Dag 4: En dag i ørkenen

Morgen i Barstow. Et helt utrolig vær. Ikke en sky på himmelen, og helt klar luft. Vi ser milevis. Men først litt fra kvelden i Barstow. Campingplassen vi ligger på er av det heller tvilsomme slaget. Det er en rosa campingvogn ved siden av oss fra 1930-tallet. Og der foergår det litt av hvert er vi redd for. En lettkledd dame stikker hode ut, og slenger ut noe vaskevann. Om kvelden er det kjefting og smelling. Vel, det raker jo ikke oss. Vidar har første natt i vogna. Etter å ha studert bruksanvisningen i 2-3 timer, får vi endelig slått den opp. En diger luftmadrass kommer til syne. VI setter på generatoren i bilen og pumper opp. Tilsynelatende helt ok. Men Vidar jamrer svært om morgenen. Han har ikke sovet. Madrassen holder ikke luft, og han har ligget rett på stålfjærene. Heretter blir det motell på ham. Morgenstell og mat går for så vidt greit, men vi er enige om at campinglivet egentlig ikke er noe for oss. Vi frykter allerede at familiene våre skal foreslå campingferie i sommer.

Frokost i dag er havregrøt, som i går. Harald er eksperten, han spiser jo havregrøt hele året. Men i dag har han bommet. Den er som lim, og Dag sier at hvis vi holder opp å svelge et sekund vil hele greie bli værende i gommen.

Vi starter dagens etappe, som skal gå til Ludlow. Veien er fin til å begynne med, og vi har medvind. Milene bare flyr unna uten at vi bruker krefter. Også i dag må vi et lite stykke på motorveien, men i dag spør vi om lov. Og det er ok. Vi kommer til Bagdad cafe, ganske kjent fra film med samme navn. Vi signerer på norsk flagg (nordmenn har vært der fr oss), i gjesteboken og kjøper t-skjorter.

Deretter ut på veien. Det er ganske fachinerende ørkenlandskap, det er ganske så varmt, veien er rett som en snor, og det er fjell i horisonten på alle kanter. Litt etter Bagdad cafe kommer et svært dårlig veiparti. Det er nesten ikke mulig å sykle, veien har nesten ått i oppløsing. På noen partier er den nesten dårligere en det verste av våre riksveier. Dette varer i flere mil, og gjennomsnittsfarten går betydelig ned. Et under at vi ikke punkterer eller kjører ned i et hull og tar hjulet.

Vi ankommer Ludlow ganske tidlig. Et veikryss i ørkenen. Vi treffer en svært snakkesalig texaner som kjører et beist av en Kenworth lastebil. Dag er jo den stolte eier av en MAN-lastebil selv, og blir med på omvisning. Det siste vi ser av ham da vi andre har spist lunsj og klare til å dra er buksebaken hans som stikker opp av motorrommet. Han ble fortapt i motoren, en Caterpillar med 500 hk. Men dette var lurt, for vi blir bedt på middag hos ham når vi kommer til Amarillo hvor han bor. Og han lover oss en stooor biff.

Siden vi har brukt så lite krefter i dag, bestemmer vi for oss å dra til neste tettsted, Amboy, grunnlagt i 1858. Det er mest kjent for the Amboy Crater, som vi dessverre ikke orket å gå og se på. Det er 5 mil dit, som går ganske greit, til tross for at motvinden er kommet tilbake. Jon Erik har vært snill å kjørt etter oss de siste milene, og gitt oss kald cola når vi har sett litt tufsete ut. Den mannen er, og vil bli, god å ha.

Ellers er Amboy et svært stusselig sted. 2-3 hus, og endeløs ørken på alle kanter. Motellet stengte for 10 år sida, så Vidar må ta en ny natt i bobilen. Ellers slipper vi i alle fall å lure på hva vi skal ta oss til i kveld. Og middag må vi lage selv, og i skrivende stund har ingen tatt initiativet. I stedet ligger vi og soler oss. Vi synes det er steinvarmt, men vi snakker med noen som jobber på Santa Fe jernbane, som vi har syklet ved i hele dag og i går også. De sier at det ikke er varmt nå, men i juni og juli kan det bli ”real hot”. Vi er glad vi ikke skal være her da.

Toget følger oss hele veien, i den vidstrakte ørkenen

Den kjente Bagdad Cafe, kjent fra filmen med samme navn

Nye servitører på Bagdad Cafe

Typisk ørkenlandskap