Dag 26: Tatt med buksene nede

Det er torsdag og akkurat en uke igjen til vi setter kursen hjemover. Hvis planen holder har vi 4 dager igjen å sykle. Vi begynner altså å se slutten på vår ferd over det amerikanske kontinentet. Og det skal bli godt også, det er ikke hver morgen vi like entusiastiske kaster i oss havregrøten og gledesstrålende setter oss på sykkelen for å gjennomføre en ny arbeidsdag på sykkelsetet. Vi har nå fått så mye trevler i baken at vi ikke kjenner noe der lenger. Dag mener vi egentlig bare kan ta av setet å kjøre uten.

Rolla er nydelig denne morgenen. Det er iskaldt, men knallblå himmel og skarp, klar luft. Penere kan det ikke bli. I dag har vi en 18 mils tur foran oss til Sant Louis, og når vi dit er enda en milepel nådd på turen vår.

Men før vi kommer så langt skal vi gjøre et godt stykke arbeid. Terrenget er akkurat det samme som de siste dagene, bare opp og ned. Det blir grønnere for hver dag som går, våren kommer fort her når varmen setter inn. Viden kommer litt fra siden og litt med, og den er iskald. Men det er helt nydelig sykkelvær. Vi kommer snart til Cuba, ikke landet Cuba, men en liten by. Stedet er kanskje mest kjent for Route 66-reisende for the Wagon Wheel Motell, et meget tradisjonsrikt sted. Andre småstreder vi passerer er Bourbon, Sullivan og Stanton (kjent for sitt Jesse James museum). Ved Cuba passerer vi også Mark Twain National Forest. Mark Samuel Langhorne Clemens (Mark Twain) ble for øvrig født i Florida i Missouri i 1835.

Lunsj tas i bobilen ved St. Clair. Litt før det har vi en kort stopp. Dag og jeg er vant til å tisse ute, og gjør det denne gangen også. Jeg har gått ned en skråning og står nede i en bekk. Jeg tør ikke gå lenger, er redd for slanger, og det er jo nesten svarte skauen der jeg står. Dag har gått litt kortere. På andre siden av veien, 250 meter unna, er det en bensinstasjon. Vi hører noen rope, og vi vinker tilbake. Fælt så hyggelige disse amerikanerne er, tenker vi. Vi har så vidt startet å sykle da vi ser at det står en politibil bak bobilen vår med blålysa på. Vi tror det er Jon Erik som har begått en liten trafikkforseelse. Da vi senere treffer Jon Erik viser det seg at folka fra bensinstasjonen har ringt til sheriffen, og sagt at noen karer fra en bobil har tisset i terrenget. Uheldigvis er det Jon Erik som må svare for dette. Jon Erik forklarer at han var inne i vogna og ikke har sett noe. Sheriffen blir rådvill, og spør hvor vi skal hen. Da Jon Erik svarer Chicago, går det helt i ball for ham. Han sier: "Never do that again", så rister han litt på hodet og ber om at vi kommer oss av gårde (retretten er jo allerede startet også). Rett etterpå kjører han av sted i god fart forbi oss med fulle sirener, antakelig kom det en hendelse over radioen som var viktigere enn vår forseelse. Dag og jeg tør ikke tisse mer utendørs denne dagen, men vi lurer på om det fortsatt er lov å tisse på seg. Vi kunne sikkert risikert en klekkelig bot for dette. For å kaste søppel i terrenget er det 1000 $ i bot. Det står skilt alle steder om dette. Men det gikk bra….

Vi har klagd litt på boligene vi har sett underveis i denne spalten, men i dag ser vi flere flotte boligfelt. Staselige hus, flotte, store hager, friserte plener. Særlig når vi nærmer oss Saint Louis. Når vi kommer til Ellisville tror vi at vi er framme i Saint Louis. Men det viser seg å være en av flere forsteder. Vi må passere både Ballwin, Manchester og Des Peres før vi er downtown Saint Louis. Vi syklet nesten 2 timer etter at vi trodde vi var framme. Vi skal utforske byen mer i morgen tidlig, men så allerede i kveld flere monumentale bygg som vi ikke har sett maken til hittil på turen.

Klokka allerede blitt 1800 da vi finner Jon Erik, og vi må finne et sted å overnatte. Vi har havnet på et heller tvilsomt sted, og tør ikke annet enn å reise med bobilen ut mot flyplassen. Her finner vi et ok motell, men ikke noe ordentlig spisested. Så det blir bare en burgerrestaurant. Men et billig måltid blir det.

Noen ord om Saint Louis: Byen har omtrent 350 000 innbyggere og hvis vi inkluderer omegnen omtrent 2,9 millioner. Byen ble grunnlagt i 1764. Elva Mississippi renner gjennom byen, og er det største elvesystemet i USA (6 275 km lang når vi renger fra munning til sitt fjerneste utspring (kalles Mississippi-Missouri-Jefferson)). Elva er da verdens 4. største . Blant mange kjente personer herfra er Josephiné Baker, blant annet verdenskjent for sitt bananskjørt på 1920-tallet. Vi tenker på det (i alle fall noen av oss) hver gang vi spiser en banan – og det er ofte.

Men altså litt mer om Saint Louis i morgen. Vi har blant annet ikke passert elva og heller ikke sett på nært hold den berømte buen i sentrum. Men i morgen får dere bilder av det.

PS: Det ble nesten 19 mil i dag. Startet litt før 0900 og gav oss ved 1800-tida. Om lag 1400 høydemeter. En brukbar arbeidsdag, alt i alt. Kjøringen inn i Saint Louis tok sin tid, men lyskryss i mil etter mil


Ikke alle bilene i USA er 2010-modeller


Når vi kommer hjem skal vi montere gressklipper på vår carbonsykkel, det vil det ikke være mange som har


Det kjente Wagon Wheel Motell



Verdens største gyngestol, her fra rett etter Rolla, rettere sagt ved Cuba


Et litt rotete indianerleir etter vi har passert Cuba. Det selges souvinirer

Dagens hestebilde

Jammen er det ikke løvetann i Missouri også

Et idyllisk tjern et sted på veien mellom Rolla og Saint Louis

Det går an å sykle i slike omgivelser!

Et nydelig rosekjerr kaller jeg det. Roser er det jo ikke, men pent er det.

Big Chief House, et kjent spisested ved Wildwood, Missouri

Asbjørn har kneppet opp skjorta, da går det fort. Hvor der de andre?

Jo, her var de .....

Noen glade studenter er ferdig for dagen ved Busch Student Center, i Saint Louis

Et staselig kirkebygg, St. Francis Xavier College Church, Saint Louis