Dag 26: Tatt med buksene nede

Det er torsdag og akkurat en uke igjen til vi setter kursen hjemover. Hvis planen holder har vi 4 dager igjen å sykle. Vi begynner altså å se slutten på vår ferd over det amerikanske kontinentet. Og det skal bli godt også, det er ikke hver morgen vi like entusiastiske kaster i oss havregrøten og gledesstrålende setter oss på sykkelen for å gjennomføre en ny arbeidsdag på sykkelsetet. Vi har nå fått så mye trevler i baken at vi ikke kjenner noe der lenger. Dag mener vi egentlig bare kan ta av setet å kjøre uten.

Rolla er nydelig denne morgenen. Det er iskaldt, men knallblå himmel og skarp, klar luft. Penere kan det ikke bli. I dag har vi en 18 mils tur foran oss til Sant Louis, og når vi dit er enda en milepel nådd på turen vår.

Men før vi kommer så langt skal vi gjøre et godt stykke arbeid. Terrenget er akkurat det samme som de siste dagene, bare opp og ned. Det blir grønnere for hver dag som går, våren kommer fort her når varmen setter inn. Viden kommer litt fra siden og litt med, og den er iskald. Men det er helt nydelig sykkelvær. Vi kommer snart til Cuba, ikke landet Cuba, men en liten by. Stedet er kanskje mest kjent for Route 66-reisende for the Wagon Wheel Motell, et meget tradisjonsrikt sted. Andre småstreder vi passerer er Bourbon, Sullivan og Stanton (kjent for sitt Jesse James museum). Ved Cuba passerer vi også Mark Twain National Forest. Mark Samuel Langhorne Clemens (Mark Twain) ble for øvrig født i Florida i Missouri i 1835.

Lunsj tas i bobilen ved St. Clair. Litt før det har vi en kort stopp. Dag og jeg er vant til å tisse ute, og gjør det denne gangen også. Jeg har gått ned en skråning og står nede i en bekk. Jeg tør ikke gå lenger, er redd for slanger, og det er jo nesten svarte skauen der jeg står. Dag har gått litt kortere. På andre siden av veien, 250 meter unna, er det en bensinstasjon. Vi hører noen rope, og vi vinker tilbake. Fælt så hyggelige disse amerikanerne er, tenker vi. Vi har så vidt startet å sykle da vi ser at det står en politibil bak bobilen vår med blålysa på. Vi tror det er Jon Erik som har begått en liten trafikkforseelse. Da vi senere treffer Jon Erik viser det seg at folka fra bensinstasjonen har ringt til sheriffen, og sagt at noen karer fra en bobil har tisset i terrenget. Uheldigvis er det Jon Erik som må svare for dette. Jon Erik forklarer at han var inne i vogna og ikke har sett noe. Sheriffen blir rådvill, og spør hvor vi skal hen. Da Jon Erik svarer Chicago, går det helt i ball for ham. Han sier: "Never do that again", så rister han litt på hodet og ber om at vi kommer oss av gårde (retretten er jo allerede startet også). Rett etterpå kjører han av sted i god fart forbi oss med fulle sirener, antakelig kom det en hendelse over radioen som var viktigere enn vår forseelse. Dag og jeg tør ikke tisse mer utendørs denne dagen, men vi lurer på om det fortsatt er lov å tisse på seg. Vi kunne sikkert risikert en klekkelig bot for dette. For å kaste søppel i terrenget er det 1000 $ i bot. Det står skilt alle steder om dette. Men det gikk bra….

Vi har klagd litt på boligene vi har sett underveis i denne spalten, men i dag ser vi flere flotte boligfelt. Staselige hus, flotte, store hager, friserte plener. Særlig når vi nærmer oss Saint Louis. Når vi kommer til Ellisville tror vi at vi er framme i Saint Louis. Men det viser seg å være en av flere forsteder. Vi må passere både Ballwin, Manchester og Des Peres før vi er downtown Saint Louis. Vi syklet nesten 2 timer etter at vi trodde vi var framme. Vi skal utforske byen mer i morgen tidlig, men så allerede i kveld flere monumentale bygg som vi ikke har sett maken til hittil på turen.

Klokka allerede blitt 1800 da vi finner Jon Erik, og vi må finne et sted å overnatte. Vi har havnet på et heller tvilsomt sted, og tør ikke annet enn å reise med bobilen ut mot flyplassen. Her finner vi et ok motell, men ikke noe ordentlig spisested. Så det blir bare en burgerrestaurant. Men et billig måltid blir det.

Noen ord om Saint Louis: Byen har omtrent 350 000 innbyggere og hvis vi inkluderer omegnen omtrent 2,9 millioner. Byen ble grunnlagt i 1764. Elva Mississippi renner gjennom byen, og er det største elvesystemet i USA (6 275 km lang når vi renger fra munning til sitt fjerneste utspring (kalles Mississippi-Missouri-Jefferson)). Elva er da verdens 4. største . Blant mange kjente personer herfra er Josephiné Baker, blant annet verdenskjent for sitt bananskjørt på 1920-tallet. Vi tenker på det (i alle fall noen av oss) hver gang vi spiser en banan – og det er ofte.

Men altså litt mer om Saint Louis i morgen. Vi har blant annet ikke passert elva og heller ikke sett på nært hold den berømte buen i sentrum. Men i morgen får dere bilder av det.

PS: Det ble nesten 19 mil i dag. Startet litt før 0900 og gav oss ved 1800-tida. Om lag 1400 høydemeter. En brukbar arbeidsdag, alt i alt. Kjøringen inn i Saint Louis tok sin tid, men lyskryss i mil etter mil


Ikke alle bilene i USA er 2010-modeller


Når vi kommer hjem skal vi montere gressklipper på vår carbonsykkel, det vil det ikke være mange som har


Det kjente Wagon Wheel Motell



Verdens største gyngestol, her fra rett etter Rolla, rettere sagt ved Cuba


Et litt rotete indianerleir etter vi har passert Cuba. Det selges souvinirer

Dagens hestebilde

Jammen er det ikke løvetann i Missouri også

Et idyllisk tjern et sted på veien mellom Rolla og Saint Louis

Det går an å sykle i slike omgivelser!

Et nydelig rosekjerr kaller jeg det. Roser er det jo ikke, men pent er det.

Big Chief House, et kjent spisested ved Wildwood, Missouri

Asbjørn har kneppet opp skjorta, da går det fort. Hvor der de andre?

Jo, her var de .....

Noen glade studenter er ferdig for dagen ved Busch Student Center, i Saint Louis

Et staselig kirkebygg, St. Francis Xavier College Church, Saint Louis

Dag 25: Spredt bebyggelse og lausbikkjer

Vi våkner opp ved 0500-tida i Lebanon av at det trommer på taket. Lyden er ikke til å ta feil av, det regner. Det er de første regndråpene vi har opplevd på turen, etter å ha vært her i snart 4 uker. Utrolig egentlig. Vi ligger litt lenger enn vanlig, og da vi står opp ved 0800-tida har regnet gitt seg. Harald liker absolutt ikke å sykle i regn, og antyder at avreisen må utsettes til det har tørket opp. Men han blir nedstemt.

Litt senere enn normalt er vi på veien. De andre har tatt på seg altfor mye klær, for været er i klar bedring. Vi må stoppe og plukke av regnhabitten. Vinden blåser nå fra nordvestlig kant, altså skrått bakfra. Det er ganske gode vindforhold for oss. Terrenget er slik vi forlot det i går, lange og slake bakker, opp og ned. Kanskje både lengre og flere enn i går faktisk. Vi oppsummerer i etterkant at vi har passert 70 slike topper i løpet av dagen i dag. Vidar mener høydekurven vi kan lese av på pulsklokka kan sammenlignes med et gammeldags, taggete sagblad.

Siden det er grått og disig er det vanskeligere å få øye på de gode fotomotivene. Det blir lite stopp å få bilder mellom Lebanon og det første ordentlige tettstedet i dag - Waynesville. Waynesville er et sjarmerende sted, men vi observerer det bare fra sykkelsetet. Vi raster noen kilometer senere, og tar en Big Mac på McDonalds. Harald blir motstrebende med inn, han spiser av prinsipp ikke der og har bare vært innom McDonalds en gang tidligere i løpet av sitt 60-årige liv. Men prinsipper er jo til for å brytes, selv om det for hans del bare blir med salat og fisk.

Det skjedde ingen dramatiske ting på dagens ferd gjennom Missouri. Men det er flere ganger nære på. Alle lausbikkjene her er et kapittel for seg, og krever en omtale. I flere dager har vi syklet på virkelig Old Route 66. Små veier, nesten ikke trafikk, ganske dårlig veidekke og lite folk å se (egentlig ikke en kjeft å se). Det er langt mellom husene, og som veiene er de i ganske dårlig forfatning. Mye skrot og skrammel ligger slengt rundt omkring. Her kunne en skraphandler gjort gode penger. Dag mener verdens stålkrise kunne vært avblåst ved å reise rundt å samle sammen dette jernskrotet her.

Men det var altså disse bikkjene, som det har vært mye av både i Oklahoma og Missouri. De kommer som ei kule ut fra nesten hvert hus og glefser etter bakleggene våre. Dag har de mest kjøttfulle leggene, så det er ham de ofte går etter. Men heldigvis har det vært nedoverbakker hittil, så vi har klart å sykle fra dem. Men vi er enige om at leggmusklene våre nå er så harde, at selv en dobermann vil knekke tennene om den prøver. I ettermiddag var vi innom en sykkelbutikk, og de sa det var helt nødvendig å ha med en flaske med irriterende hundespray. De som syklet her brukte det, det samme gjorde postmannen. Så vi kjøpte en hver, og gleder oss allerede til neste angrep. Vidar prøvde den i vogna, og vi måtte sporenstreks rømme den alle mann.

Etter lunsj har solen kommet, og vi passerer Devil’s Elbow. Det er en brå sving i elva Big Piney River, hvor fraktebåtene hadde problemer i gamle dager. Langs veien her er det vakkert, noe vi håper et par bilder kan gi inntrykk av. Vi er forresten litt daffe i dag, etter en nokså hard tur i går. Vi sykler gjennom noen småsteder, med et par-tre hus i hver. Ett av disse er Doolittle, hvor Jimmy Doolittle komme fra. Han ledet angrepet på Tokyo og andre japanske byer fra U.S.S Hornet i 1942. Noen har sikkert sett dette på film (Pearl Harbour). Men nok historie, snart er vi i dagens mål Rolla. Det er et ganske fint sted faktisk, som ligger på en liten høyde. Det bor omtrent 15 000 innbyggere her, og byen er kjent som gruvebyen.

Vi går langt og lenge før vi finner et sted å spise. Sentrum på disse middels store stedene er ikke lagt opp for gående. Til slutt finner vi en japansk restaurant. Det er verken min eller Dags favoritt, men vi bestiller noe som på papiret ligner på en kjøttrett. Og med noen biffrester på toppen og ris under blir vi da halvmette. De andre mesker seg med sushi og kylling, og synes det er strålende. Harald og Jon Erik er verdensvante og bruker til og med pinnene vi fikk utdelt. Vi andre skjønner ikke helt vitsen, siden kniv og gaffel tross alt er oppfunnet.

Senere i kveld skal vi se en episode av himmelblå. Det blir kuuult som ungdommen sier. Hvor langt ble det forresten i dag? : 12 mil. Det er jo omtrent som snittet for rutene var planlagt til på forhånd, men nå er vi i så god form at vi nesten synes det er litt i korteste laget. Men det blir en lang og hard tur i morgen til Saint Louis, så litt ekstra krefter kan komme godt med.

PS.:
Vi har prøvd å legge ut en video av hvordan vi har det i vogna vår, men det ble vel litt mislykket – og så glemte vi sovestedet til Vidar. Det får vi ta senere.


Missouri-landskap like etter Lebanon. Det er pent selv i overskyet vær


Lunsjrast på McDonalds like etter Waynesville


Jernbanebro over Big Piney River ved Devils Elbow


Noen partier er ganske så idylliske her i Missouri. Særlig disse rosa trærne mot grønt og blå himmel. Vi burde funnet ut hva de heter, men har ikke rukket det enda



Klatring i nærheten av Doolittle. Været er igjen perfekt etter en grå start på morgenen idag


Et idyllisk lite tjern med en passe pen villla i bakkant like før Rolla


Ja, vi følte oss velkomne i Rolla


Tulipaner i full blomst, i parken i sentrum av Rolla, Missouri

Dag 24: På cafe før lunsj

Carthage kl. 0700: Sol, blå himmel, 15 grader, vind fra sør. Det er spådd tordenværsbyger fra kl. 1500 i dag, så vi skynder oss av gårde litt før 0900. Det har blitt en vane nå selvfølgelig å kaste seg på sykkelen hver morgen. Baken har selvfølgelig vent seg til dette livet for en stund siden, og kneet mitt er også blitt bra etter at jeg har fått betennelsesdempende tabletter av Dag.

Vi sykler avsted i nokså jevnt, godt tempo. Det er sidevind i dag også men etter hvert som vi dreier litt nordover kommer den skrått bakfra. Ikke så ille egentlig. Det har blitt stadig grønnere på vår ferd gjennom Oklahoma, og som har fortsatt her i Missouri. Våren er kommet enda lenger her. Folk klipper plenen og raker løv. Både gårder og hus er relativt velstelte. Gårdene er klart mindre her, og det er mye kvegdrift og beiteland. Det er absolutt ikke flatt, små åser og skjæringer. Fint landskap som er relativt tungt å sykle i.

Vi passerer en masse småsteder (Phelps, Albatross, Heatonville mfl.), hvor bebyggelsen er forfalt. Det ser ut som om folk har stukket av, og det var vel akkurat det de gjorde når trafikken på gamle Route 66 ble flyttet over på Interstate-veisystemet. Men vi stopper ikke før vi kommer til en relativt stor by: Springfield (etablert i 1825). Vi kjører gjennom sentrum, som er lite men veldig koselig. Her ser vi, nesten for første gang, fortauskafeer. Vi har synes det har vært påfallende at vi ikke har sett det før, bortsett fra i Oklahoma City. Siden vi ligger godt foran skjemaet for dagens mål, tar vi en stopp ved en av cafeene. Egentlig er vi jo her på ferie…

Men så lenge hviler vi ikke i solsteiken før vi er på sykkelen igjen. Raskt er vi i Strafford, som egentlig er endepunktet for turen i dag. Den var stipulert til 11 mil. Vi er enige om at det er litt lite i det fine været, så vi tar lunsjrast her i stedet. Jon Erik har laget i stand pølser, spagetti og bacon.

Vi sykler til Marsfield, som er kjent som fødestedet til Edwin Hubble, han med teleskopet som dere vet. Det var 15 kilometer til, men vi velger å sykle til Phillipsburg, ca. 3 mil til. Men det er bare en liten fluelort på kartet og ikke noe sted å parkere bobilen. Nå har vi syklet 5 mil lenger enn planlagt, men bestemmer oss for å ta 15 kilometer til og slå leir i Lebanon.

I Phillipsburg gjør jeg en taktisk feilvurdering. En veibro er stengt og de andre gutta tar en snarvei og krysser motorveien med syklene under armen. Jeg ser en bro litt lenger nede og velger å sykle dit. Men den finner jeg aldri, og det viser seg senere å være en jernbanebro. Jeg kjører litt til for å se om jeg finner en tverrvei, før jeg skal snu. Akkurat da kommer to bikkjer stormende og glefser som besatt, og jeg må bare kaste meg utfor en bratt bakke. Nå er loddet kastet, det er ikke forsvarlig å snu (altså jeg tør ikke). De andre venter sikkert, men jeg må bare fortsette. Det er skikkelig berg- og dalbaneterreng, veldig tungt, og jeg er usikker på hvor dette bærer hen. Jeg må stoppe en bonde. Hvis jeg fortsetter 15 km til kommer jeg til Lebanon, sier han. Jeg må bare gjøre det, men uten telefon får jeg ikke gitt beskjed til de andre om mitt valg. Etter en stund kommer Jon Erik etter med bobilen, han har luktet lunta. Han er god å ha! Han får gitt beskjed til de andre.

Når vi treffes i Lebanon gliser de, og sier det jeg ventet at de skulle si: Du har jo ikke syklet Route 66! Nei, det er korrekt må jeg innrømme. Klokka er nå blitt 1830 på kvelden, og vi har syklet 18,3 mil og 1300 høydemetere. Men likevel er det bare en ting å gjøre: beordre Dag til å kjøre meg med bobilen tilbake der vi skilte lag, slik at jeg kan sykle de 15 kilometrene på den riktige veien. Det går ganske greit, og ved 1930-tida kan jeg også dusje.

Middag blir vis a vis motellet, en ny saftig biff (12 OZ). I morgen er det spådd regn og tordenvær, men det er det gjort tidligere også uten at det har slått til. Så vi får se. Uansett har vi kortet betydelig ned på morgendagens etappe allerede.

PS: Sitter ute og laster blogg nå sent i kveld. Funnet et sted hvor Internett virker….

Dagens hestebilde: En gressende hest, som symboliserer ro...


Spring River i vårflom litt øst for Carthage


Litt artig med slike velbevarte veiattraksjoner. Det er mange av dem langs Route 66


Både i Oklahoma og Missouri er det mange slike "rolling roads"


Avslapping før lunsj på en fortauskafe i Springfield downtown


Idyllisk i Springfield med trær i full blomstring


En idyllisk park ved Springfield


Gutta venter på at jeg skal finne veien


Vidar og Jon Erik venter på at motellrommet i Lebanon skal bli klart

Dag 23: Sykkeltur i bursdagsgave og 3 stater til lunsj

Vi våkner opp i Vinita, et lite sted i Oklahoma. Det var som damen på motellet sa; hva gjøre dere her, det er ingen som stopper i Vinita... Det var spådd litt forskjellig vær for i dag. Gårskveldens værmelding spådde Thunderstom- og Hurricane-varsler i Oklahoma City og nordover mot St. Louis, og en del vind. Vi får håpe det slår feil.

Det er en spesiell dag i dag, for Dag er 53 år. Vi gratulerer ham med dagen! Vi pønsket lenge ut i går kveld hvilken bursdagsgave vi skulle gi ham, men kom til at det fineste måtte være en sykkeltur – fra Vinita til Carthage. 13 mil. Dag ble både overrasket og glad. Riktignok trodde vi ved starten i dag at den skulle være på 17 mil, så det kom en liten tåre i øyekroken hans da det viste seg ved dagens slutt at det bare ble drøyt 13 mil. Jeg hadde gjort en (av mine få!!??) feil med rutebeskrivelsen. Dag ønsket seg også å få se en tornado på nært hold, men det er kasnkje ikke så gjennomtenkt. Vi prøvde også å få fatt i en rosinkake, siden han er så glad i rosiner. Men det fant vi ikke, så det ble gulrotkake i stedet. Dag har lagd te/kaffe og servert kake nå her i kveld i Carthage, det smakte godt (vi er jo tross alt gjester i hans bursdag). Før det var vi på kinesisk restaurant, til en lettere middag. Vi rakk også 15 minutter på irsk pub og tok en liten Bud Light. Der var det ikke røykeforbud, så der orket vi ikke være lenger enn høyst nødvendig. Ellers i kveld skal vi se en ny episode av Monsen på tur via Internett. Det gjorde vi i går også, men internettforbindelsen i USA er ofte dårlig (dårlig hastighet). For hver 20 sekunds sekvens vi så, var det opphold i 15 sekunder. Men vi kom oss igjennom ved å ta tida til hjelp.

Det er varmt og klamt i dag. Vi sliter fortsatt med sidevinden, men det går ganske greit for vi begynner å vende oss til den. Vi syklet så mye i sidevind at vi begynner å få lite hår igjen på ene siden, og når vi går av sykkelen holder vi på å velte fordi vi er blitt så vant til å holde an mot vinden.

Vi passer Miami (ikke i California), som er en ganske stor by. Deretter Commerce (her er basketstjernen Mickey Mantle født, men det er det vel ikke så mange der hjemme som bryr seg om). Men kanskje artigere, 6. april 1934 hadde Bonnie og Clyde en skyteepisode med politiet her. Hvordan det gikk vet vi ikke.

Så feier vi inn i Kansas. Ferdig med Oklahoma, der vi har vært i mange, lange dager – og hatt mye moro. Vi oppholder oss i Kansas i en snau time. Vi prøver å snike oss unna en severdighet i Galena (4 Women on the Route). Men et pratesjukt kvinnfolk huker tak i oss og ber oss innstendig om å komme inn å skrive i gjesteboken hennes. Vi må ikke kjøpe noe, sier hun. Hun har mange nordmenn innom hver sommer på motorsykkel, men enda ingen på tråsykkel. Hun har mye rart å fortelle fra gamle dager, og har en gammel lastebil som ble brukt i filmen Cars (Slepebilen Bill). Vi kommer nesten ikke videre, maken til pratsom kjerring skal du lete lenge etter.

Før vi kommer til Baxter Springs kjører vi forbi en mann som jogger langs veien, ikke vanlig syn på disse trakter. Noen kilometer senere står det en med sykkel. Jon Erik stopper og spør om han trenger hjelp men neida, han bare leter etter batteri til sitt videokamera. Det viser seg at mannen er fra Sverige og bor i California. Han og joggeren er på vei til Statue of Liberty. De skal bruke 3 – 4 måneder på turen, og skal være en demonstrasjon mot regjeringen (vi vet ikke helt mot hva).

Så er vi ferdig med Kansas og stuper inn i Missouri. I denne staten skal vi være noen dager. Vi spiser pølse i brød i Joplin, som Dag har bestilt som bursdagslunsj. Deretter roter vi rundt i Webb City (kartleserne roter litt for en gangs skyld), før vi igjen er på riktig vei til Carterville og Carthage, som altså var dagens mål.

Det gikk litt tungt i dag synes noen av oss, det var varmt og betydelig høyere luftfuktighet enn vi har vært vant til siden vi startet. Vi hadde medvind et lite stykke, men altså mest fra siden, og terrenget var ganske ok og relativt flatt. Ikke så mye forskjellige fra de siste dagene i Oklahoma, men kanskje enda litt grønnere. Men for hver dag som går er jo sommeren et lite skritt nærmere.

Nå har vi syklet akkurat 3000 kilometer, hurra!

Asbjørn og Jon Erik



Etter 3000 kilometer på sykkel er vi da fortsatt spreke?


Miami, en ganske stor by i Oklahoma på grensen mot Kansas


Det er veldig mange dårlige hus langs veien, men dette var staselig


Fine farger og landskap i Oklahoma


Vi er en snarvisitt innom Kansas, en snau time bare


Vi er fortsatt i indianerland


Marsh Rainbow Arche Brigde i Kansas, den siste av 3 broer i staten (på Route 66)


Jon Erik og tauebilen Bill fra Disney-filmen Cars som står utenfor hos 4 Women on the Route


....og jammen var ikke de 4 andre der også, lettere henslengt


Endelig er vi i Missouri!


Vi burde ha gått på kino her i Carthage, men har ikke tid!


Rettsbygningen i Carthage er et staselig bygg, fra 1894-1895

Dag 22: På ville veier

Morgenstund i Bristow; strålende sol, ganske bra temperatur og en svak vind. Vi kompromisset oss fram i går kveld til at frokosten skulle være kl. 0800 og avgang ca. kl. 0930. Og det gikk fint. Vi legger i vei, fortsatt østover, men i løpet av dagen skal vi svinge nordover som også kan sies å være en liten milepel på veien.

Vi sykler i retning Supulpa, hvor vi har planer om å kjøre et parti av den eldste veien. Etter en kilometer eller så kommer vi til en ferist og et låst gjerde med skilt Privat eiendom. Og bak grinda en horde med ville okser. Vidar, Harald og jeg vil snu, men Dag fôrer jo opp dyr selv og klatrer over gjerdet og sier beroligende til oss at disse er ikke farlige. Vi kjenner igjen situasjonen fra alle som har hund: Denne er ikke farlig, den er så snill så, det er bare å klappe den. Før den jafser i seg halve handa di. Men vi har da også hatt dyr en gang, så vi kan ikke være dårligere og klatrer etter. Det går fint de første 20 metrene. Oksene løper unna, og vi sykler inn i et parti med bare oksemøkk. Men så har lederoksen Ferdinand bestemt seg for å ta oss. Han blåser til kamp så fråden står ut av neseborene og kommer etter oss med hele horden på slep. Jeg, Vidar og Harald kaster oss i bukken og spoler oss gjennom oksemøkka og trår det vi er kar om. Dag blir litt etter, men dette får han ordne opp i siden det tross alt er han som har brakt oss opp i dette uføret. Hvordan det gikk? Vi brødrene syklet fra dem, men hvordan det gikk med Dag vet vi ikke – vi har ikke snudd oss enda……

Med denne dramatiske starten blir jo resten av dagens fortelling et antiklimaks. Vi sykler relativt raskt i dag, alle ser ut til å ha dagen og vi er snart i Tulsa. Tulsa er den nest største byen i Oklahoma og den 46. største byen i USA (snaut 400 000 innbyggere). Staten Oklahoma er den 46. staten i USA og har en relativ ung historie, og de første bosatte seg i Tulsa rundt 1830. Byen skylder oljeindustrien mye, og er blitt kalt verdens oljehovedstad. Og de påberoper seg også, blant flere andre byer, å være fødestedet til Route 66. Arkansa-elven renner for øvrig gjennom byen, som var veldig pen faktisk. Vi syklet langs universitetsområdet, som var kjempeflott.

Litt etter Tulsa dreier veien mer nordover, og vi får medvind for en stund. I dag tar vi lunsj på en BurgerKing-restaurant etter å ha syklet 10 mil. Harald synes det er for ille og bestiller salat, mens vi andre klarer å trykke ned en Whopper (singel riktignok bare) med pommes frites og Cola. Det er veldig ernæringsriktig mat å sykle på det synes vi.

I medvinden fyker milene unna, vi passerer Claremont og vi nærmer oss snart dagens mål Vinita. Men en 3 mil før vi når dit dreier veien samtidig som vinden har økt, så de siste milene går i sterk sidevind.

Men før vi kan slå leir, må vi tømme dassen på bobilen. Den stinker som en septikbil. Det er heldigvis bare Jon Erik og Dag som har fagbrevet for å tømme den. Så mens de kobler på nødvendige slanger og åpner spjeld, står vi andre i behørig avstand og holder oss for nesen. Det er fint iblant og ikke ha den rette utdannelsen! Etter at karene er desinifisert, kan de igjen få lov til å menge seg blant oss.

VI finner et fint motell hvor vi får lov å parkere bobilen. Wal Mart ligger rett ved siden av, og selv om det er 1. påskedag er butikken åpen hele døgnet. Vi handler poteter og grønnsaker og lager en deilig biffmiddag i bilen.

Det er ellers ikke så mye å si om Vinita, men det er en av de eldste bosettingene i Oklahoma. Vi syklet 17 mil i dag og var ikke inne før 1730 så det blir ikke mye tid til å utforske byen akkurat. Det var fortsatt en del opp- og nedoverbakker også i dag, men de var slakere og lengre. Nå er klokka 2100 og middagen akkurat ferdig, og jeg er ferdig med dagens blogg bortsett fra opplasting av bildene. God natt!


Harald sammen med hvitt og rødt kjærr, som vi ikke har funnet ut hva heter enda


Pippi Langstrømpes hest


Det er mange elver i Oklahoma, og dermed mange bruer også

Inn i okseland før Sapulpa. Dag fører an. Slik ender altså Route 66 noen ganger

En eldgammel versjon av Route 66 litt etter at oksene hadde løpt fra seg

Fin golfbane i Sapulpa

Sentrum av Tulsa, gammelt og nytt i skjønn forening

Vi er fortsatt i indianerland, Cherokee-indianerne holdt til her

En tidligversjon av Route 66 med bro fra 1926 etter Claremont

Denne gåden lå fint til like før Vinita

Dag Jon Erik har fagbrev i å tømme septik fra bobil...Vidar overvåker det hele

Dag 21: Tilbake til striskjorta og havrelefsa

Etter å ha levde som nyrike oljebaroner i Oklahoma City i vel en dag, var tiden kommet for å gå tilbake til arbeidet vårt igjen. Vi var grytidlig oppe for å dusje og ha på godlukt (og vi var ørlite mer forsiktig med vaselinen), slik at vi kunne framstå som de fineste mannebein av norsk opprinnelse som akkurat nå var i byen. Vi ventet altså på Oklahomas damelag i triatlon som skulle følge oss ut av byen. Og jeg hadde gledet meg til en bloggoverskrift med smell i: Sykle med babes, i stedet for det litt traurige Sykle med bønder.

Som dere sikkert allerede nå har skjønt så møtte det ikke opp en kjeft. Vi stod der nokså lange i trynet, og måtte slukøret begynne å sykle alene langs Abraham Lincolns Boulevard etter å ha ventet godt over tiden. Vel, de skjønte vel ikke sitt eget beste og det var sikkert for tidlig på morgenen for de også. Og vi var enige om at Facebook som informasjonskanal var sterkt overdrevet. Vel, vi klarer da oss godt alene også vi, var omkvedet blant oss utover dagen.
Siden det var påskeaften var det liten trafikk uten av Oklahoma by. Været var veldig bra, ikke en sky. Litt senere på dagen ble det litt disig, som gjorde at temperaturen holdt seg på om lag 26 grader. Vinden var der, men ikke så sterk som tidligere. Til gjengjeld kom den midt i mot, på slutten av dagen fra siden.

Terrenget i østre delen av Oklahoma er ganske likt det vi har hjemme, selv om grantrærne mangler. Men det er masse løvtrær, bekker og vann, og enda mer opp- og nedoverbakker enn i den vestre delen. Og det er blitt ganske grønt, og folk driver og slår plenen for første gang etter vinteren. Vi passerer småsteder som Edmonton, Arcadia (med en flott sjø), Luther, Wellston, Chandler (lunsjrast hos Jon Erik) og Davenport. Alle i grunnen ganske like, store i utstrekning og med et lite tettsted.

I en tidligere blogg sa jeg at det ikke var særlig kirker å se. Men det har endret seg nå. Her er det en drøss av dem. Det virker som det er ett trossamfunn til hver innbygger. Bilistene er også litt mer aggressive enn tidligere. Veiene er mye smalere, og det er bare ett kjørefelt i hver retning og ingen skulder. Akkurat som RV 2. Noen viser fingeren, og vi tør bare gjengjelde med Dags halve finger. Vi er redd for å bli skutt på. De som ikke viser fingeren gir bånn gass med sine beist av noen VAN med V10-dieselmotor når de kjører forbi slik at vi får eksosspruten midt i fleisen. Ja det er mye vi må slite med på vår ferd østover. Det ligger også mange døde dyr i veikanten, men bortsett fra hunder og katter har vi ikke klart å artsbestemme de enda.

Vi cruiser ganske greit inn til Bristow, hvor vi finner et greit motell. Dagens etappe ble på 13,5 mil og snaut 1000-høydemeter. Vi koste oss rundt 6 timer på sykkelen. Alt i alt en grei dag, hvor vi fløt på gårsdagens hviledag.



Fra Edmund, en offisiell bygning med så langt navn at jeg ikke orker å skrive det


En staselig villa, også ved Edmund





Arcadia-sjøen like øst for Oklahoma City


4 ensomme ryttere er redusert til 3 her på vei østover i Oklahoma


Et landemerke ved Arcadia, the round barn


Et gammelt Route 66-skilt fra Phillips. Amerikanerne er gald i og stolte av sine gamle neonskilt. Jon Erik poserer villig

En flott villa før Bristow

.... og her viser de fram at de er en Route 66 by

Det gikk dårlig med Dags forrige oljeinvestering, har han passert toppen mon tro? Det var denne han til slutt fikk råd til. Med manuell drift kan det bli lønnsomt etter noen måneder