Dag 25: Spredt bebyggelse og lausbikkjer

Vi våkner opp ved 0500-tida i Lebanon av at det trommer på taket. Lyden er ikke til å ta feil av, det regner. Det er de første regndråpene vi har opplevd på turen, etter å ha vært her i snart 4 uker. Utrolig egentlig. Vi ligger litt lenger enn vanlig, og da vi står opp ved 0800-tida har regnet gitt seg. Harald liker absolutt ikke å sykle i regn, og antyder at avreisen må utsettes til det har tørket opp. Men han blir nedstemt.

Litt senere enn normalt er vi på veien. De andre har tatt på seg altfor mye klær, for været er i klar bedring. Vi må stoppe og plukke av regnhabitten. Vinden blåser nå fra nordvestlig kant, altså skrått bakfra. Det er ganske gode vindforhold for oss. Terrenget er slik vi forlot det i går, lange og slake bakker, opp og ned. Kanskje både lengre og flere enn i går faktisk. Vi oppsummerer i etterkant at vi har passert 70 slike topper i løpet av dagen i dag. Vidar mener høydekurven vi kan lese av på pulsklokka kan sammenlignes med et gammeldags, taggete sagblad.

Siden det er grått og disig er det vanskeligere å få øye på de gode fotomotivene. Det blir lite stopp å få bilder mellom Lebanon og det første ordentlige tettstedet i dag - Waynesville. Waynesville er et sjarmerende sted, men vi observerer det bare fra sykkelsetet. Vi raster noen kilometer senere, og tar en Big Mac på McDonalds. Harald blir motstrebende med inn, han spiser av prinsipp ikke der og har bare vært innom McDonalds en gang tidligere i løpet av sitt 60-årige liv. Men prinsipper er jo til for å brytes, selv om det for hans del bare blir med salat og fisk.

Det skjedde ingen dramatiske ting på dagens ferd gjennom Missouri. Men det er flere ganger nære på. Alle lausbikkjene her er et kapittel for seg, og krever en omtale. I flere dager har vi syklet på virkelig Old Route 66. Små veier, nesten ikke trafikk, ganske dårlig veidekke og lite folk å se (egentlig ikke en kjeft å se). Det er langt mellom husene, og som veiene er de i ganske dårlig forfatning. Mye skrot og skrammel ligger slengt rundt omkring. Her kunne en skraphandler gjort gode penger. Dag mener verdens stålkrise kunne vært avblåst ved å reise rundt å samle sammen dette jernskrotet her.

Men det var altså disse bikkjene, som det har vært mye av både i Oklahoma og Missouri. De kommer som ei kule ut fra nesten hvert hus og glefser etter bakleggene våre. Dag har de mest kjøttfulle leggene, så det er ham de ofte går etter. Men heldigvis har det vært nedoverbakker hittil, så vi har klart å sykle fra dem. Men vi er enige om at leggmusklene våre nå er så harde, at selv en dobermann vil knekke tennene om den prøver. I ettermiddag var vi innom en sykkelbutikk, og de sa det var helt nødvendig å ha med en flaske med irriterende hundespray. De som syklet her brukte det, det samme gjorde postmannen. Så vi kjøpte en hver, og gleder oss allerede til neste angrep. Vidar prøvde den i vogna, og vi måtte sporenstreks rømme den alle mann.

Etter lunsj har solen kommet, og vi passerer Devil’s Elbow. Det er en brå sving i elva Big Piney River, hvor fraktebåtene hadde problemer i gamle dager. Langs veien her er det vakkert, noe vi håper et par bilder kan gi inntrykk av. Vi er forresten litt daffe i dag, etter en nokså hard tur i går. Vi sykler gjennom noen småsteder, med et par-tre hus i hver. Ett av disse er Doolittle, hvor Jimmy Doolittle komme fra. Han ledet angrepet på Tokyo og andre japanske byer fra U.S.S Hornet i 1942. Noen har sikkert sett dette på film (Pearl Harbour). Men nok historie, snart er vi i dagens mål Rolla. Det er et ganske fint sted faktisk, som ligger på en liten høyde. Det bor omtrent 15 000 innbyggere her, og byen er kjent som gruvebyen.

Vi går langt og lenge før vi finner et sted å spise. Sentrum på disse middels store stedene er ikke lagt opp for gående. Til slutt finner vi en japansk restaurant. Det er verken min eller Dags favoritt, men vi bestiller noe som på papiret ligner på en kjøttrett. Og med noen biffrester på toppen og ris under blir vi da halvmette. De andre mesker seg med sushi og kylling, og synes det er strålende. Harald og Jon Erik er verdensvante og bruker til og med pinnene vi fikk utdelt. Vi andre skjønner ikke helt vitsen, siden kniv og gaffel tross alt er oppfunnet.

Senere i kveld skal vi se en episode av himmelblå. Det blir kuuult som ungdommen sier. Hvor langt ble det forresten i dag? : 12 mil. Det er jo omtrent som snittet for rutene var planlagt til på forhånd, men nå er vi i så god form at vi nesten synes det er litt i korteste laget. Men det blir en lang og hard tur i morgen til Saint Louis, så litt ekstra krefter kan komme godt med.

PS.:
Vi har prøvd å legge ut en video av hvordan vi har det i vogna vår, men det ble vel litt mislykket – og så glemte vi sovestedet til Vidar. Det får vi ta senere.


Missouri-landskap like etter Lebanon. Det er pent selv i overskyet vær


Lunsjrast på McDonalds like etter Waynesville


Jernbanebro over Big Piney River ved Devils Elbow


Noen partier er ganske så idylliske her i Missouri. Særlig disse rosa trærne mot grønt og blå himmel. Vi burde funnet ut hva de heter, men har ikke rukket det enda



Klatring i nærheten av Doolittle. Været er igjen perfekt etter en grå start på morgenen idag


Et idyllisk lite tjern med en passe pen villla i bakkant like før Rolla


Ja, vi følte oss velkomne i Rolla


Tulipaner i full blomst, i parken i sentrum av Rolla, Missouri