Dag 8: Hvor blir det av nedoverbakkene?

Vi våkner altså i Peach Springs. Skyfri himmel fortsatt, men beinkaldt nå på morgenen føles det som – tilsvarende noen få minusgrader. Vidar rapporterer om feil med gearet igjen, framgearet denne gang. Det er umulig å få fikset i en fei, så han må klare seg med kun liten klinge foran (og det er sikkert nok i dag). Sola varmer godt ganske snart, så klær må raskt av. Vi sykler i rundt 1700 meters høyde og det stiger jamnt.

Vi bestemmer oss for å ta en avstikker til Grand Canyon Caverns, et grottesystem som er en del av Grand Canyon. En heis tar oss 21 etasjer ned, og vi blir guidet rundt i 45 minutter. Grotten er en av de største og tørreste i USA, og er ganske imponerende med flotte farger. I den største av hulene er det mulig å overnatte for 700 $ for første person og 100 $ per person i tillegg. Eneste selskap ville vært av Bob Cat, en mumifisert katt. Jeg hadde ihvert fall ikke våget å være der alene. Se gjerne mer her.

Vi fortsetter oppover i prærielandskap i fint sykkelvær og lett motvind. Vi har lunsjrast i Seligman, et lite sted med stolte Route 66-tradisjoner. Jon Erik har laget i stand eggerøre, bacon og ferske brødskiver, og det smaker himmelsk. Etter rasten setter vi kursen mot Williams, som er endepunktet for dagen. Vi tar først en veeeldig gammel versjon av Route 66, som etter hvert går over i grusvei. Det er ikke så smart med racerdekk. Etter hvert stopper veien opp og vi må forsere et piggtrådgjerde for å komme over på I-40.

Vi prater om mye rart mens vi sykler, og i dag er temaet hvor det blir av nedoverbakkene og medvinden. Vi har hatt motvind nesten hele turen hittil, og det har vært mye slake oppoverbakker. Og det er vel naturlig, nedoverbakkene går jo så mye raskere unna.

De siste 25 kilometrene går det ganske tungt oppover. Landskapet har skiftet karakter, det er furuskog og det ligger snø i terrenget og etter hvert helt ved veien. Det renner smeltevann og det er vår i emning. Jeg får se en ”elk”, men før jeg får opp kameraet er den forsvunnet. Vi trår og trår, og når endelig toppen på 2200 meters høyde. De siste 3 kilometrene ned til Williams er nedoverbakke. I dag ble det drøyt 13 mil på sykkelen.

Vi må leie motellrom (billig), siden vi har en funksjonsfeil med bobilen som gjør at vi ikke har strøm. Planen var å leie ett rom, men det er en lov her som sier at vi ikke kan ligge i en bobil ved et motell. Merkelig lov, men slik blir det.

Williams er 600 meter lang, og er en fjellandsby. Den har to enveiskjørte hovedgater, en opp og en ned. Vi spiste middag på en restaurant som var spesialister både på gresk/italiensk og amerikansk mat. I dag bestilte vi litt mindre porsjoner enn vi har gjort hittil, vi skal jo tross alt snart publisere bilder av våre nye kropper.

I morgen skal vi ha en halv fridag til?! Og utforske Grand Canyon.


Ved avkjørselen til Grand Canyon Caverns


Høyfjells ørkenlandskap


Peach Springs, hvor vi overnattet i indianerreservat

Dag 7: Fra blodslit til jetset-liv

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Som jeg avsluttet gårsdagens innlegg med skulle vi på kvelden til Las Vegas. Det var jo selvfølgelig et problem at vi kom seint fram til Kingman. Men Jon Erik hadde middagen klar, og med 4 mot 1 stemme bestemte vi oss for å dra til spillebyen Las Vegas. Harald hadde vært der før, og syntes nok dette ble mye styr for lite.

Kjøreturen til Vegas tok drøyt 1,5 time, ca 16 mil. Strak og god vei helt rett fram og høy fartsgrense gjorde vei i vellinga. Vi passerte Hoover-dammen, og den var imponerende. Her produseres det litt strøm så det ut til. En ny vei er under bygging og en imponerende brukonstruksjon var nesten ferdig.

Vidar booket hotell i Las Vegas fra bilen underveis. Hva gjorde de i gamle dager uten mobilt bredbånd og internett? Vi kjører inn mot Las Vegas, en by midt i Nevada-ørkenen. Og nå skjønner jeg hvor all strømmen de produserer fra Hoover-dammen brukes til. Det er et enormt lyshav og veldig flott nå rett etter mørkets frembrudd. Vi kjører motorveien nesten fram til hotellet vårt, hotell Sahara. Vi hadde planlagt å leie suite, det koster nesten ingenting siden de regner med at vi skal bruke masse penger i casinoet i stedet. Men to vanlige dobbeltrom får holde. Jeg og Dag deler dobbeltsenga, siden vi har gjort det før (Trondheim-Oslo).

Etter en rask dusj er vi klar for å gå på byen. Jeg har for sikkerhets skyld tatt med lønnsslippen fra SSB, for liksom å imponere på casinoene og i tilfelle det skulle bli problemer med kreditten. For å være helt sikker hadde jeg tatt med junislippen, hvor feriepengene også er med. Men når jeg ser de prangende byggene og de enorme spillehallene, skjønner jeg at dette uansett ikke er stedet for en statsansatt. Vi utforsker downtown Las Vegas og får også med oss hovedgaten the Stripe. Men Harald hadde kanskje rett, det ble litt kort tid. Vi fikk ikke sett de imponerende lysshowene utenfor de største hotellene, men fikk sett noen av spillecasinoene. For et bråk og leven, og her får pengene ben å gå på for de som har noen. Særlig Caesar’s Palace var imponerende. Jeg bruker 2 dollar på en enarmet banditt, det ville vel vært litt flaut å si at jeg hadde vært i Vegas uten å ha spilt.

Vi går til sengs ved 2-tida, og er klar til avreise ved 10-tida. Nå får det være nok med sus og dus, det er jo ikke derfor vi er her. Vi passerer Hoover-dammen på ny, og tar oss tid til en liten fotoseanse.

Vel tilbake i Kingman kaster vi oss på sykkelen ved 3-tida. Dette skulle egentlig vært fridagen vår, men vi har bestemt oss for å utforske Grand Canyon litt senere. Vi avsluttet gårsdagen på rundt 1100 meter over havet. Også nå er det veldig jevn stigning, og dagen ender på rundt 1500 meter over havet. Det er et særegent landskap, indianerland og i Mojaveørkenen, og akkurat slik vi husker det fra gamle Western-filmer.

Det ble nesten 8 mil i dag også, og vi har da bare brukt en halv fridag. Det var fint å sykle, selv om det var litt kjølig. Vi slår leir ved Peach Springs, en spøkelsesby langs Route 66. Indianerstammen heter Hualapai, for de som måtte ha hørt om dem (reservatet opprettet i 1883). Her får vi heller ikke kjøpt øl på den gode restauranten de har, siden det er reservat. Men Cola er godt det også (bedre faktisk, ref. merknad).

I skrivende stund har vi litt problemer med strøm i bobilen og med sykkelen til Vidar. Og ute nærmer gradestokken seg 0. Og det er spådd en haug med minusgrader de neste par dagene siden vi fortsatt skal holde oss i høyden. Og lenger fram på ruta er det spådd skikkelig drittvær med snø. Men her skifter det sikkert like fort som i hjemme.

Bilder fra Vegas må vente litt, men jeg har lagt ut en del flere bilder bakover på tidligere innlegg, særlig fra første dag i Arizona og en dag i ørkenen


En bensinstasjon på veien til Seligman, som vel har sett sine beste dager


Ikke alle hus er arkitektoniske mesterverk



300 miles med ørken ja, det har vi erfart nå


Hoover-dammen, et imponerende anlegg



Ny bro ved Hooverdammen - tøfft


Det var mye liv langs route 66 før, her ved Hackberry litt øst for Kingman

Fra Las Vegas, downtown, den gamle delen. En innebygget gate, med lysshow i taket

Vi tenkte oss inn her, men som de fornuftige karene vi er stod vi over

Dag 6. En vindfull ferd inn i Arizona

Utpå kvelden i Needles bemerker Dag at det er vinterstorm ute. Og riktig nok, det har blåst kraftig opp, men det er ikke snø men sand som pisker mot vogna. Det gir seg nok i løpet av natten trøster vi oss med.

Men i løpet av natten kjenner vi det river godt i vogna, og slik er det også når vi står opp ved 0630-tida. Men the show must go on som det heter, så vi tar de vanlige morgenstellprosedyrene. Og i dag har Harald klaff med grøten for første gang. Vidar er likevel ingen grøtmann, og griner på nesa.

Vi starter å sykle 0830. De første snaut 2 milene skal vi østover og da har vi stort sett medvind. Vi triller av gårde i 40 km/t uten å trå. Vi lovpriser denne jetstrømmen som Dags venn texaneren spådde ville komme. Men herligheten varer ikke lenge. Vi skal nordover etter at vi har krysset Colorado River, og da får vi vinden midt i fleisen. I tillegg er det 40 km med slak oppoverbakke som venter opp mot Outman. Vår private måling av vindstyrken basert på 60 års erfaring for Harald sin del, anslås til 15 m/sek.

Men før vi begynner på stigningen må vi foreta en ureglementert kryssing fra Route 66 over på brua over Colorado River. Den gamle brua hvor Route 66 gikk over er erstattet av en gassrørledning. For å slippe en lang omvei forserer vi et 3 meter høyt gjerde med store advarselsplakater om at her må du ligge unna for det er statens eiendom. Vidar tar på gjerdet for å sjekke at det ikke er strømførende…. Men dette går fint, og strengt tatt er vi gode på slike forseringer for vi gjør det stadig vekk på treningsleiren i Spania hvert år. Med kryssing av Colorado River har vi nådd vår første milepel. Ferdig med California og inn i Arizona. Vi har også gjort unna 1 av i alt 3 tidssoner som vi skal krysse, og vi må skru klokka en time fram.

Men det var den motvinden og den slake motbakken. Vi skeiner hit og dit i veibanen i takt med kastevindene. Vi kjemper oss fram i mellom 10 og 15 km/t, og bruker mer krefter enn om vi sykler i 35 km/t på flatmark. Jon Erik står med matpakke et sted i bakken, det er gutten sin det. I den verste perioden da noen sliter litt mentalt, sier Dag at det er en veldig fordel med vinden for da merker vi ikke motbakkene. Han har jo på en måte rett, vi konsentrerer oss om vinden, men det er en litt merkelig måte å formulere seg på. Dag liker dette egentlig litt tror jeg. Dag er født trassig sier Vidar, og Dag nikker samtykkende.

Etter langt om lenge når vi Outman, et gammelt western-sted hvor det opprinnelige stilen er beholdt. Vi turer inn på den lokale tavernaen, og bestiller slankemat; chips, hamburger og Cola. Vi blir stoppet av flere og den vanlige passiaren er omtrent slik: Hi guys, were are you heading? Chicago, sier vi. Oh my god, eller Are you serious. Og Where are you from, følger deretter. Da vi sier Norway har opptil flere slektninger i Norge. I det vi skal forlate tavernaen hører vi et smell. En mann ligger ”død” i gaten, og to duellanter står klare til å knerte hverandre ned. Vi forserer mengden blant esler og amerikanere i en herlig blanding.

Fra Outman er det ganske så bratt opp til Sitgreaves Pass på 3550 fot. Det er et fantastisk fint landskap med høye topper, flotte farger i fjellene og grønne daler med kaktuser. Fra passet er det bratt nedkjøring til en høyslette før vi starter en seig stigning opp til Kingman, dagens mål. Igjen er det oppover i nesten 3 mil. Kreftene til noen begynner å ta slutt, så farten er vel så som så. Men vi er jo på tur, ikke treningsleir. 1630 er vi framme, etter 8 timer på sykkelen (inkl. lang lunsj, for de som er så smarte at de skal regne snitthastigheten). Jon Erik står klar med middag i bobilen, fine greier. For i kveld skal vi til Las Vegas, og snu byen på hodet. Fortsettelse følger.

Colordao River sett fra campen vår i Needles

Ville tinder. Colorado River i forgrunnen

Stigningen opp mot Outman

Outman, en gammel gruveby


Denne kladden så vi lenge opp fra Needles


I shot the sheriff

Nesten oppe på Sitgreaves Pass på ca 1200 m


Vidar i fint driv

Fra nedfarten fra passet. Flotte farger

Så sant, så sant. Fra restaurant i Outman

Hus med spesiell beliggenhet i Outman

På vei opp mot Outman i samme fine været

Dag 5: Colorado River

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Gårsdagens beretning ble avsluttet med at vi ventet på mat. Problemet var egentlig at vi ikke hadde mat. På byskiltet til Amboy stod det at innbyggertallet var 20. Men det må ha vært lenge siden. Nå var det bare 1 fastboende der, han som passet bensinpumpa. Matbutikk fantes ikke før i Needles, 13 mil unna. Vi hadde altså glemt å proviantere da vi sist hadde muligheten. Men vi hadde brokkoli, en liten pakke kyllingfilét og et par brødskiver. Litt snaut til 5. Dag spanderte danske swienerbrød kjøpt på Roys bensinstasjon, og kvelden var reddet.

Ellers var det en utrolig kveld. Godt over 20 grader, stupmørkt her ute i ørkenen og en imponerende klar kveldshimmel (det er pga den tørre lufta, derfor legges ofte stjerneobservatoriene til disse strøkene). Vi fleiper daglig med at alt er så stort her i USA. Og til og med Karlsvogna er større her en hjemme, og jammen står den ikke litt annerledes også.

Vi spør Roy om han kan vise oss klapperslanger, som Harald gjerne skulle hatt bilde av. Han forteller at sjansen er størst på kvelden, i veien, siden de da trekker til den varme asfalten. Vi sender Harald av sted uten lommelykt, og venter på et hyl om at han fant én….. Men dessverre. Eller brytes nattestillheten bare av tutingen fra alle godstogene som passerer både øst- og vestover (Jan og Anders: Her er det mye dobbeltsporet jernbane). Vi ligger like ved Santa Fe-jernbanen.

Morgenen er like fin som de andre vi har hatt til nå. Ikke en sky. Litt kaldt før sola kommer, men desto varmere etterpå. I natt har alle sovet godt. Til og med Vidar. Han pumpet opp den doble luftmadrassen til samme nivå som hoppeslottene på tivoliet. Da holdt det med luft til morgenen.

Etter en frokost med den samme limete havregrøten (i morgen må du få det til Harald), kokte egg og bacon, legger vi av gårde. Dagens mål er Needles, 13 mil unna. Veien er snorrett, her har ikke Statens vegvesen vært med sine prinsipper om klotoide. Det er litt flatt til å begynne med, men deretter er det ca 4 mil med slak stigning, bare mellom 1 og 2 prosent. Det er lettsyklet egentlig, og vi er stort sett alene på veien. Vidar varsler at han har en dårlig dag – han pleier å ha det etter 3-4 dagers sykling også når vi er i Spania på treningsleir. Vi setter ned farten ørlite, og kommer oss greit til dagens lunsjrast i Fenner. Her bestiller jeg og Vidar en ¼ pounder cheeseburger med bacon. Det gjør underverker, og Vidar er ovenpå igjen.

De siste 4 milene til Needles er slak nedoverbakke. En godt merkbar motvind gjør at det ikke går så lett som det burde. Men stort sett holder vi mellom 35 og 45 km/t. Vi er nede i Needles kl. 1400, og har god tid på ettermiddagen som brukes til handling og klesvask på campingplassen vi tar inn på. Vi har syklet i flere dager uten å se et eneste vann, og det var deilig å slå leir like ved Colorado River.

Vi har jo skrytt litt av den digre bobilen vår i et tidligere reisebrev. Men nå blir vi litt skuffet. På denne campingplassen har vi en av de minste viser det seg. Og ikke nok med det. Nesten alle har med seg en privatbil av betydelig standard som henger i en stang etter bobilen. Jeg tenker i mitt stille sinn at amerikanerne har et stykke å gå før de er over i en bærekraftig utvikling.

Vi avslutter kvelden på Wagon Wheel Restaurant, med forett, 12 ounce’s biff, pai med blåbær og noen øl. Vi holder på å ete oss i hjel. Det blir tidlig kveld i kveld.


Fra middagsselskapet i Amboy en sen onsdagskveld i mars


Vidar var litt slapp før lunsj i Fenner


Goff, et treningssted for amerikanske ørkensoldater - før

Dag 4: En dag i ørkenen

Morgen i Barstow. Et helt utrolig vær. Ikke en sky på himmelen, og helt klar luft. Vi ser milevis. Men først litt fra kvelden i Barstow. Campingplassen vi ligger på er av det heller tvilsomme slaget. Det er en rosa campingvogn ved siden av oss fra 1930-tallet. Og der foergår det litt av hvert er vi redd for. En lettkledd dame stikker hode ut, og slenger ut noe vaskevann. Om kvelden er det kjefting og smelling. Vel, det raker jo ikke oss. Vidar har første natt i vogna. Etter å ha studert bruksanvisningen i 2-3 timer, får vi endelig slått den opp. En diger luftmadrass kommer til syne. VI setter på generatoren i bilen og pumper opp. Tilsynelatende helt ok. Men Vidar jamrer svært om morgenen. Han har ikke sovet. Madrassen holder ikke luft, og han har ligget rett på stålfjærene. Heretter blir det motell på ham. Morgenstell og mat går for så vidt greit, men vi er enige om at campinglivet egentlig ikke er noe for oss. Vi frykter allerede at familiene våre skal foreslå campingferie i sommer.

Frokost i dag er havregrøt, som i går. Harald er eksperten, han spiser jo havregrøt hele året. Men i dag har han bommet. Den er som lim, og Dag sier at hvis vi holder opp å svelge et sekund vil hele greie bli værende i gommen.

Vi starter dagens etappe, som skal gå til Ludlow. Veien er fin til å begynne med, og vi har medvind. Milene bare flyr unna uten at vi bruker krefter. Også i dag må vi et lite stykke på motorveien, men i dag spør vi om lov. Og det er ok. Vi kommer til Bagdad cafe, ganske kjent fra film med samme navn. Vi signerer på norsk flagg (nordmenn har vært der fr oss), i gjesteboken og kjøper t-skjorter.

Deretter ut på veien. Det er ganske fachinerende ørkenlandskap, det er ganske så varmt, veien er rett som en snor, og det er fjell i horisonten på alle kanter. Litt etter Bagdad cafe kommer et svært dårlig veiparti. Det er nesten ikke mulig å sykle, veien har nesten ått i oppløsing. På noen partier er den nesten dårligere en det verste av våre riksveier. Dette varer i flere mil, og gjennomsnittsfarten går betydelig ned. Et under at vi ikke punkterer eller kjører ned i et hull og tar hjulet.

Vi ankommer Ludlow ganske tidlig. Et veikryss i ørkenen. Vi treffer en svært snakkesalig texaner som kjører et beist av en Kenworth lastebil. Dag er jo den stolte eier av en MAN-lastebil selv, og blir med på omvisning. Det siste vi ser av ham da vi andre har spist lunsj og klare til å dra er buksebaken hans som stikker opp av motorrommet. Han ble fortapt i motoren, en Caterpillar med 500 hk. Men dette var lurt, for vi blir bedt på middag hos ham når vi kommer til Amarillo hvor han bor. Og han lover oss en stooor biff.

Siden vi har brukt så lite krefter i dag, bestemmer vi for oss å dra til neste tettsted, Amboy, grunnlagt i 1858. Det er mest kjent for the Amboy Crater, som vi dessverre ikke orket å gå og se på. Det er 5 mil dit, som går ganske greit, til tross for at motvinden er kommet tilbake. Jon Erik har vært snill å kjørt etter oss de siste milene, og gitt oss kald cola når vi har sett litt tufsete ut. Den mannen er, og vil bli, god å ha.

Ellers er Amboy et svært stusselig sted. 2-3 hus, og endeløs ørken på alle kanter. Motellet stengte for 10 år sida, så Vidar må ta en ny natt i bobilen. Ellers slipper vi i alle fall å lure på hva vi skal ta oss til i kveld. Og middag må vi lage selv, og i skrivende stund har ingen tatt initiativet. I stedet ligger vi og soler oss. Vi synes det er steinvarmt, men vi snakker med noen som jobber på Santa Fe jernbane, som vi har syklet ved i hele dag og i går også. De sier at det ikke er varmt nå, men i juni og juli kan det bli ”real hot”. Vi er glad vi ikke skal være her da.

Toget følger oss hele veien, i den vidstrakte ørkenen

Den kjente Bagdad Cafe, kjent fra filmen med samme navn

Nye servitører på Bagdad Cafe

Typisk ørkenlandskap

Dag 3: Det året det var så bratt

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka!
http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Klokken ringer 0730. Været er like strålende, ikke en sky på himmelen. Dette var første natten i bobilen, med litt blandede erfaringer. Det er jo sengeplass til 7. Men kanskje er den designet til en amerikansk kjernefamilie; en veeeldig god og diger dobbeltseng til mor og far, en litt mindre dobbeltseng til de to eldste barna og 3 senger til de bitte små barna. Og jeg fikk senga til de bitte små barna. Senga var altfor kort, sikkert noe ala det som ble brukt hjemme i gamle dager da man satt og sov. Og steinharde sofaputer. Vel, det får gå, vi er jo tross alt ikke her for å sove.

Det blir havregryn til frokost. Helt ok. Deretter må vi skru litt på sykkelen til Vidar, hvor det er en alvorlig feilmontering av kjedeføreren. Vi drar av sted ved 0900-tida. Idag blir det altså fulltidsbeskjeftigelse på sykkelen. Vi passerer Rialto, og setter kursen mot Cajoun Pass. 40 km med jamn stigning venter oss. Motvinden venter også på oss, og det er en strek i regningen. Vi valgte jo å kjøre fra vest mot øst, akkurat for å få mest mulig medvind! Det går greit oppover et langt stykke. Vi føler oss veldig sterke og merker nesten ikke bakken. VI må faktisk snu oss for å se at det er ganske bratt.

Men så tårner problemene seg opp, som vi for så vidt er forberedt på. Men valget er likevel vanskelig. Litt før Summit på Cajoun Pass er gamle Route 66 bygd ned av motorvei. Valgets kval er om vi skal sykle ulovlig på motorveien eller om vi skal kjøre bil et stykke. Vi snakker med en syklist som sier at det jo kan gå bra avhengig av humøret til Highway Patrol. I verste fall kan syklene bli konfiskert, eller vi kan få en bot av betydelig størrelse. Det er Harald, som ikke tør spise meksikansk mat, som bestemt mener vi må ta sjansen. Og slik blir det. Det er ikke særlig morsomt, med 60 tonns trailere som durer forbi oss i hopetall. Støyen er forferdelig. Men det går bra. Summit ligger på 4190 fot, omtrent 1400 meter.

Nedfarten til Victorville går strykende, 2 mil går unna med en snittfart på godt over 40 km/t.
Victorville er en typisk Route 66 landsby. Det vi vil huske best er de enorme godstogene som passerer hvert 10 minutt mens vi spiser. 4 svære godstog først, med en endeløs rekke med godsvogner med containere stablet 2 i høyden. En transportstatistiker får tårer i øynene. I tillegg er det kjempevarmt, Victorville er en av de varmeste byene i USA, hvor gradestokken passer 100 grader Fahrenheit stadig vekk.

Fra Victorville går ferden til dagens endepunkt Barstow. Ørkenen har begynt, det er småkupert og det er kraftig motvind. Vi bruker veldig lang tid til Barstow. Jon Erik begynner å bli utålmodig idet klokka har passert 1600 på ettermiddagen. 13 mil ble det i alle fall. Vi hadde jo lovt å se om oss i byen i kveld. Det blir det nok ingenting av. Ikke så farlig heller. Barstow har sett sine beste dager.

Middag inntas på Chinarestaurant. Vidar spør om biffen er stor. Og det er den. Det skal vi ikke spørre om mer.



Tidlig i bakken. Jon Erik holder oss med selskap


En samler har spikret opp alle tomflaskene han har funnet


Det er da pent i USA også?


Vår sjåfør og fotograf i god driv


Etter hvert ble gamle Route 66 mer synlig merket

Dag 2: Fra Pasadena til Rialto

En ny dag hvor en del ting fortsatt må ordnes. Men først en god frokost på hotellet, etter en dårlig natt med lite søvn for min del. Skrev på bloggen til 0030 og våknet kl. 0300. Sov litt til og fra resten av natten. Dagens administrative oppgave er å hente bobilen. Og det viser seg ikke å bli en liten jobb. Over 2 timer trenger selgeren på å forklare all funksjonalitet, som også inkluderer visning av en videofilm. Ved 1200-tida er vi imidlertid på vei til hotellet for å hente tingene våre.

Bobilen er en historie for seg. Den er 10 meter lang med slides out. Sengeplass til 7, 2 tv'er - riktignok bare med meksikanske kanaler - men hva gjør vel det. Motoren er en V10 på 6,2 liter, og bruker 2,5 liter bensin på mila. Vi tør ikke en gang regne på hvor mye bensinpenger dette blir, selv om prisen så vidt over 3 dollar per gallon.

Så går turen opp til Pasadena, hvor vi avsluttet i går. Vi kommer ikke i gang med å sykle før kl 1430. Det er flott vær, rundt 20 grader, og relativt lettsyklet med en liten bris i ryggen. Det er ganske mye trafikk og med lyskryss omtrent hver 500 meter. Og selvfølgelig skifter det til rødt nesten hver gang vi nærmer oss. Det blir mye rykkjøring som koster krefter. Alle er for øvrig svært hyggelige. Mange sveiver ned bilruten i krysset mens de venter på grønt og lurer på hvor vi skal. De tror oss ikke helt når vi forteller det.

Det er ganske flott terreng med snødekte fjell både på siden og foran oss, palmer og grønne plener. Mesteparten av tiden sykler vi på Foothill road, som viser seg å være ufattelig lang. Når vi nærmer oss Rialto, dagens mål begynner vi å bli litt halvslitne, selv om vi bare har syklet drøye 7 mil. Vi lurer litt på hvordan dette skal gå. Vi blir enige om at vi må kjøre litt roligere, og så vil vi selvfølgelig heretter ha hele dagen til disposisjon. Baken begynner også å bli sår, og vi må bunkre et par kilo med zinksalve.

Vi møter Jon Erik på Wigvam hotell, ett kjent landemerke langs Route 66. Vi får lov å parkere bobilen der. Vi leier også et "telt", og de som virker å ha størst behov for en god seng får lov å sove der (VIdar og Harald).

Vi spiser middag på et heller tvilsom meksikansk gatekjøkken. Harald nekter å spise der etter å ha studert alt-muligmannen - kokken (som også vasker golv, tømmer søppel etc.) Vi andre tar cheeseburgere. I skrivende stund holder vi fortsatt tett.

Vårt ny hjem. Ikke noe småtteri!

Idylliske omgivelser

Wigwam hotell, et kjent landemerke langs Route 66

Noen gamle biler (og menn) i USA også!