Dag 6. En vindfull ferd inn i Arizona

Utpå kvelden i Needles bemerker Dag at det er vinterstorm ute. Og riktig nok, det har blåst kraftig opp, men det er ikke snø men sand som pisker mot vogna. Det gir seg nok i løpet av natten trøster vi oss med.

Men i løpet av natten kjenner vi det river godt i vogna, og slik er det også når vi står opp ved 0630-tida. Men the show must go on som det heter, så vi tar de vanlige morgenstellprosedyrene. Og i dag har Harald klaff med grøten for første gang. Vidar er likevel ingen grøtmann, og griner på nesa.

Vi starter å sykle 0830. De første snaut 2 milene skal vi østover og da har vi stort sett medvind. Vi triller av gårde i 40 km/t uten å trå. Vi lovpriser denne jetstrømmen som Dags venn texaneren spådde ville komme. Men herligheten varer ikke lenge. Vi skal nordover etter at vi har krysset Colorado River, og da får vi vinden midt i fleisen. I tillegg er det 40 km med slak oppoverbakke som venter opp mot Outman. Vår private måling av vindstyrken basert på 60 års erfaring for Harald sin del, anslås til 15 m/sek.

Men før vi begynner på stigningen må vi foreta en ureglementert kryssing fra Route 66 over på brua over Colorado River. Den gamle brua hvor Route 66 gikk over er erstattet av en gassrørledning. For å slippe en lang omvei forserer vi et 3 meter høyt gjerde med store advarselsplakater om at her må du ligge unna for det er statens eiendom. Vidar tar på gjerdet for å sjekke at det ikke er strømførende…. Men dette går fint, og strengt tatt er vi gode på slike forseringer for vi gjør det stadig vekk på treningsleiren i Spania hvert år. Med kryssing av Colorado River har vi nådd vår første milepel. Ferdig med California og inn i Arizona. Vi har også gjort unna 1 av i alt 3 tidssoner som vi skal krysse, og vi må skru klokka en time fram.

Men det var den motvinden og den slake motbakken. Vi skeiner hit og dit i veibanen i takt med kastevindene. Vi kjemper oss fram i mellom 10 og 15 km/t, og bruker mer krefter enn om vi sykler i 35 km/t på flatmark. Jon Erik står med matpakke et sted i bakken, det er gutten sin det. I den verste perioden da noen sliter litt mentalt, sier Dag at det er en veldig fordel med vinden for da merker vi ikke motbakkene. Han har jo på en måte rett, vi konsentrerer oss om vinden, men det er en litt merkelig måte å formulere seg på. Dag liker dette egentlig litt tror jeg. Dag er født trassig sier Vidar, og Dag nikker samtykkende.

Etter langt om lenge når vi Outman, et gammelt western-sted hvor det opprinnelige stilen er beholdt. Vi turer inn på den lokale tavernaen, og bestiller slankemat; chips, hamburger og Cola. Vi blir stoppet av flere og den vanlige passiaren er omtrent slik: Hi guys, were are you heading? Chicago, sier vi. Oh my god, eller Are you serious. Og Where are you from, følger deretter. Da vi sier Norway har opptil flere slektninger i Norge. I det vi skal forlate tavernaen hører vi et smell. En mann ligger ”død” i gaten, og to duellanter står klare til å knerte hverandre ned. Vi forserer mengden blant esler og amerikanere i en herlig blanding.

Fra Outman er det ganske så bratt opp til Sitgreaves Pass på 3550 fot. Det er et fantastisk fint landskap med høye topper, flotte farger i fjellene og grønne daler med kaktuser. Fra passet er det bratt nedkjøring til en høyslette før vi starter en seig stigning opp til Kingman, dagens mål. Igjen er det oppover i nesten 3 mil. Kreftene til noen begynner å ta slutt, så farten er vel så som så. Men vi er jo på tur, ikke treningsleir. 1630 er vi framme, etter 8 timer på sykkelen (inkl. lang lunsj, for de som er så smarte at de skal regne snitthastigheten). Jon Erik står klar med middag i bobilen, fine greier. For i kveld skal vi til Las Vegas, og snu byen på hodet. Fortsettelse følger.

Colordao River sett fra campen vår i Needles

Ville tinder. Colorado River i forgrunnen

Stigningen opp mot Outman

Outman, en gammel gruveby


Denne kladden så vi lenge opp fra Needles


I shot the sheriff

Nesten oppe på Sitgreaves Pass på ca 1200 m


Vidar i fint driv

Fra nedfarten fra passet. Flotte farger

Så sant, så sant. Fra restaurant i Outman

Hus med spesiell beliggenhet i Outman

På vei opp mot Outman i samme fine været

Dag 5: Colorado River

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Gårsdagens beretning ble avsluttet med at vi ventet på mat. Problemet var egentlig at vi ikke hadde mat. På byskiltet til Amboy stod det at innbyggertallet var 20. Men det må ha vært lenge siden. Nå var det bare 1 fastboende der, han som passet bensinpumpa. Matbutikk fantes ikke før i Needles, 13 mil unna. Vi hadde altså glemt å proviantere da vi sist hadde muligheten. Men vi hadde brokkoli, en liten pakke kyllingfilét og et par brødskiver. Litt snaut til 5. Dag spanderte danske swienerbrød kjøpt på Roys bensinstasjon, og kvelden var reddet.

Ellers var det en utrolig kveld. Godt over 20 grader, stupmørkt her ute i ørkenen og en imponerende klar kveldshimmel (det er pga den tørre lufta, derfor legges ofte stjerneobservatoriene til disse strøkene). Vi fleiper daglig med at alt er så stort her i USA. Og til og med Karlsvogna er større her en hjemme, og jammen står den ikke litt annerledes også.

Vi spør Roy om han kan vise oss klapperslanger, som Harald gjerne skulle hatt bilde av. Han forteller at sjansen er størst på kvelden, i veien, siden de da trekker til den varme asfalten. Vi sender Harald av sted uten lommelykt, og venter på et hyl om at han fant én….. Men dessverre. Eller brytes nattestillheten bare av tutingen fra alle godstogene som passerer både øst- og vestover (Jan og Anders: Her er det mye dobbeltsporet jernbane). Vi ligger like ved Santa Fe-jernbanen.

Morgenen er like fin som de andre vi har hatt til nå. Ikke en sky. Litt kaldt før sola kommer, men desto varmere etterpå. I natt har alle sovet godt. Til og med Vidar. Han pumpet opp den doble luftmadrassen til samme nivå som hoppeslottene på tivoliet. Da holdt det med luft til morgenen.

Etter en frokost med den samme limete havregrøten (i morgen må du få det til Harald), kokte egg og bacon, legger vi av gårde. Dagens mål er Needles, 13 mil unna. Veien er snorrett, her har ikke Statens vegvesen vært med sine prinsipper om klotoide. Det er litt flatt til å begynne med, men deretter er det ca 4 mil med slak stigning, bare mellom 1 og 2 prosent. Det er lettsyklet egentlig, og vi er stort sett alene på veien. Vidar varsler at han har en dårlig dag – han pleier å ha det etter 3-4 dagers sykling også når vi er i Spania på treningsleir. Vi setter ned farten ørlite, og kommer oss greit til dagens lunsjrast i Fenner. Her bestiller jeg og Vidar en ¼ pounder cheeseburger med bacon. Det gjør underverker, og Vidar er ovenpå igjen.

De siste 4 milene til Needles er slak nedoverbakke. En godt merkbar motvind gjør at det ikke går så lett som det burde. Men stort sett holder vi mellom 35 og 45 km/t. Vi er nede i Needles kl. 1400, og har god tid på ettermiddagen som brukes til handling og klesvask på campingplassen vi tar inn på. Vi har syklet i flere dager uten å se et eneste vann, og det var deilig å slå leir like ved Colorado River.

Vi har jo skrytt litt av den digre bobilen vår i et tidligere reisebrev. Men nå blir vi litt skuffet. På denne campingplassen har vi en av de minste viser det seg. Og ikke nok med det. Nesten alle har med seg en privatbil av betydelig standard som henger i en stang etter bobilen. Jeg tenker i mitt stille sinn at amerikanerne har et stykke å gå før de er over i en bærekraftig utvikling.

Vi avslutter kvelden på Wagon Wheel Restaurant, med forett, 12 ounce’s biff, pai med blåbær og noen øl. Vi holder på å ete oss i hjel. Det blir tidlig kveld i kveld.


Fra middagsselskapet i Amboy en sen onsdagskveld i mars


Vidar var litt slapp før lunsj i Fenner


Goff, et treningssted for amerikanske ørkensoldater - før

Dag 4: En dag i ørkenen

Morgen i Barstow. Et helt utrolig vær. Ikke en sky på himmelen, og helt klar luft. Vi ser milevis. Men først litt fra kvelden i Barstow. Campingplassen vi ligger på er av det heller tvilsomme slaget. Det er en rosa campingvogn ved siden av oss fra 1930-tallet. Og der foergår det litt av hvert er vi redd for. En lettkledd dame stikker hode ut, og slenger ut noe vaskevann. Om kvelden er det kjefting og smelling. Vel, det raker jo ikke oss. Vidar har første natt i vogna. Etter å ha studert bruksanvisningen i 2-3 timer, får vi endelig slått den opp. En diger luftmadrass kommer til syne. VI setter på generatoren i bilen og pumper opp. Tilsynelatende helt ok. Men Vidar jamrer svært om morgenen. Han har ikke sovet. Madrassen holder ikke luft, og han har ligget rett på stålfjærene. Heretter blir det motell på ham. Morgenstell og mat går for så vidt greit, men vi er enige om at campinglivet egentlig ikke er noe for oss. Vi frykter allerede at familiene våre skal foreslå campingferie i sommer.

Frokost i dag er havregrøt, som i går. Harald er eksperten, han spiser jo havregrøt hele året. Men i dag har han bommet. Den er som lim, og Dag sier at hvis vi holder opp å svelge et sekund vil hele greie bli værende i gommen.

Vi starter dagens etappe, som skal gå til Ludlow. Veien er fin til å begynne med, og vi har medvind. Milene bare flyr unna uten at vi bruker krefter. Også i dag må vi et lite stykke på motorveien, men i dag spør vi om lov. Og det er ok. Vi kommer til Bagdad cafe, ganske kjent fra film med samme navn. Vi signerer på norsk flagg (nordmenn har vært der fr oss), i gjesteboken og kjøper t-skjorter.

Deretter ut på veien. Det er ganske fachinerende ørkenlandskap, det er ganske så varmt, veien er rett som en snor, og det er fjell i horisonten på alle kanter. Litt etter Bagdad cafe kommer et svært dårlig veiparti. Det er nesten ikke mulig å sykle, veien har nesten ått i oppløsing. På noen partier er den nesten dårligere en det verste av våre riksveier. Dette varer i flere mil, og gjennomsnittsfarten går betydelig ned. Et under at vi ikke punkterer eller kjører ned i et hull og tar hjulet.

Vi ankommer Ludlow ganske tidlig. Et veikryss i ørkenen. Vi treffer en svært snakkesalig texaner som kjører et beist av en Kenworth lastebil. Dag er jo den stolte eier av en MAN-lastebil selv, og blir med på omvisning. Det siste vi ser av ham da vi andre har spist lunsj og klare til å dra er buksebaken hans som stikker opp av motorrommet. Han ble fortapt i motoren, en Caterpillar med 500 hk. Men dette var lurt, for vi blir bedt på middag hos ham når vi kommer til Amarillo hvor han bor. Og han lover oss en stooor biff.

Siden vi har brukt så lite krefter i dag, bestemmer vi for oss å dra til neste tettsted, Amboy, grunnlagt i 1858. Det er mest kjent for the Amboy Crater, som vi dessverre ikke orket å gå og se på. Det er 5 mil dit, som går ganske greit, til tross for at motvinden er kommet tilbake. Jon Erik har vært snill å kjørt etter oss de siste milene, og gitt oss kald cola når vi har sett litt tufsete ut. Den mannen er, og vil bli, god å ha.

Ellers er Amboy et svært stusselig sted. 2-3 hus, og endeløs ørken på alle kanter. Motellet stengte for 10 år sida, så Vidar må ta en ny natt i bobilen. Ellers slipper vi i alle fall å lure på hva vi skal ta oss til i kveld. Og middag må vi lage selv, og i skrivende stund har ingen tatt initiativet. I stedet ligger vi og soler oss. Vi synes det er steinvarmt, men vi snakker med noen som jobber på Santa Fe jernbane, som vi har syklet ved i hele dag og i går også. De sier at det ikke er varmt nå, men i juni og juli kan det bli ”real hot”. Vi er glad vi ikke skal være her da.

Toget følger oss hele veien, i den vidstrakte ørkenen

Den kjente Bagdad Cafe, kjent fra filmen med samme navn

Nye servitører på Bagdad Cafe

Typisk ørkenlandskap

Dag 3: Det året det var så bratt

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka!
http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Klokken ringer 0730. Været er like strålende, ikke en sky på himmelen. Dette var første natten i bobilen, med litt blandede erfaringer. Det er jo sengeplass til 7. Men kanskje er den designet til en amerikansk kjernefamilie; en veeeldig god og diger dobbeltseng til mor og far, en litt mindre dobbeltseng til de to eldste barna og 3 senger til de bitte små barna. Og jeg fikk senga til de bitte små barna. Senga var altfor kort, sikkert noe ala det som ble brukt hjemme i gamle dager da man satt og sov. Og steinharde sofaputer. Vel, det får gå, vi er jo tross alt ikke her for å sove.

Det blir havregryn til frokost. Helt ok. Deretter må vi skru litt på sykkelen til Vidar, hvor det er en alvorlig feilmontering av kjedeføreren. Vi drar av sted ved 0900-tida. Idag blir det altså fulltidsbeskjeftigelse på sykkelen. Vi passerer Rialto, og setter kursen mot Cajoun Pass. 40 km med jamn stigning venter oss. Motvinden venter også på oss, og det er en strek i regningen. Vi valgte jo å kjøre fra vest mot øst, akkurat for å få mest mulig medvind! Det går greit oppover et langt stykke. Vi føler oss veldig sterke og merker nesten ikke bakken. VI må faktisk snu oss for å se at det er ganske bratt.

Men så tårner problemene seg opp, som vi for så vidt er forberedt på. Men valget er likevel vanskelig. Litt før Summit på Cajoun Pass er gamle Route 66 bygd ned av motorvei. Valgets kval er om vi skal sykle ulovlig på motorveien eller om vi skal kjøre bil et stykke. Vi snakker med en syklist som sier at det jo kan gå bra avhengig av humøret til Highway Patrol. I verste fall kan syklene bli konfiskert, eller vi kan få en bot av betydelig størrelse. Det er Harald, som ikke tør spise meksikansk mat, som bestemt mener vi må ta sjansen. Og slik blir det. Det er ikke særlig morsomt, med 60 tonns trailere som durer forbi oss i hopetall. Støyen er forferdelig. Men det går bra. Summit ligger på 4190 fot, omtrent 1400 meter.

Nedfarten til Victorville går strykende, 2 mil går unna med en snittfart på godt over 40 km/t.
Victorville er en typisk Route 66 landsby. Det vi vil huske best er de enorme godstogene som passerer hvert 10 minutt mens vi spiser. 4 svære godstog først, med en endeløs rekke med godsvogner med containere stablet 2 i høyden. En transportstatistiker får tårer i øynene. I tillegg er det kjempevarmt, Victorville er en av de varmeste byene i USA, hvor gradestokken passer 100 grader Fahrenheit stadig vekk.

Fra Victorville går ferden til dagens endepunkt Barstow. Ørkenen har begynt, det er småkupert og det er kraftig motvind. Vi bruker veldig lang tid til Barstow. Jon Erik begynner å bli utålmodig idet klokka har passert 1600 på ettermiddagen. 13 mil ble det i alle fall. Vi hadde jo lovt å se om oss i byen i kveld. Det blir det nok ingenting av. Ikke så farlig heller. Barstow har sett sine beste dager.

Middag inntas på Chinarestaurant. Vidar spør om biffen er stor. Og det er den. Det skal vi ikke spørre om mer.



Tidlig i bakken. Jon Erik holder oss med selskap


En samler har spikret opp alle tomflaskene han har funnet


Det er da pent i USA også?


Vår sjåfør og fotograf i god driv


Etter hvert ble gamle Route 66 mer synlig merket

Dag 2: Fra Pasadena til Rialto

En ny dag hvor en del ting fortsatt må ordnes. Men først en god frokost på hotellet, etter en dårlig natt med lite søvn for min del. Skrev på bloggen til 0030 og våknet kl. 0300. Sov litt til og fra resten av natten. Dagens administrative oppgave er å hente bobilen. Og det viser seg ikke å bli en liten jobb. Over 2 timer trenger selgeren på å forklare all funksjonalitet, som også inkluderer visning av en videofilm. Ved 1200-tida er vi imidlertid på vei til hotellet for å hente tingene våre.

Bobilen er en historie for seg. Den er 10 meter lang med slides out. Sengeplass til 7, 2 tv'er - riktignok bare med meksikanske kanaler - men hva gjør vel det. Motoren er en V10 på 6,2 liter, og bruker 2,5 liter bensin på mila. Vi tør ikke en gang regne på hvor mye bensinpenger dette blir, selv om prisen så vidt over 3 dollar per gallon.

Så går turen opp til Pasadena, hvor vi avsluttet i går. Vi kommer ikke i gang med å sykle før kl 1430. Det er flott vær, rundt 20 grader, og relativt lettsyklet med en liten bris i ryggen. Det er ganske mye trafikk og med lyskryss omtrent hver 500 meter. Og selvfølgelig skifter det til rødt nesten hver gang vi nærmer oss. Det blir mye rykkjøring som koster krefter. Alle er for øvrig svært hyggelige. Mange sveiver ned bilruten i krysset mens de venter på grønt og lurer på hvor vi skal. De tror oss ikke helt når vi forteller det.

Det er ganske flott terreng med snødekte fjell både på siden og foran oss, palmer og grønne plener. Mesteparten av tiden sykler vi på Foothill road, som viser seg å være ufattelig lang. Når vi nærmer oss Rialto, dagens mål begynner vi å bli litt halvslitne, selv om vi bare har syklet drøye 7 mil. Vi lurer litt på hvordan dette skal gå. Vi blir enige om at vi må kjøre litt roligere, og så vil vi selvfølgelig heretter ha hele dagen til disposisjon. Baken begynner også å bli sår, og vi må bunkre et par kilo med zinksalve.

Vi møter Jon Erik på Wigvam hotell, ett kjent landemerke langs Route 66. Vi får lov å parkere bobilen der. Vi leier også et "telt", og de som virker å ha størst behov for en god seng får lov å sove der (VIdar og Harald).

Vi spiser middag på et heller tvilsom meksikansk gatekjøkken. Harald nekter å spise der etter å ha studert alt-muligmannen - kokken (som også vasker golv, tømmer søppel etc.) Vi andre tar cheeseburgere. I skrivende stund holder vi fortsatt tett.

Vårt ny hjem. Ikke noe småtteri!

Idylliske omgivelser

Wigwam hotell, et kjent landemerke langs Route 66

Noen gamle biler (og menn) i USA også!

Dag 1: Endelig i gang!

Vorspiel:
Klokken ringer 0300 lørdag morgen 12. mars. Endelig starter den lange reisen. Alt er gjort klart dagen i forveien, så det er bare å kaste seg i bilen å kjøre til Ullensaker for å møte de andre. Vi er på flyplassen 0515. Innsjekkingen går fint, og vi instruerer de som scanner sykkelkoffertene at de bare mååå med flyet.

Vi mellomlander i Paris før vi starter en 11 timer lang flytur til Los Angeles. Ettermiddagen i LA går med til å kjøpe telefoner og mobilt bredbånd, slik at vi kan ha kontakt med omverdenen på turen. Både Vidar og Dag var ikke i seng natt til lørdag, og lørdagskvelden i LA med 8 timer tidsforskjell blir tung å komme igjennom.

Dag 1:
For å unngå rushtrafikken i LA mandag morgen, har vi bestemt oss for å starte turen søndag ettermiddag. Vi må derfor leie bil, for å få logistikken til å fungere. Det koster ikke "mer" enn 150 dollar å leie en stor van. Formiddagen går med til å tråle LA etter sykkelbutikk. Selv om vi har med mye rart fra Norge, mangler både det ene og det andre. Vi er enige om at det er bra det ikke er sydpolekspedisjon vi er på, da hadde det vær mer kritisk å mangle utstyr.

Vi får tak i det meste, og har satt kursen til Santa Monica Pier, hvor Route 66 starter. Selv på en søndag er det svært stor trafikk, i alle 8 kjørefeltene inn til downtown LA. Jeg spør Harald om han tror den nasjonale veidatabanken i Norge ville kunne håndtert dette imponerende veinettet, noe han svarer bekreftende på (som prosjektleder for utviklingen av banken i sin tid).

Turen ut av byen følger Santa Monica Boulevard, før vi dreier inn på Sunset Boulevard. Det går fint å sykle. Det er medvind, 20 grader og palmesus. Vidar ligger først med sitt nye vidunder av en Scott racingsykkel. Han synes det går veldig lett. Ferden går mot Beverly Hills og Hollywood. Husene til kjendisene er godt gjemt, er vi heldig kan vi skimte gartnerne deres. Det er stor trafikk nå også. ALdri har vi blitt forbikjørt av så mange monstre med doble, triple og quadruple eksospotter. Vi får med oss det berømte Hollywood-skiltet i skråningen, før vi haster videre.
Etter hvert kommer vi over i det mer tvilsomme strøket av LA. Vi ligger på storskiva for å unngå å bli praiet av landeveisrøvere. Og bra er det. Litt lenger fremme har politiet satt håndjern på en bunke med tøffe ungdommer.

Vi roter litt med veien et par steder, og må spørre lokalkjente. Alle er svært imøtekommende. De er i alle fall høflige disse amerikanerne. Etter hvert merker vi godt det går oppover mot Pasadena, som er vårt mål for kvelden. Det ble 56 kilometer, som betyr at vi ligger litt foran skjemaet. Bilen kommer og henter en svært fornøyd gjeng. PÅ hotellet blir det en enkel sandwich og øl, før dagens kontorarbeid starter.


Endelig! Santa Monica Pier, turens start


Vårt nye hjem. Er det ikke fint?

Vidar på Colorado Bridge, også kalt suicide bridge

Det er lov å drømme Jon Erik!


Dag sliter med døgnrytmen første kvelden