Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka!
http://home.online.no/~weth2/index.cfm
Klokken ringer 0730. Været er like strålende, ikke en sky på himmelen. Dette var første natten i bobilen, med litt blandede erfaringer. Det er jo sengeplass til 7. Men kanskje er den designet til en amerikansk kjernefamilie; en veeeldig god og diger dobbeltseng til mor og far, en litt mindre dobbeltseng til de to eldste barna og 3 senger til de bitte små barna. Og jeg fikk senga til de bitte små barna. Senga var altfor kort, sikkert noe ala det som ble brukt hjemme i gamle dager da man satt og sov. Og steinharde sofaputer. Vel, det får gå, vi er jo tross alt ikke her for å sove.
Det blir havregryn til frokost. Helt ok. Deretter må vi skru litt på sykkelen til Vidar, hvor det er en alvorlig feilmontering av kjedeføreren. Vi drar av sted ved 0900-tida. Idag blir det altså fulltidsbeskjeftigelse på sykkelen. Vi passerer Rialto, og setter kursen mot Cajoun Pass. 40 km med jamn stigning venter oss. Motvinden venter også på oss, og det er en strek i regningen. Vi valgte jo å kjøre fra vest mot øst, akkurat for å få mest mulig medvind! Det går greit oppover et langt stykke. Vi føler oss veldig sterke og merker nesten ikke bakken. VI må faktisk snu oss for å se at det er ganske bratt.
Men så tårner problemene seg opp, som vi for så vidt er forberedt på. Men valget er likevel vanskelig. Litt før Summit på Cajoun Pass er gamle Route 66 bygd ned av motorvei. Valgets kval er om vi skal sykle ulovlig på motorveien eller om vi skal kjøre bil et stykke. Vi snakker med en syklist som sier at det jo kan gå bra avhengig av humøret til Highway Patrol. I verste fall kan syklene bli konfiskert, eller vi kan få en bot av betydelig størrelse. Det er Harald, som ikke tør spise meksikansk mat, som bestemt mener vi må ta sjansen. Og slik blir det. Det er ikke særlig morsomt, med 60 tonns trailere som durer forbi oss i hopetall. Støyen er forferdelig. Men det går bra. Summit ligger på 4190 fot, omtrent 1400 meter.
Nedfarten til Victorville går strykende, 2 mil går unna med en snittfart på godt over 40 km/t.
Victorville er en typisk Route 66 landsby. Det vi vil huske best er de enorme godstogene som passerer hvert 10 minutt mens vi spiser. 4 svære godstog først, med en endeløs rekke med godsvogner med containere stablet 2 i høyden. En transportstatistiker får tårer i øynene. I tillegg er det kjempevarmt, Victorville er en av de varmeste byene i USA, hvor gradestokken passer 100 grader Fahrenheit stadig vekk.
Fra Victorville går ferden til dagens endepunkt Barstow. Ørkenen har begynt, det er småkupert og det er kraftig motvind. Vi bruker veldig lang tid til Barstow. Jon Erik begynner å bli utålmodig idet klokka har passert 1600 på ettermiddagen. 13 mil ble det i alle fall. Vi hadde jo lovt å se om oss i byen i kveld. Det blir det nok ingenting av. Ikke så farlig heller. Barstow har sett sine beste dager.
Middag inntas på Chinarestaurant. Vidar spør om biffen er stor. Og det er den. Det skal vi ikke spørre om mer.
Tidlig i bakken. Jon Erik holder oss med selskap
En samler har spikret opp alle tomflaskene han har funnet
Det er da pent i USA også?
Vår sjåfør og fotograf i god driv
Etter hvert ble gamle Route 66 mer synlig merket
http://home.online.no/~weth2/index.cfm
Klokken ringer 0730. Været er like strålende, ikke en sky på himmelen. Dette var første natten i bobilen, med litt blandede erfaringer. Det er jo sengeplass til 7. Men kanskje er den designet til en amerikansk kjernefamilie; en veeeldig god og diger dobbeltseng til mor og far, en litt mindre dobbeltseng til de to eldste barna og 3 senger til de bitte små barna. Og jeg fikk senga til de bitte små barna. Senga var altfor kort, sikkert noe ala det som ble brukt hjemme i gamle dager da man satt og sov. Og steinharde sofaputer. Vel, det får gå, vi er jo tross alt ikke her for å sove.
Det blir havregryn til frokost. Helt ok. Deretter må vi skru litt på sykkelen til Vidar, hvor det er en alvorlig feilmontering av kjedeføreren. Vi drar av sted ved 0900-tida. Idag blir det altså fulltidsbeskjeftigelse på sykkelen. Vi passerer Rialto, og setter kursen mot Cajoun Pass. 40 km med jamn stigning venter oss. Motvinden venter også på oss, og det er en strek i regningen. Vi valgte jo å kjøre fra vest mot øst, akkurat for å få mest mulig medvind! Det går greit oppover et langt stykke. Vi føler oss veldig sterke og merker nesten ikke bakken. VI må faktisk snu oss for å se at det er ganske bratt.
Men så tårner problemene seg opp, som vi for så vidt er forberedt på. Men valget er likevel vanskelig. Litt før Summit på Cajoun Pass er gamle Route 66 bygd ned av motorvei. Valgets kval er om vi skal sykle ulovlig på motorveien eller om vi skal kjøre bil et stykke. Vi snakker med en syklist som sier at det jo kan gå bra avhengig av humøret til Highway Patrol. I verste fall kan syklene bli konfiskert, eller vi kan få en bot av betydelig størrelse. Det er Harald, som ikke tør spise meksikansk mat, som bestemt mener vi må ta sjansen. Og slik blir det. Det er ikke særlig morsomt, med 60 tonns trailere som durer forbi oss i hopetall. Støyen er forferdelig. Men det går bra. Summit ligger på 4190 fot, omtrent 1400 meter.
Nedfarten til Victorville går strykende, 2 mil går unna med en snittfart på godt over 40 km/t.
Victorville er en typisk Route 66 landsby. Det vi vil huske best er de enorme godstogene som passerer hvert 10 minutt mens vi spiser. 4 svære godstog først, med en endeløs rekke med godsvogner med containere stablet 2 i høyden. En transportstatistiker får tårer i øynene. I tillegg er det kjempevarmt, Victorville er en av de varmeste byene i USA, hvor gradestokken passer 100 grader Fahrenheit stadig vekk.
Fra Victorville går ferden til dagens endepunkt Barstow. Ørkenen har begynt, det er småkupert og det er kraftig motvind. Vi bruker veldig lang tid til Barstow. Jon Erik begynner å bli utålmodig idet klokka har passert 1600 på ettermiddagen. 13 mil ble det i alle fall. Vi hadde jo lovt å se om oss i byen i kveld. Det blir det nok ingenting av. Ikke så farlig heller. Barstow har sett sine beste dager.
Middag inntas på Chinarestaurant. Vidar spør om biffen er stor. Og det er den. Det skal vi ikke spørre om mer.
Tidlig i bakken. Jon Erik holder oss med selskap
En samler har spikret opp alle tomflaskene han har funnet
Det er da pent i USA også?
Vår sjåfør og fotograf i god driv
Etter hvert ble gamle Route 66 mer synlig merket
Imponerende at du orker å skrive reisebrev hver dag, Asbjørn. Selv om det kanskje er litt tidlig å si. Det er uansett spennende å følge med på sykkelturen!
SvarSlettEr det forresten Harald som er fotografen? Jeg tror jeg har tilgode å faktisk se at han befinner seg i USA, selv om det kan være størrelsen på bildene som gjør det litt vanskelig. Men bestemt mener jeg at de andre som er avbildet muligens har litt større lår og kropper generelt. :-)
Vel, god tur videre. Og vær forsiktig. Jeg er faktisk overrasket over at pappa tok sjansen på å sykle på motorveien både pga faren for bot og trailere. Men det hadde vel kanskje ikke vært så stas å innrømme at man faktisk ikke hadde syklet HELE Route 66.
Kristine
Hei Asbjørn - og dere andre.
SvarSlettSpennende å følge dere.
Dette gir oss et ekstra samtaletema i SSB-lunsjene. Fortsett den gode kombinasjonen av beskrivelser og bilder. Vi ser gjerne så mye landskap som mulig...
Misunner dere ikke strekningene med motorvei - men skulle gjerne vært med på fjellovergangene som venter. Har dere sjekket at de ikke er stengt av snø?
Mitt forslag til prosjekt neste sommer:
Pyreneene på langs. Da blir jeg med.
Hilsner fra
Jan-Erik
Så moro å lese :)
SvarSlettVidar, nå må du ta på deg brilla dine! På det øverste bildet har du jo mista aua!
Kristine, du kan trykke på bildene, da blir de større altså, helt sant. ;)
Kos dere videre, og pass dere for høggormer og andre farlige ting.
Sarah
Enig med Sarah om de brilla. ekke pent myse. Gleder meg til å se skillene dere får,blir nok utrolig snasent.
SvarSlettAsbjørn,hils pappa å si at jeg gikk en mil på ski uten fall og knall. nesten stolt jeg.
Sarah, litt farligere slanger i usa en hoggormer. Sier heller: pass opp for klapperslanger under bobilen om morran og i høye buskas. De finnes.
ellers, kos dere!
Pappa du vet hva jeg sa om slanger :( I tissepauser i ørkenen, så er det ikke lov å gå utenfor stripa. Stå helst midt i veien, og holdt øya oppe på morran! Jeg er redd jeg :(
SvarSlettHA EN FIN TUR GUTTER :)
Jan-Erik! Ditt forslag til tur neste år er herved avslått!Den lengste turen blir fram og tilbake til kongsvinger.Hilsen fruen!
SvarSlettHei
SvarSlettHyggelig med kommentarer: Jan-Erik: Tror ikke jeg får med alle her på Pyreneene. Det er mange fine fjell her, men selvfølgelig annerledes enn i mellom-Europa. Hils de andre.
Kristine: Skjønner det med lårene, men ikke hva du mente om at kroppene generelt var større.
Sarah, Ida og Louise: Vi har lett etter slanger nå i kveld, men fant ingen. De hadde kunstig klapperslange i butikken her vi ligger nå. Hadde tenkt å legge den utfor trappa, men tok ikke sjansen.
Synnøve: Hva mener du med at det bare blir tur-retur Kongsvinger. Du aner ikke hva vi planlegger her...
ELlers: Vidar og jeg sitter ved PC'en. VI har så dårlige senger at vi ikke sover likevel.
Hei!legger dere ut noen bilder av den berømte luftmadrassen?kanskje den er beregnet på noen som er litt mindre?Hva med å tilby Harald den?Han er vel den letteste av dere?Hilsen en som vet alt om å ligge på luftmadrass.
SvarSlettAltså, dere skal jo ikke oppsøke slangene da! Det er jo værre. Tullball. Viktig med hvile da barn :)
SvarSlett