Dag 21: Tilbake til striskjorta og havrelefsa

Etter å ha levde som nyrike oljebaroner i Oklahoma City i vel en dag, var tiden kommet for å gå tilbake til arbeidet vårt igjen. Vi var grytidlig oppe for å dusje og ha på godlukt (og vi var ørlite mer forsiktig med vaselinen), slik at vi kunne framstå som de fineste mannebein av norsk opprinnelse som akkurat nå var i byen. Vi ventet altså på Oklahomas damelag i triatlon som skulle følge oss ut av byen. Og jeg hadde gledet meg til en bloggoverskrift med smell i: Sykle med babes, i stedet for det litt traurige Sykle med bønder.

Som dere sikkert allerede nå har skjønt så møtte det ikke opp en kjeft. Vi stod der nokså lange i trynet, og måtte slukøret begynne å sykle alene langs Abraham Lincolns Boulevard etter å ha ventet godt over tiden. Vel, de skjønte vel ikke sitt eget beste og det var sikkert for tidlig på morgenen for de også. Og vi var enige om at Facebook som informasjonskanal var sterkt overdrevet. Vel, vi klarer da oss godt alene også vi, var omkvedet blant oss utover dagen.
Siden det var påskeaften var det liten trafikk uten av Oklahoma by. Været var veldig bra, ikke en sky. Litt senere på dagen ble det litt disig, som gjorde at temperaturen holdt seg på om lag 26 grader. Vinden var der, men ikke så sterk som tidligere. Til gjengjeld kom den midt i mot, på slutten av dagen fra siden.

Terrenget i østre delen av Oklahoma er ganske likt det vi har hjemme, selv om grantrærne mangler. Men det er masse løvtrær, bekker og vann, og enda mer opp- og nedoverbakker enn i den vestre delen. Og det er blitt ganske grønt, og folk driver og slår plenen for første gang etter vinteren. Vi passerer småsteder som Edmonton, Arcadia (med en flott sjø), Luther, Wellston, Chandler (lunsjrast hos Jon Erik) og Davenport. Alle i grunnen ganske like, store i utstrekning og med et lite tettsted.

I en tidligere blogg sa jeg at det ikke var særlig kirker å se. Men det har endret seg nå. Her er det en drøss av dem. Det virker som det er ett trossamfunn til hver innbygger. Bilistene er også litt mer aggressive enn tidligere. Veiene er mye smalere, og det er bare ett kjørefelt i hver retning og ingen skulder. Akkurat som RV 2. Noen viser fingeren, og vi tør bare gjengjelde med Dags halve finger. Vi er redd for å bli skutt på. De som ikke viser fingeren gir bånn gass med sine beist av noen VAN med V10-dieselmotor når de kjører forbi slik at vi får eksosspruten midt i fleisen. Ja det er mye vi må slite med på vår ferd østover. Det ligger også mange døde dyr i veikanten, men bortsett fra hunder og katter har vi ikke klart å artsbestemme de enda.

Vi cruiser ganske greit inn til Bristow, hvor vi finner et greit motell. Dagens etappe ble på 13,5 mil og snaut 1000-høydemeter. Vi koste oss rundt 6 timer på sykkelen. Alt i alt en grei dag, hvor vi fløt på gårsdagens hviledag.



Fra Edmund, en offisiell bygning med så langt navn at jeg ikke orker å skrive det


En staselig villa, også ved Edmund





Arcadia-sjøen like øst for Oklahoma City


4 ensomme ryttere er redusert til 3 her på vei østover i Oklahoma


Et landemerke ved Arcadia, the round barn


Et gammelt Route 66-skilt fra Phillips. Amerikanerne er gald i og stolte av sine gamle neonskilt. Jon Erik poserer villig

En flott villa før Bristow

.... og her viser de fram at de er en Route 66 by

Det gikk dårlig med Dags forrige oljeinvestering, har han passert toppen mon tro? Det var denne han til slutt fikk råd til. Med manuell drift kan det bli lønnsomt etter noen måneder