (for eksempel blir Saint Louis betegnet slik), og således var det fra øst forflytningen skjedde i hovedsak tidligere. Men siden vi startet så tidlig på våren, mente vi det var størst sjanse for å unngå kulde og snø i øst ved å velge den retningen. I tillegg er det mest vanlig at det blåser fra sør/sørvest, og det er jo også et moment når man skal sykle. Og begge disse vurderingene viste seg å være riktige. Det var kaldt østpå til like før vi kom, og vinden var gunstigere enn om vi hadde syklet motsatt vei.

Vei/veidekke
Vi valgte å bruke racersykkel og det var utvilsomt riktig. Det er svært mye dårlig asfalt på ruten, huller i veidekket og det ligger mye småstein og ståltråd etc. langs veikanten. Det virker ikke som det kostes som i Norge. Vi syklet litt på grusvei, men her var vi forsiktig så det gikk ok. Vi kjøpte noen 25 millimeter dekk med mer luft, men det var ikke nødvendig. Vi punkterte mer på de dekkene enn på vanlige 23 millimeter. Jeg antar vi i alt punkterte 30 ganger på turen, fordelt på oss 4. Så mange slanger og dekk må man ha med. Vi brukte pariser også, og med dyre pariser kan det være et godt valg. Vi hadde med noen billige varianter, som ikke tåler høyt lufttrykk og det falt ikke heldig ut.

Overnatting
Vi leide en stor bobil, hvor planen var at alle 5 skulle ligge. Men det kostet ikke mye mer å leie motellrom og få tilgang til strøm på bobilen derfra, enn å ligge på en RV-parkering. Så med det vi vet nå kunne vi hatt en mindre bobil hvor det var plass til 3 og at 2 lå på et motellrom. Det var slik vi gjorde det etter hvert. Da kunne vi bruke dusj og toaletter der, i stedet for det tross alt spartanske dusj og toalettet som er i en bobil. Bobilen vår hadde 7 sengeplasser, men det var likevel bare 3 som kunne ligge noenlunde ok.

Moteller var det overalt, og det var nesten ikke folk der nå. Men i perioden april til september kan det være fullt, så da er det mulig man må forhåndsbestille på de mest populære plassene i alle fall. Da kan det kanskje også være vanskeligere å få låne strøm som vi gjorde nå.

Vi anbefaler å ha med følgebil. Det kan bli langt mellom butikkene noen steder, det kan bli vanskelig med motellrom og dårlig vær kan komme overraskende.

Forberedelser, teknisk utstyr
Vi hadde ordnet mye av det tekniske på forhånd, men det manglet noe småtteri. Batteri til pulsklokker, dekk og slanger, gasspatroner etc. Vi brukte nesten en hel dag i Los Angeles før vi klarte å ordne dette. Det er lite sykkelbutikker langs ruten, så det er viktig at sykler og alt reservemateriell må være med fra Norge. Kjeder, kassetter, kranklager, vaiere etc må være skiftet før avreise.

Trafikken, menneskene
Amerikanere flest er svært åpne og hyggelige. Svært mange slo av en prat med oss da de så vi kom på sykkel. Når vi stod i lyskryss sveivet de ned ruten og spurte hvor vi skulle. På kafeer og restauranter kom de bort og slo av en prat. Amerikanere er også svært lovlydige, og var veldig hensynsfulle i trafikken. Mye bedre enn hjemme. Det var nesten ingen som tutet på oss, selv om noen måtte ligge bak lenge, og ingen kjørte forbi oss hvis det var dobbel sperrelinje. Vi opplevde ikke en eneste farlig situasjon av noen slag, og var ikke i nærheten av noen nestenulykke.

Opplevelsen
Det har vært en stor opplevelse fra start til slutt. Det var et utrolig skiftende landskap mellom de ulike statene. Fra storbyen Los Angeles og California med ørken, via karrige Arizona og fjell, og New Mexico med nydelige klippeformasjoner. Så flate Texas, et lite besøk i Kansas, og bakkete og frodige Oklahoma og Missouri og avslutning med det flate jordbrukslandskapet i Illinois og storbyen Chigago. Det var fascinerende med et nattlig besøk i spillebyen Las Vegas og selvfølgelig - oppleve Grand Canyon fra luften. Underveis syklet vi gjennom utallige småsteder som hadde sin storhetstid på 1950-tallet. Mange av stedene var nå nesten forlatt og lå øde, mens andre steder var i ferd med å blomstre opp igjen som følge av en stadig økende turisttrafikk.

Det fysiske var ikke noe spesielt problem, siden vi jo var i brukbar form før avreise. Med sterk motvind hele turen kunne det vært annerledes. Etter en uke på sykkelen var vi i godt gjenge og hadde fått inn sykkelfølsen og formen hadde blitt enda bedre. Det var heller ikke noe problem å sitte på sykkelen i 10 timer. Tida gikk ganske fort, og syklingen ble brudt opp med stopp for fotografering, lunsj etc. Og kvelden gikk med til spising, oppvask, redigering av bilder, arbeid med blogg og småptrating.

Så vi kan anbefale turen på det varmeste for alle som er glad i å sykle. Man får en større nærhet til naturen da, enn om man kjører bil og man får kanskje med seg mer av alle detaljene langs ruten....

Til slutt vil jeg takke for alle kommentarene vi har fått. Det har vært inspirerende og morsomt for oss å lese i etterkant. Selv om det har vært mye tull og tøys her i bloggen, har det forhåpentligvis også gitt dere et inntrykk av hva vi har opplevd underveis - ispedd litt fakta (som det har vært noen feil i fra tid til annen, men som dere har vært greie og sett gjennom fingrene med).