Dag 24: På cafe før lunsj

Carthage kl. 0700: Sol, blå himmel, 15 grader, vind fra sør. Det er spådd tordenværsbyger fra kl. 1500 i dag, så vi skynder oss av gårde litt før 0900. Det har blitt en vane nå selvfølgelig å kaste seg på sykkelen hver morgen. Baken har selvfølgelig vent seg til dette livet for en stund siden, og kneet mitt er også blitt bra etter at jeg har fått betennelsesdempende tabletter av Dag.

Vi sykler avsted i nokså jevnt, godt tempo. Det er sidevind i dag også men etter hvert som vi dreier litt nordover kommer den skrått bakfra. Ikke så ille egentlig. Det har blitt stadig grønnere på vår ferd gjennom Oklahoma, og som har fortsatt her i Missouri. Våren er kommet enda lenger her. Folk klipper plenen og raker løv. Både gårder og hus er relativt velstelte. Gårdene er klart mindre her, og det er mye kvegdrift og beiteland. Det er absolutt ikke flatt, små åser og skjæringer. Fint landskap som er relativt tungt å sykle i.

Vi passerer en masse småsteder (Phelps, Albatross, Heatonville mfl.), hvor bebyggelsen er forfalt. Det ser ut som om folk har stukket av, og det var vel akkurat det de gjorde når trafikken på gamle Route 66 ble flyttet over på Interstate-veisystemet. Men vi stopper ikke før vi kommer til en relativt stor by: Springfield (etablert i 1825). Vi kjører gjennom sentrum, som er lite men veldig koselig. Her ser vi, nesten for første gang, fortauskafeer. Vi har synes det har vært påfallende at vi ikke har sett det før, bortsett fra i Oklahoma City. Siden vi ligger godt foran skjemaet for dagens mål, tar vi en stopp ved en av cafeene. Egentlig er vi jo her på ferie…

Men så lenge hviler vi ikke i solsteiken før vi er på sykkelen igjen. Raskt er vi i Strafford, som egentlig er endepunktet for turen i dag. Den var stipulert til 11 mil. Vi er enige om at det er litt lite i det fine været, så vi tar lunsjrast her i stedet. Jon Erik har laget i stand pølser, spagetti og bacon.

Vi sykler til Marsfield, som er kjent som fødestedet til Edwin Hubble, han med teleskopet som dere vet. Det var 15 kilometer til, men vi velger å sykle til Phillipsburg, ca. 3 mil til. Men det er bare en liten fluelort på kartet og ikke noe sted å parkere bobilen. Nå har vi syklet 5 mil lenger enn planlagt, men bestemmer oss for å ta 15 kilometer til og slå leir i Lebanon.

I Phillipsburg gjør jeg en taktisk feilvurdering. En veibro er stengt og de andre gutta tar en snarvei og krysser motorveien med syklene under armen. Jeg ser en bro litt lenger nede og velger å sykle dit. Men den finner jeg aldri, og det viser seg senere å være en jernbanebro. Jeg kjører litt til for å se om jeg finner en tverrvei, før jeg skal snu. Akkurat da kommer to bikkjer stormende og glefser som besatt, og jeg må bare kaste meg utfor en bratt bakke. Nå er loddet kastet, det er ikke forsvarlig å snu (altså jeg tør ikke). De andre venter sikkert, men jeg må bare fortsette. Det er skikkelig berg- og dalbaneterreng, veldig tungt, og jeg er usikker på hvor dette bærer hen. Jeg må stoppe en bonde. Hvis jeg fortsetter 15 km til kommer jeg til Lebanon, sier han. Jeg må bare gjøre det, men uten telefon får jeg ikke gitt beskjed til de andre om mitt valg. Etter en stund kommer Jon Erik etter med bobilen, han har luktet lunta. Han er god å ha! Han får gitt beskjed til de andre.

Når vi treffes i Lebanon gliser de, og sier det jeg ventet at de skulle si: Du har jo ikke syklet Route 66! Nei, det er korrekt må jeg innrømme. Klokka er nå blitt 1830 på kvelden, og vi har syklet 18,3 mil og 1300 høydemetere. Men likevel er det bare en ting å gjøre: beordre Dag til å kjøre meg med bobilen tilbake der vi skilte lag, slik at jeg kan sykle de 15 kilometrene på den riktige veien. Det går ganske greit, og ved 1930-tida kan jeg også dusje.

Middag blir vis a vis motellet, en ny saftig biff (12 OZ). I morgen er det spådd regn og tordenvær, men det er det gjort tidligere også uten at det har slått til. Så vi får se. Uansett har vi kortet betydelig ned på morgendagens etappe allerede.

PS: Sitter ute og laster blogg nå sent i kveld. Funnet et sted hvor Internett virker….

Dagens hestebilde: En gressende hest, som symboliserer ro...


Spring River i vårflom litt øst for Carthage


Litt artig med slike velbevarte veiattraksjoner. Det er mange av dem langs Route 66


Både i Oklahoma og Missouri er det mange slike "rolling roads"


Avslapping før lunsj på en fortauskafe i Springfield downtown


Idyllisk i Springfield med trær i full blomstring


En idyllisk park ved Springfield


Gutta venter på at jeg skal finne veien


Vidar og Jon Erik venter på at motellrommet i Lebanon skal bli klart