Dag 5: Colorado River

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Gårsdagens beretning ble avsluttet med at vi ventet på mat. Problemet var egentlig at vi ikke hadde mat. På byskiltet til Amboy stod det at innbyggertallet var 20. Men det må ha vært lenge siden. Nå var det bare 1 fastboende der, han som passet bensinpumpa. Matbutikk fantes ikke før i Needles, 13 mil unna. Vi hadde altså glemt å proviantere da vi sist hadde muligheten. Men vi hadde brokkoli, en liten pakke kyllingfilét og et par brødskiver. Litt snaut til 5. Dag spanderte danske swienerbrød kjøpt på Roys bensinstasjon, og kvelden var reddet.

Ellers var det en utrolig kveld. Godt over 20 grader, stupmørkt her ute i ørkenen og en imponerende klar kveldshimmel (det er pga den tørre lufta, derfor legges ofte stjerneobservatoriene til disse strøkene). Vi fleiper daglig med at alt er så stort her i USA. Og til og med Karlsvogna er større her en hjemme, og jammen står den ikke litt annerledes også.

Vi spør Roy om han kan vise oss klapperslanger, som Harald gjerne skulle hatt bilde av. Han forteller at sjansen er størst på kvelden, i veien, siden de da trekker til den varme asfalten. Vi sender Harald av sted uten lommelykt, og venter på et hyl om at han fant én….. Men dessverre. Eller brytes nattestillheten bare av tutingen fra alle godstogene som passerer både øst- og vestover (Jan og Anders: Her er det mye dobbeltsporet jernbane). Vi ligger like ved Santa Fe-jernbanen.

Morgenen er like fin som de andre vi har hatt til nå. Ikke en sky. Litt kaldt før sola kommer, men desto varmere etterpå. I natt har alle sovet godt. Til og med Vidar. Han pumpet opp den doble luftmadrassen til samme nivå som hoppeslottene på tivoliet. Da holdt det med luft til morgenen.

Etter en frokost med den samme limete havregrøten (i morgen må du få det til Harald), kokte egg og bacon, legger vi av gårde. Dagens mål er Needles, 13 mil unna. Veien er snorrett, her har ikke Statens vegvesen vært med sine prinsipper om klotoide. Det er litt flatt til å begynne med, men deretter er det ca 4 mil med slak stigning, bare mellom 1 og 2 prosent. Det er lettsyklet egentlig, og vi er stort sett alene på veien. Vidar varsler at han har en dårlig dag – han pleier å ha det etter 3-4 dagers sykling også når vi er i Spania på treningsleir. Vi setter ned farten ørlite, og kommer oss greit til dagens lunsjrast i Fenner. Her bestiller jeg og Vidar en ¼ pounder cheeseburger med bacon. Det gjør underverker, og Vidar er ovenpå igjen.

De siste 4 milene til Needles er slak nedoverbakke. En godt merkbar motvind gjør at det ikke går så lett som det burde. Men stort sett holder vi mellom 35 og 45 km/t. Vi er nede i Needles kl. 1400, og har god tid på ettermiddagen som brukes til handling og klesvask på campingplassen vi tar inn på. Vi har syklet i flere dager uten å se et eneste vann, og det var deilig å slå leir like ved Colorado River.

Vi har jo skrytt litt av den digre bobilen vår i et tidligere reisebrev. Men nå blir vi litt skuffet. På denne campingplassen har vi en av de minste viser det seg. Og ikke nok med det. Nesten alle har med seg en privatbil av betydelig standard som henger i en stang etter bobilen. Jeg tenker i mitt stille sinn at amerikanerne har et stykke å gå før de er over i en bærekraftig utvikling.

Vi avslutter kvelden på Wagon Wheel Restaurant, med forett, 12 ounce’s biff, pai med blåbær og noen øl. Vi holder på å ete oss i hjel. Det blir tidlig kveld i kveld.


Fra middagsselskapet i Amboy en sen onsdagskveld i mars


Vidar var litt slapp før lunsj i Fenner


Goff, et treningssted for amerikanske ørkensoldater - før