Dag 19: Av alle vinder jeg har syklet i, er sidevinden den verste jeg har syklet med….

Overskriften i dag er en lett omskrevet sangstrofe av Øystein Sunde, og illustrerer mye av dagen vår i dag. Vi overnattet altså i Weatherford, som ikke er kjent for mye annet enn at det er fødestedet til astronauten Thomas Patten Stafford. Det er overskyet og det blåser allerede kraftig. Det er meldt stadig kraftigere vind og uvær, så vi drar avsted allerede ved 0830-tida for å forsøke å sykle fra det.

Etter hvert som vi forlater Weatherford og sykler mot Canadian River og Bridgeport, blir det stadig grønnere og mer trær. Bekker og kløfter skjærer gjennom landskapet som gjør det tungt å sykle. Det er opp og ned hele tiden. Terrenget ligner litt på Danmark noen steder, og det er ikke riktig så langt mellom gårdene som i Texas.

Vinden er veldig kraftig, og vi skjener fram og tilbake i veibanen. Heldigvis sykler vi stort sett på en idyllisk Route 66 vei, med betongdekke fra 1926, og er stort sett alene på veien. I følge værmeldingen er det opptil 20 m/s i kastene. Vi må stoppe noen ganger når vi skal drikke, siden vi må holde i styret med begge hendene. Underveis prøver vi å finne ideer til hvordan vi skal illustrere vinden på bloggen. Et forslag er at det hadde vært vanskelig å sykle her med hentesveis, det ville ikke tatt seg godt ut. Et annet er at vi må trå med tungt tråkk hele veien og unngå slakk kjede, eller blåser kjedet av kransen. Et tredje er at det er meterhøye bølger selv i en brønn (som det er flere av langs veien). Og vi er enige om at vi er glad vi ikke har fått nye kropper enda, ellers ville vi blåst av veien. Vel, nå har dere sikkert et bilde av hvordan det var. Selv om en nordlending sikkert hadde ledd av det hele.

Men alt i alt gjør dette at det ikke går så veldig fort framover. Vi spiser lunsj i Reno, rettere sagt ved Fort Reno. Det var et viktig sted for å holde stand mot Cheyenne- og Arapahoindianerne i kampen om territoriet på den tiden (etablert i 1875). Deretter tråkler vi oss videre gjennom Banner og Yukon, som er mest kjent som fødestedet til countrysangeren Garth Brooks. Vi kjører rundt innsjøen Lake Overholser, som er ganske idyllisk, før vi kommer til Bethany, en forstad til selve Oklahoma City. Plutselig er vi på motorveisystemet inn til byen, og er omringet av trafikk. Vi kommer oss i sikkerhet, og etter hvert over i en normal trafikkert storbygate i ettermiddagsrushet.

Oklahoma City er hovedstaden og den største byen i delstaten i Oklahoma. Byen er USAs 31. største i følge folketellingen i 2008, med et innbyggertall på om lag 550 000 personer. Men når småstedene rundt telles med er det bortimot 1,2 millioner innbyggere. Byen ble i 1995 utsatt for det største terroristangrepet på amerikansk jord forut for 11.9.2001. Vi satser på at ikke noe skjer mens vi er her.

Harald og Vidar er gode på å lese kart og loser oss inn mot sentrum på Route 66. Vi skal ligge på hotell her i 2 døgn, siden sjåføren trenger å hvile……. Dessuten er det spådd thunderstorm i morgen, så vi kunne uansett ikke syklet noe særlig. Så vi bruker en av de oppsparte fridagene til recovery, og ligge værfaste. Det er det de var planlagt brukt til. På lørdag er det spådd flott vær igjen.

Hotellet er ganske bra rett ved downtown. Vi spiser på en bra italiensk restaurant, og jeg og Dag eksperimenterer i matveien og bestiller en Pizza Pepperoni. De andre er litt mer vågale og bestiller pasta av ulik konsistens. Vi rusler en liten tur rundt et flott kvartal, med en idyllisk kanal som omringer det hele, før vi stuper til sengs. Kanskje blir det båttur i morgen, foruten sykkelpuss og litt mosjonssykling for ikke å stivne.

I dag ble det 12,5 mil, men vi brukte hele dagen. Det går saktere selvfølgelig med så mye vind, samt at det er mye lyskryss. 800 høyedemeter ble det også av disse opp- og ned-dalene. Etter 19 langturer på sykkelen i strekk og om lag 250 mil blir det altså en pause i morgen, men det blir kanskje en bloggrapport likevel. Kanskje kan jeg fortelle hvordan en T-storm oppleves som?


Noen har etterlyst bilder med noe grønt på. Vel, her er det, åker i Oklahom øst for Weatherford


En godt bevart bensinstasjon fra de gamle Route 66-dager. Det ligger stadig denne type attraksjoner langs veien


En laaang bro over South Canadian River


En demning ved Lake Overholser litt øst for Yukon

Ann's kylling er berømt. Og med rosa Caddilac og Eagles som toner ut av høytalerne

Senatsbygningen i Oklahoma City

En liten rast ved åkeren før El Reno

Dag fikk endelig innpass og skjøte på et oljefelt med tilhørende rigg, som skal bidra til å finansiere ranchen han ble deleier av i Texas

Will Roger, jammen har han ikke fått en hel vei oppkalt etter seg....

Vakkert er det i Oklahoma...., ligner mer på slik vi har det enn ørkenen vi har hatt bilder av tidligere ja...

Dag 18: Er vi blitt kulturelle?

De andre tok vin til maten i går kveld, mens jeg tok Cola. Hva som er sunnest strides de lærde om. Men, uansett, alle våknet morgenfriske til frokost. Sayre var faktisk et pent sted, og hotellet vårt lå vakkert til på en liten høyde før byen.

Vi hadde venneråd i går kveld som nevnt, og vi var enige om at etter 41 mil på 2 dager, var tidspunktet kommet for å roe litt ned. Vi ligger jo foran skjemaet, og det er ingen vits å komme til Chicago lenge før flyet går heller. Så vi ble enige om å dele de 20 milene til Oklahoma på 2 dager. Det var også opprinnelige planen, men siden vi syklet litt lenger i går, ble det altså 20 mil til Oklahoma og ikke 23-24 som planlagt på forhånd.

Været er aldeles strålende, nesten for bra skal det etter hvert vise seg. Vårt første delmål er Elk City, snaut 3 mil unna. I dag starter vi med kort med en gang, sola varmer allerede godt. Det blåser en del, med ganske gunstig retning ennå. Akkurat i det vi ruller inn i Elk har både Dag og jeg punktert. De andre kaller oss punkteringsgutta, siden vi har punktert aller mest. De mener vi slurver med vedlikeholdet på kvelden!

I Elk går vi inn på det nasjonale Route 66 Museet. Det er en kjent sak at verken jeg eller Vidar er de store museumfantastene, men det lar vi oss ikke merke med. Vi turer inn i samlet flokk, 25 $ for alle 5. Ikke noe å si på det. Vi ser først film om hvordan den amerikanske drømmen om å cruise rundt øst/vest og nord/sør med sin nyinnkjøpte Caddilac, Buick, Corvette eller et annet digert beist ble gjort mulig gjennom utbygging av et sammenhengende, statlig veinett. Route 66 ble etablert som begrep i 1926, og er den mest kjente av alle riksveiene som ble bygget. Hele Route 66 hadde faktisk fast dekke i 1938. Storhetstiden var på 50-og 60-tallet. Men kapasiteten ble raskt for liten på disse veiene og interstate-veisystemet ble påbegynt i 1956, initiert av Eisenhower. Det er disse vi refererer til hele tiden som I-40 i vårt tilfelle, og som har fulgt oss helt fra Los Angeles. De kjennetegnes av 2 filer i hver retning og med en stor grasslette mellom. Museet viser ellers de flotte, gamle bilene som ble brukt på den tiden og hvordan servicenæringen var organisert (autentiske oppstillinger av gamle hus, med inventar etc.). Det var også en stor utstilling av gamle landbruksmaskiner.

Vandringen tar ca. 1,5 time, og vi har et stykke arbeid igjen før vi kan ta fri for dagen. Men nå har vinden økt betydelig på og kommer skrått fra siden, og etter hvert rett fra siden. I tillegg er det blitt uutholdelig varmt. Vi snakket om den stekende Texas-solen i går, men Oklahoma-solen oppleves verre (eller bedre om man vil, hvis man skulle ligget på stranda). Det er 34 grader i skyggen, og vi får ikke i oss nok drikke. Det er faktisk akkurat nå varmest i hele USA her vi er. Og vinden tørker oss ut. Så vi sliter ørlite etter hvert.

Vi raster i veikanten, og jeg og Vidar legger et pledd på bakken og soler oss mens Jon Erik tilbereder lunsj. Nesten hver lastebil tuter på oss, de tror nok det er et par smellvakre damer som ligger der. Men mest sannsynlig er alle lastebilsjåførene i USA damer. De andre mener vi skal snu oss på ryggen, da vil det nok bli slutt på tutingen.

Vi sliter oss opp til Clinton. Terrenget har nå blitt ganske annerledes enn det vi har hatt på mesteparten av turen. Vi har jo syklet gjennom ørkenlandskap og i 2000 meters høyde helt siden Rialto og til vi startet på platået ved Caprock i Texas. Ganske brunt, sand/grus, nesten ingen trær, så godt som ikke elver og vann og relativt flatt bortsett fra stigningene opp mot fjellpartier. Og langt mellom tettstedene, og generelt lite folk. Men etter hvert nå i Oklahoma er det mye mer bakker opp og ned, det er vann, elver og mer trær. Åkrene står fint mange steder, antakelig høsthvete, og løvet er i ferd med å sprette ut. Og tettstedene er litt større og det er generelt mer liv.

Det mer kuperte terrenget tar på i denne varmen. På en bensinstasjon på en høyde ligger vi som slakt rundt inngangspartiet, med en liter Cola hver. Vi får i oss alt for lite væske, vi orker ikke å få i oss nok av den lunkne sportsdrikken og vinden tørker oss ut. Dette er ikke så lurt. Her må det tiltak til i morgen hvis vi skal komme oss videre.

Vi slår leir i Weatherford, etter 11,5 mil sykling. Helt ok dagsetappe likevel altså. Vi spiser på en Chinarestaurant, og drikker og drikker uten å trenge noe toalett. I morgen må vi bare drikke mer underveis hvis varmen fortsetter. Men vinden kan volde oss alvorlig trøbbel, det er spådd vind helt opp i 80 km/t i kasta og rett fra siden. Vi må stå tidlig opp i morgen for å rekke fram til Oklahoma City før thunderstormen som er spådd når oss igjen.


Et idyllisk vann


Interstateveiene ser slik ut vanligvis, her i-40


Ikke rart vi blir tutet på?


En typisk bil som amerikanerne cruiset rundt på riksveiene med på 60-tallet (Studebacker, for de bilinteresserte)


Vidar er optimist, men det er nok før start


Dag har punktert, og får hjelp av en medisinmann til å skifte dekk


For den som fortsatt er i tvil, vi er i Oklahoma


Akkurat her ligner terrenget på det vi har syklet i lenge, men i Oklahoma skifter det gradvis karakter til mer ups and down, mer grønt og mer vann


Veivokter Dag på sin nyinnkjøpte veihøvel


Her ser vi grønn åker, trær som blomstrer og rødt fjell i Oklahoma. All jorda her er rød for øvrig


Museumsgjengen, klar for en kulturell opplevelse i Elk City og det nasjonale Route 66 museet. Dag er mest interessert i bananen sin. Enten spiser han bananer, eller så er det rosiner (han tenker recovery hele tiden). Han blir nok sponset av Sun Maid på neste tur.


The lonesome riders


Se veien som fortsetter i bakgrunnen. Noen ganger er det best å se på baken til ham foran

Dag 17: Sykling under en brennende Texas sol

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Harald er meteorologen vår. Han sjekker værmeldingen hver kveld på weather.com. Han hadde varslet strålende sol og 30 grader i Amarillo i dag. Derfor ble vi lange i trynet (les ansiktet), da vi våkner opp til skyet vær, vind og ikke så varmt akkurat. Men, men, vindretningen er i alle fall gunstig. Dermed blir det unektelig litt trykket stemning rundt frokostbordet, selv om Harald nå er blitt ekspert på grøten. Den er nå perfekt, bare Vidar griner fortsatt litt på nesen. Biffen fra the Big Texan er nesten fordøyd i løpet av natten, men bare nesten. I dag skal vi spise mindre porsjoner, kanskje hjemmelaget…

Vi hadde altså sett fram til å sykle i kort fra morgenen av. Det er så deilig å sykle i kort, særlig når vi vet det er lenge til det går an i gamlelandet. Det er noe eget å stille på første trening til Ullensaker med skille etter å ha kjørt kort. Vi lesser på oss klær, men må stoppe nesten med en gang å ta av det meste. Det er faktisk ganske varmt, og varmere skal det bli. Vinden er ganske så gunstig til å begynne med, vi må vel nesten innrømme at det blåser friskt rett bakfra. Og det er et ganske kjedelig landskap her oppe på Caprock-platået. Fortsatt endeløse vidder, brunt åkerland hvor de første er i gang med å harve og de få trærne som er har ikke fått løv enda. Men med denne varmen eksploderer det nok snart. Siden det ikke er så mye å se og dermed heller ikke så mye å fotografere, bare fyker milene unna. Vi feier igjennom Conway, Groom og stopper for lunsj i Alanreed. Bacon og pasta, deilig. Vi har allerede syklet 10 mil, og vi mumler allerede om å legge på dagens rute som er planlagt til 15 mil.

Noen ord om disse byene vi kjører gjennom som Conway og Groom. De er veldig karakteristiske for mange av stedene vi har passert så langt. En enorm brei gate, ofte med 2 kjørefelt i hver retning enda det verken er biler eller folk der. Nedlagte servicebygg, og svært langt mellom de få stedene som fortsatt har oppe. Husene er heller stusselige og hagene likeså. Ikke har vi sett en matbutikk heller, hvor er den lokale varianten av Joker'n? Men kanskje lar vi oss lure litt. Mange vi prater med sier det blir mer liv fra mai og utover, når turistsesongen starter for fullt. Motellene som er tomme nå, pleier å være fullbooket hver dag i sesongen sier de innfødte. Og med masse folk fra Norge, på sine Harley’er.

Vi passerer Mclean og Shamrock. I Shamrock var planen å overnatte, men vi har lyst til å sykle litt lenger i det fine været. For det har nesten blitt plagsomt varmt etter hvert for en vinterblek nordmann. Kanskje rundt 25 i skyggen, sola steker i ryggen og lufta er svært tørr. Så vi må drikke denne lunkne sportsdrikken hele tiden, som smaker pyton. Men likevel, selv med 15 mil i baken drar vi videre.

Vi passerer Texola, som er grensen mellom Texas og Oklahoma. Vi er altså gjort unna enda en stat. Vi kommer til Erick, stedet hvor Roger Miller er fra. Men ellers er det et stusselig sted. Det eneste motellet er nedlagt, så vi bestemmer oss for å dra videre til Sayre, 2,5 mil til. Vi begynner egentlig å bli litt halvslitne (de andre altså). Vinden har etter lunsj dreiet litt og kommer ganske sterk fra siden. Det er litt ekkelt å sykle. Vi sykler ved siden av I-40, og kommer rett opp i en trafikkulykke. En stor van med en diger campingvogn har gått rundt. Heldigvis ser det ut til å ha gått bra med personene i bilen. Vi møter politi og sykebil litt senere. Litt etter kjører vi forbi statuen til Will Rogers, ham hadde ikke jeg hørt om men det har sikkert dere...

De siste milene inn til Sayre er lange, men vi kommer da fram. Vi finner et motell og får strøm til vogna. Når vi overfører sykkeldataene til PC’en ser vi at det ble 21 mil i dag, og ca. 9 timer på sykkelen. Vi er dermed allerede godt på vei med morgendagens planlagte etappe. Vi får ta et familie-/venneråd i kveld og planlegge de neste par dagene. Det er meldt uvær på torsdag/fredag, noe som heter thunderstorm. Ikke vet jeg hva det er, men det finner vi kanskje ut.

Noen ord om trafikken og bilistene. De er svært hensynsfulle mot oss i trafikken. De kjører ikke forbi med 10 cm avstand som i Norge, men venter til det er klart og kjører i en bue rundt oss. Det er stor lastebiltrafikk her, og når vi sykler på en servicevei ved siden av motorveien tuter mange av dem og hilser til oss. Når vi stopper kommer mange bort til oss og prater. De er vedlig hyggelige og høflige disse amerikanerne.


Vi ser egentlig ikke så mange kirker, og de vi ser er ikke spesielt pene. Men her en en hvitmalt da, som vi liker...


Groom (Texas) er ikke kjent for så mye, men et enormt kors har de i alle fall å vise til


Dag skulle kjøpe bruktbil, men sjappa er nedlagt (fra Shamrock, Texas)


Noen som har hørt om Roger Miller? Vel, her var han fra i alle fall (Erick, Texas)

Vanningsanleggene i Texas ER digre

Siden vi er bønder på tur interesserer vi oss selvfølgelig for traktorer. Jeg ble mobbet av de andre fordi jeg tok bilde av denne "lille" John Deere'n, modell 9300 (John Dyr på fagspråket). Den går det nok flere av i Norge også

Oklahoma, og endelig så vi et idyllisk vann!

Vi har egentlig nesten ikke sett en skikkelig gård. Men i Oklahoma fant vi en etter vår smak. Rød låve også da gitt. Sikkert en utflyttet nordmann

Til ære for alle hesteelskere (May, Ida og andre). Oklahoma

Dag 16: When you’re here, you’re halfway there……..

Vi diskuterte litt hva tittelen på dagens etappe skulle være. Vi valgte et slogan for Midpoint Cafe, som markerer at vi er halvveis på turen. De andre tror jeg har funnet på det helt av meg selv, og er imponert. Et annet forslag var: ”Nå har også VI skjønt at jorda er rund…..”, for å illustrere at i Texas er viddene så vide og det er så flatt at vi ser jordkrummingen akkurat som på havet.

Det er mandag og en ny dag står for tur. På planen en lang tur, ca. 20 mil. I dag skjer flere store begivenheter; vi kommer til å krysse grensa til en ny stat, Texas, og vi vil passere Midpoint Cafe Cafe, som markerer at vi er midtveis på Route 66.

Harald løper rundt og leter etter kartet, Dag vasker briller og Vidar sjekker lufta på syklene. Vi gjorde mye i stand i går kveld for å komme tidligere av sted i dag. Sola er begynt å varme litt, men vi starter med langt tøy. Den lille brisen som er blåser i riktig retning.

Første lille sted vi kommer til er San Jon. Jon Erik stoppet for å ta noen bilder og en hyggelig type i truck stopper og forteller at dette har vært en sted der det blant annet ble laget filmer om Route 66. Det ligger noen nedlagte bensinstasjoner og et lite motell der, og det bor ca. 150 personer på stedet. Nå skal det være allmøte vedrørende budsjettet for byen. Sikkert ok at alle får delta i en sånn prosess.

På et svært ruglete ottadekke punkterer Vidar på både for- og bakhjul. Han kjører på høyprofilfelger og med pariser. Jon Erik er like ved og vi får nytt hjul, det andre må vi lime på selv. Vi har med ryggsekk, som jeg og Dag deler på å ha på ryggen. Vi er nå på vei til ”Bard”, der vi må ut på I- 40. Vi passerer Jon Erik og på hans naturlige spørsmål om hvordan vi føler oss nå, er svaret fra meg BRA.

Vi passerer grensa til Texas. Ny stat, nye muligheter. Vi må samtidig skru klokka en time fram. Det er noe styr med disse tidssonene. Vi klatrer opp Caprock Climp og kommer opp på et platå på om lag 1150 meters høyde. Og her er det virkelig flatt, vi ser ikke enden verken på veien eller jordene. Litt grått og trist enda, men det er i ferd med å grønnes. Og det er storfeproduksjon så det holder. Og store åkerland. Vi ser en såmaskin bestående av 8 moduler, hver på 2,5 meter. Dag himler med øynene og har lyst til å ta med en til gården sin på Lund i Ullensaker. Lunsj serveres av Jon Erik ved Gruhlkey, pølser, brød og potetmos. Ved Adrian litt etter kommer vi til et stort mål for turen, halvveis!!! Bare 1139 miles igjen! Vi får verten på Midpoint Cafe til å ta bilde av oss. Ser vi stolte ut mon tro? Merk at avstanden på skiltet lyver litt, siden det ikke har med loopen om Santa Fe.

Vi koster på. Vinden har snudd etter hvert, og kommer nå skrått forfra. Vi ligger likevel godt over 30, på god vei med lite trafikk og sliter oss ikke ut? Vi passerer Vega og Wildorado, og Dag stirrer på alle landbruksmaskinene som står langs veien. Ved Bushland rett før Amarillo tar vi en liten omvei for å få med oss en berømt ”gravplass” for utgåtte Caddilac’er. I et lyskryss i Amarillo ruller ei jente ned vinduet og sier: You guys look like professionals. Vi lyser opp, disse texanerne har virkelig greie på saker og ting.

Vi leier motell ved Big Texan, et kjent spisested i Texas. Vi spiser også der. Vi prøver å få Dag til å stille opp i konkurransen om å spise en 72 OZ biff (1 ounce=0,028 kg, altså 2 kg) med poteter og salat på en time, men den gang ei. Den som gjør det får den gratis. I går var det to som klarte det. Det er en som prøver i dag også, men må kaste opp litt over halvveis i måltidet. Han sitter på et podium til spott og spe. Han må betale 100 $. Vi bestiller 12 OZ bare, og Jon Erik 18 OZ, og i tillegg den største brownies med krem vi har sett noen gang. Den må vi sette igjen det meste av, selv om den var innmari god. Vi får nok nye kropper, men vi er redd det blir med negativt fortegn.

Det ble 20 mil i dag, og var på sykkelen i 9 timer. En god arbeidsdag er endt.

Vi avrunder med noen filosofiske betraktninger fra Jon Erik: Han har sittet og tenkt på filmen CARS, som handler litt om Route 66, der de sier at før i tiden brukte de veien for å bruke tid ikke for å spare tid. Han føler litt at det stemmer, når han ser utover landskapet. Vi mangler muligens litt roen i hverdagen til å sette pris på alt det vi har rundt oss, ikke bare haste av sted fra A-B-C . Han tenker på SAN JON som har 150 innbyggere, du kjenner sikkert alle, stille og rolig?


4 landeveisrøvere, i en litt kjølig morgenstund. Hvem kjører med minst klær mon tro?


Jon Erik og Dag, Dag for anledningen nybarbert (for å minske luftmotstanden)


Det texanske landskapet er det dimensjoner over. Akkurat her med noen små "flosshatter" av noen høyder langt der borte


Ferdig med New Mexico, klar for Texas



Kjent gravplass for Caddilac'er, alle sprayer på en dert ved besøk


Stedet for biffelskere


En ranch, og det er nysådd

En stooor milepel, halvveis ved Midpoint Cafe

Dag 15: Et kontrastfylt land………

Snø, sludd, haggel, iskald vind, bratte bakker, klippeformasjoner, trange daler. Det var noe av det vi opplevde i går på Santa Fe Trial fra Santa Fe til Santa Rosa. I dag slår vi opp øynene til knallblå himmel, vindstille og perfekt sykkelvær. Det har riktignok vært kuldegrader i natt, og det er litt kaldt på morgenen. Men det vil fort bedre seg. Og terrenget er i ferd med å skifte karakter også. Vi er på ca. 1700 meter. Dalen vider seg ut, og vi ser nesten ikke annet enn horisonten i det fjerne. Det er enorme beiteområder, men foreløpig er ikke graset blitt grønt.

Det har vært en ganske kald vinter her, med en del snø. Seinest for ei uke siden var motorveien her stengt på grunn av snøvær. Så vi er heldig med været tross alt, siden det er i tidligste laget å legge ut på en slik tur. Sesongen for motorsykkelturer begynner ikke før i mai vanligvis. Men det er spådd høytrykk, og det skal bare bli varmere. Så stemningen er i ferd med å gå i taket.

Vi ivrer etter å komme i gang, og er på syklene ca. 0930. Vi må kjøre bobil 3 mil tilbake slik at vi starter der vi sluttet i går. Som sagt jukser vi ikke! Det er litt oppoverbakke til å begynne med, men etter hvert flater det ut, og med litt medvind i ryggen bruker vi bare en snau time til vi atter er i Santa Rosa. Deretter tar vi en gammel variant av Route 66 som går langt fra I-40. Det er bra vei og ikke en bil å se så langt øyet rekker. Vi har medvind og det er lettsyklet. Jeg synes det er veldig pent her.

Dag og jeg stopper for å fotografere. En cowboy hopper ut av bilen sin og spør hvor vi er fra og hva vi gjør her. Han har for så vidt allerede gjettet at vi sykler Route 66 siden han arrangerer motorsykkelturer for routen for blant annet personer fra Norden. Han har camp på gården sin. Han venter 800-900 personer på besøk bare i år. Han eier en ranch på 8 600 acres, om lag 30 000 mål. Ganske liten, som han sier, til å være på disse kanter. Han har 400 dyr på beite i sommersesongen. Dag prater ivrig med ham, siden dette er hans fagfelt. Inngår han en deal mon tro (se også bildet)? Han ønsker oss god tur videre, og vi synes det er hyggelig og lærerikt å snakke med folk som bor i området.

Vi kommer ned igjen til I-40 hvor Jon Erik venter med, som vanlig, en god lunsj ved Cuervo. Deretter fortsetter vi turen på en sidevei til motorveien nesten fram til Tucumcari, som er dagens mål. Vi har god medvind, det er noe nedover og milene bare flyr unna. Før vi vet ordet av det er vi framme. Etter lunsj har vi stort sett ligget i 40 km/t. På veien har vi passert småsteder som Newkirk og Montoya. Vi leier et rom på et tradisjonsrikt Route 66-motell, Blue Swallow, og får også parkert bobilen.

Det blir middag med biff i dag også, men bare 300 grams denne gang. Siden det gikk så lett i dag har vi ikke brukt så mange kalorier, så vi har ikke samvittighet til å spise mer.

Men vi har likevel syklet 131 kilometer, og 100 mil siste uka, akkurat som planlagt. Dette går som smurt.

Jon Erik synes det er mye snakk om høydemetre, makspuls og det som verre er. Slik som vi legger ut mener han vi har passert Mt. Everest flere ganger. I dag ble det 700 høydemeter, selv om det ikke virket slik. I alt har vi syklet noe over 12000 høydemetre, og vi har syklet 184 mil i alt. Vi er absolutt i rute!

Harald er treningseksperten blant oss, og kjører strengt etter puls. Hver gang den passerer 125 roper han at vi må roe i bakkene. Dag synes dette er morsomt. Han har aldri eid ei pulsklokke, og kommer heller aldri til å gjøre det. Så hver gang det er Dags tur til å dra, trår han på litt ekstra i bakken og gliser når Harald skriker. I tillegg mener Dag at vi må kjøre på tyngre gir. Hans filosofi er at jo lavere kadens (antall tråkk per minutt), desto lavere puls og desto mer krefter sparer man. Det mumles litt blant oss andre, vi er ikke sikre på om denne filosofien er gangbar hos alle. Men mye artig prat og kommentarer blir det ut av det. Så tiden på sykkelsetet går vanligvis som en lek.

I kveld skal vi legge oss tidlig, det blir en ekstra lang dag i morgen.





Toget har fulgt oss hele veien, og du ser så langt øyet rekker




Et Route 66-bilmuseum på veien før Santa Rosa




En enslig ranch, og drøyt 30 000 mål beitemark - som ikke er så stort herover



Dag i passiar med en hyggelig rancheier. Dag har lyst til å kjøpe seg inn og finansiere handelen med en oljedeal han planlegger i Texas?.....

Dag 14: Vind, sludd, snø, haggel, bakker...

Gå gjerne inn på hjemmesida vår, og legg igjen hilsninger i dagboka! http://home.online.no/~weth2/index.cfm

Vi våkner opp i Santa Fe til en kjølig og overskyet dag, og starter våre vanlige forberedelser med frokost; grøt, brød, juice og melk. Vi må dessuten fylle vannflaskene vi har på syklene, smøre kjede og sjekke lufttrykket i alle dekkene. Det er mye som skal skje på en kort morgenstund.

Asbjørn sitt kne blir kommentert, han har hatt vondt i det i løpet av natten. Han kjøpte en salve på apoteket som svir noe så innmari og gjør kneet helt glovarmt - akkurat som å ha det på grillen. Den slaven går det ikke an å bruke mer. I stedet justerer han setet ned, han finner de gamle merkene på setepinnen. Jeg tror jeg har betennelse i slimposen, og det blir gjenstand for fleiping hele tiden. Æsj, jeg liker det ikke...

Vi hadde en fin ettermiddag/kveld i Santa Fe i går. Vi var ute og spiste en god biffmiddag i Downtown Plaza. Restauranten var veldig bra, men litt dyr i forhold til priser vi har sett tidligere i USA. Men størrelsen på biffen er jo ikke å sammenligne med norske forhold.

Vi hadde to artige drosjesjåfører i går. Den ene var en ung gutt som kjørte 10 timers skift 4 dager i uken, leide leilighet i Santa Fe, trivdes i byene selv om den var blant de dyreste i New Mexico. Han synes det var et fint sted å bo, men var ikke helt enig i sin egen regjerings prioritering på forskjellig områder, blant annet knyttet til forsvarsutgiftene. På hjemturen fikk Jon Erik og Dag en sjåfør med cowboyhatt på sin egen alder, en artig skrue. Han fortalte om en tidligere tur samme kveld med en passasjer som visstnok vurderte 3 valg; det første var å skaffe seg kokain, det andre var å skaffe seg marihuana og det siste var å gå på bibelskole. Sjåføren fikk overbevist ham om at å gå på bibelskole var best. Han hadde også blitt med passasjeren inn med taksameteret gående, og de hadde de tilbrakt 1 time på bibelskole sammen. En sjel var reddet for kvelden. Cowboysjåføren hadde bodd i Santa Fe i 17 år og trivdes veldig bra der.

Sykkelturen i dag går fra Santa Fe og den gamle Santa Fe trial over til Romeroville i nærheten av Las Vegas (i New Mexico). Det er kaldt, men det er medvind. Det går stadig oppover helt til Glorieta Pass på 2470 meter. Passet er kjent fra et slag under den amerikanske borgerkrigen fra 1862.

Deretter kommer vi inn i ei skikkelig snøbyge. Det er svært kaldt og hadde vi ikke hatt bobilen påstår Harald at han hadde frosset i hjel. For akkurat da vi ikke kjenner fingre eller tær lengre står Jon Erik der, og vi får varmet oss litt og tatt på oss mer klær. Ferden fortsetter og mer snø kommer. Vi orker ikke å fotografere, men får tatt et bilde av snømennene.

Mellom Gise og Lifeld blir det lunsj; eggehakk, bacon, varm te, og brødskiver. Etter lunsj fortsetter ferden forbi Ribera, San Miguel, Blanchard, og da kommer solen fram og varmer igjen. Jon Erik får ny beskjed om stopp, og av med klær denne gang. Vidar ser ut som en kokt hummer, og fikk nesten ikke pedalene rundt de siste kilometrene. Han sier han ikke får puste. Hva kan det komme av? Vi passerer Apache-land, se bildet. Det er fint terreng, men det går opp og ned hele tiden, så det suger krefter.

Ved Romeroville bestemmer vi oss for å fortsette videre på neste etappe. Nå kommer en ny byge, og nå vi vil ned fra fjellet. Vi har syklet i om lag 2000 meters høyde over en uke, og det er kaldt. Vi har så mye røde blodlegemer nå at det holder til neste OL.

Bygen er kald og en kraftig sidevind feier inn fra Apacheland. Viddene er enorme, med bare noen få einerkratt og brunt gress (det er vår). Det er ganske fint, tross alt. Vi begynner å bli slitne, men i dag har vi alle godt humør og holder motet oppe hos hverandre. Slik skal det være.

Nå er vi ferdig med omveien om Santa Fe og vi har nesten syklet inn en etappe til. Det ble 17,5 mil i dag, og 1350 høydemetern forsert. Ikke dårlig i dette dårlige været. Vi kjører bobil inn til Santa Rosa, hvor vi finner en RV-park av det litt uslere slaget. Vi er nødt til å tømme septiken, som er Dags heldige jobb (vi andre kan det ikke heldigvis).

Akkurat nå holder Jon Erik på å lage mat. Det blir kylling og ris i kveld. I morgen må vi kjøre bobil tilbake til der vi sluttet i går. Her jukses det ikke.¨
Asbjørn og Jon Erik


Snødekte vidder litt etter Santa Fe i retning Glorieta


Vidar med sine feite Carbonhjul


Babtistkirke rett etter passering Glorieta


Vi har syklet gamle Santa Fe Trail mesteparten av dagen


Kamuflasjedraktene er på

Snømenn, etter å ha syklet gjennom en kraftig snøbyge

En karakteristisk topp i nærheten av Romeroville

Vi sykler også gjennom Apacheland

Enorme beitelandskaper nær Santa Rosa