Dag 23: Sykkeltur i bursdagsgave og 3 stater til lunsj

Vi våkner opp i Vinita, et lite sted i Oklahoma. Det var som damen på motellet sa; hva gjøre dere her, det er ingen som stopper i Vinita... Det var spådd litt forskjellig vær for i dag. Gårskveldens værmelding spådde Thunderstom- og Hurricane-varsler i Oklahoma City og nordover mot St. Louis, og en del vind. Vi får håpe det slår feil.

Det er en spesiell dag i dag, for Dag er 53 år. Vi gratulerer ham med dagen! Vi pønsket lenge ut i går kveld hvilken bursdagsgave vi skulle gi ham, men kom til at det fineste måtte være en sykkeltur – fra Vinita til Carthage. 13 mil. Dag ble både overrasket og glad. Riktignok trodde vi ved starten i dag at den skulle være på 17 mil, så det kom en liten tåre i øyekroken hans da det viste seg ved dagens slutt at det bare ble drøyt 13 mil. Jeg hadde gjort en (av mine få!!??) feil med rutebeskrivelsen. Dag ønsket seg også å få se en tornado på nært hold, men det er kasnkje ikke så gjennomtenkt. Vi prøvde også å få fatt i en rosinkake, siden han er så glad i rosiner. Men det fant vi ikke, så det ble gulrotkake i stedet. Dag har lagd te/kaffe og servert kake nå her i kveld i Carthage, det smakte godt (vi er jo tross alt gjester i hans bursdag). Før det var vi på kinesisk restaurant, til en lettere middag. Vi rakk også 15 minutter på irsk pub og tok en liten Bud Light. Der var det ikke røykeforbud, så der orket vi ikke være lenger enn høyst nødvendig. Ellers i kveld skal vi se en ny episode av Monsen på tur via Internett. Det gjorde vi i går også, men internettforbindelsen i USA er ofte dårlig (dårlig hastighet). For hver 20 sekunds sekvens vi så, var det opphold i 15 sekunder. Men vi kom oss igjennom ved å ta tida til hjelp.

Det er varmt og klamt i dag. Vi sliter fortsatt med sidevinden, men det går ganske greit for vi begynner å vende oss til den. Vi syklet så mye i sidevind at vi begynner å få lite hår igjen på ene siden, og når vi går av sykkelen holder vi på å velte fordi vi er blitt så vant til å holde an mot vinden.

Vi passer Miami (ikke i California), som er en ganske stor by. Deretter Commerce (her er basketstjernen Mickey Mantle født, men det er det vel ikke så mange der hjemme som bryr seg om). Men kanskje artigere, 6. april 1934 hadde Bonnie og Clyde en skyteepisode med politiet her. Hvordan det gikk vet vi ikke.

Så feier vi inn i Kansas. Ferdig med Oklahoma, der vi har vært i mange, lange dager – og hatt mye moro. Vi oppholder oss i Kansas i en snau time. Vi prøver å snike oss unna en severdighet i Galena (4 Women on the Route). Men et pratesjukt kvinnfolk huker tak i oss og ber oss innstendig om å komme inn å skrive i gjesteboken hennes. Vi må ikke kjøpe noe, sier hun. Hun har mange nordmenn innom hver sommer på motorsykkel, men enda ingen på tråsykkel. Hun har mye rart å fortelle fra gamle dager, og har en gammel lastebil som ble brukt i filmen Cars (Slepebilen Bill). Vi kommer nesten ikke videre, maken til pratsom kjerring skal du lete lenge etter.

Før vi kommer til Baxter Springs kjører vi forbi en mann som jogger langs veien, ikke vanlig syn på disse trakter. Noen kilometer senere står det en med sykkel. Jon Erik stopper og spør om han trenger hjelp men neida, han bare leter etter batteri til sitt videokamera. Det viser seg at mannen er fra Sverige og bor i California. Han og joggeren er på vei til Statue of Liberty. De skal bruke 3 – 4 måneder på turen, og skal være en demonstrasjon mot regjeringen (vi vet ikke helt mot hva).

Så er vi ferdig med Kansas og stuper inn i Missouri. I denne staten skal vi være noen dager. Vi spiser pølse i brød i Joplin, som Dag har bestilt som bursdagslunsj. Deretter roter vi rundt i Webb City (kartleserne roter litt for en gangs skyld), før vi igjen er på riktig vei til Carterville og Carthage, som altså var dagens mål.

Det gikk litt tungt i dag synes noen av oss, det var varmt og betydelig høyere luftfuktighet enn vi har vært vant til siden vi startet. Vi hadde medvind et lite stykke, men altså mest fra siden, og terrenget var ganske ok og relativt flatt. Ikke så mye forskjellige fra de siste dagene i Oklahoma, men kanskje enda litt grønnere. Men for hver dag som går er jo sommeren et lite skritt nærmere.

Nå har vi syklet akkurat 3000 kilometer, hurra!

Asbjørn og Jon Erik



Etter 3000 kilometer på sykkel er vi da fortsatt spreke?


Miami, en ganske stor by i Oklahoma på grensen mot Kansas


Det er veldig mange dårlige hus langs veien, men dette var staselig


Fine farger og landskap i Oklahoma


Vi er en snarvisitt innom Kansas, en snau time bare


Vi er fortsatt i indianerland


Marsh Rainbow Arche Brigde i Kansas, den siste av 3 broer i staten (på Route 66)


Jon Erik og tauebilen Bill fra Disney-filmen Cars som står utenfor hos 4 Women on the Route


....og jammen var ikke de 4 andre der også, lettere henslengt


Endelig er vi i Missouri!


Vi burde ha gått på kino her i Carthage, men har ikke tid!


Rettsbygningen i Carthage er et staselig bygg, fra 1894-1895

Dag 22: På ville veier

Morgenstund i Bristow; strålende sol, ganske bra temperatur og en svak vind. Vi kompromisset oss fram i går kveld til at frokosten skulle være kl. 0800 og avgang ca. kl. 0930. Og det gikk fint. Vi legger i vei, fortsatt østover, men i løpet av dagen skal vi svinge nordover som også kan sies å være en liten milepel på veien.

Vi sykler i retning Supulpa, hvor vi har planer om å kjøre et parti av den eldste veien. Etter en kilometer eller så kommer vi til en ferist og et låst gjerde med skilt Privat eiendom. Og bak grinda en horde med ville okser. Vidar, Harald og jeg vil snu, men Dag fôrer jo opp dyr selv og klatrer over gjerdet og sier beroligende til oss at disse er ikke farlige. Vi kjenner igjen situasjonen fra alle som har hund: Denne er ikke farlig, den er så snill så, det er bare å klappe den. Før den jafser i seg halve handa di. Men vi har da også hatt dyr en gang, så vi kan ikke være dårligere og klatrer etter. Det går fint de første 20 metrene. Oksene løper unna, og vi sykler inn i et parti med bare oksemøkk. Men så har lederoksen Ferdinand bestemt seg for å ta oss. Han blåser til kamp så fråden står ut av neseborene og kommer etter oss med hele horden på slep. Jeg, Vidar og Harald kaster oss i bukken og spoler oss gjennom oksemøkka og trår det vi er kar om. Dag blir litt etter, men dette får han ordne opp i siden det tross alt er han som har brakt oss opp i dette uføret. Hvordan det gikk? Vi brødrene syklet fra dem, men hvordan det gikk med Dag vet vi ikke – vi har ikke snudd oss enda……

Med denne dramatiske starten blir jo resten av dagens fortelling et antiklimaks. Vi sykler relativt raskt i dag, alle ser ut til å ha dagen og vi er snart i Tulsa. Tulsa er den nest største byen i Oklahoma og den 46. største byen i USA (snaut 400 000 innbyggere). Staten Oklahoma er den 46. staten i USA og har en relativ ung historie, og de første bosatte seg i Tulsa rundt 1830. Byen skylder oljeindustrien mye, og er blitt kalt verdens oljehovedstad. Og de påberoper seg også, blant flere andre byer, å være fødestedet til Route 66. Arkansa-elven renner for øvrig gjennom byen, som var veldig pen faktisk. Vi syklet langs universitetsområdet, som var kjempeflott.

Litt etter Tulsa dreier veien mer nordover, og vi får medvind for en stund. I dag tar vi lunsj på en BurgerKing-restaurant etter å ha syklet 10 mil. Harald synes det er for ille og bestiller salat, mens vi andre klarer å trykke ned en Whopper (singel riktignok bare) med pommes frites og Cola. Det er veldig ernæringsriktig mat å sykle på det synes vi.

I medvinden fyker milene unna, vi passerer Claremont og vi nærmer oss snart dagens mål Vinita. Men en 3 mil før vi når dit dreier veien samtidig som vinden har økt, så de siste milene går i sterk sidevind.

Men før vi kan slå leir, må vi tømme dassen på bobilen. Den stinker som en septikbil. Det er heldigvis bare Jon Erik og Dag som har fagbrevet for å tømme den. Så mens de kobler på nødvendige slanger og åpner spjeld, står vi andre i behørig avstand og holder oss for nesen. Det er fint iblant og ikke ha den rette utdannelsen! Etter at karene er desinifisert, kan de igjen få lov til å menge seg blant oss.

VI finner et fint motell hvor vi får lov å parkere bobilen. Wal Mart ligger rett ved siden av, og selv om det er 1. påskedag er butikken åpen hele døgnet. Vi handler poteter og grønnsaker og lager en deilig biffmiddag i bilen.

Det er ellers ikke så mye å si om Vinita, men det er en av de eldste bosettingene i Oklahoma. Vi syklet 17 mil i dag og var ikke inne før 1730 så det blir ikke mye tid til å utforske byen akkurat. Det var fortsatt en del opp- og nedoverbakker også i dag, men de var slakere og lengre. Nå er klokka 2100 og middagen akkurat ferdig, og jeg er ferdig med dagens blogg bortsett fra opplasting av bildene. God natt!


Harald sammen med hvitt og rødt kjærr, som vi ikke har funnet ut hva heter enda


Pippi Langstrømpes hest


Det er mange elver i Oklahoma, og dermed mange bruer også

Inn i okseland før Sapulpa. Dag fører an. Slik ender altså Route 66 noen ganger

En eldgammel versjon av Route 66 litt etter at oksene hadde løpt fra seg

Fin golfbane i Sapulpa

Sentrum av Tulsa, gammelt og nytt i skjønn forening

Vi er fortsatt i indianerland, Cherokee-indianerne holdt til her

En tidligversjon av Route 66 med bro fra 1926 etter Claremont

Denne gåden lå fint til like før Vinita

Dag Jon Erik har fagbrev i å tømme septik fra bobil...Vidar overvåker det hele

Dag 21: Tilbake til striskjorta og havrelefsa

Etter å ha levde som nyrike oljebaroner i Oklahoma City i vel en dag, var tiden kommet for å gå tilbake til arbeidet vårt igjen. Vi var grytidlig oppe for å dusje og ha på godlukt (og vi var ørlite mer forsiktig med vaselinen), slik at vi kunne framstå som de fineste mannebein av norsk opprinnelse som akkurat nå var i byen. Vi ventet altså på Oklahomas damelag i triatlon som skulle følge oss ut av byen. Og jeg hadde gledet meg til en bloggoverskrift med smell i: Sykle med babes, i stedet for det litt traurige Sykle med bønder.

Som dere sikkert allerede nå har skjønt så møtte det ikke opp en kjeft. Vi stod der nokså lange i trynet, og måtte slukøret begynne å sykle alene langs Abraham Lincolns Boulevard etter å ha ventet godt over tiden. Vel, de skjønte vel ikke sitt eget beste og det var sikkert for tidlig på morgenen for de også. Og vi var enige om at Facebook som informasjonskanal var sterkt overdrevet. Vel, vi klarer da oss godt alene også vi, var omkvedet blant oss utover dagen.
Siden det var påskeaften var det liten trafikk uten av Oklahoma by. Været var veldig bra, ikke en sky. Litt senere på dagen ble det litt disig, som gjorde at temperaturen holdt seg på om lag 26 grader. Vinden var der, men ikke så sterk som tidligere. Til gjengjeld kom den midt i mot, på slutten av dagen fra siden.

Terrenget i østre delen av Oklahoma er ganske likt det vi har hjemme, selv om grantrærne mangler. Men det er masse løvtrær, bekker og vann, og enda mer opp- og nedoverbakker enn i den vestre delen. Og det er blitt ganske grønt, og folk driver og slår plenen for første gang etter vinteren. Vi passerer småsteder som Edmonton, Arcadia (med en flott sjø), Luther, Wellston, Chandler (lunsjrast hos Jon Erik) og Davenport. Alle i grunnen ganske like, store i utstrekning og med et lite tettsted.

I en tidligere blogg sa jeg at det ikke var særlig kirker å se. Men det har endret seg nå. Her er det en drøss av dem. Det virker som det er ett trossamfunn til hver innbygger. Bilistene er også litt mer aggressive enn tidligere. Veiene er mye smalere, og det er bare ett kjørefelt i hver retning og ingen skulder. Akkurat som RV 2. Noen viser fingeren, og vi tør bare gjengjelde med Dags halve finger. Vi er redd for å bli skutt på. De som ikke viser fingeren gir bånn gass med sine beist av noen VAN med V10-dieselmotor når de kjører forbi slik at vi får eksosspruten midt i fleisen. Ja det er mye vi må slite med på vår ferd østover. Det ligger også mange døde dyr i veikanten, men bortsett fra hunder og katter har vi ikke klart å artsbestemme de enda.

Vi cruiser ganske greit inn til Bristow, hvor vi finner et greit motell. Dagens etappe ble på 13,5 mil og snaut 1000-høydemeter. Vi koste oss rundt 6 timer på sykkelen. Alt i alt en grei dag, hvor vi fløt på gårsdagens hviledag.



Fra Edmund, en offisiell bygning med så langt navn at jeg ikke orker å skrive det


En staselig villa, også ved Edmund





Arcadia-sjøen like øst for Oklahoma City


4 ensomme ryttere er redusert til 3 her på vei østover i Oklahoma


Et landemerke ved Arcadia, the round barn


Et gammelt Route 66-skilt fra Phillips. Amerikanerne er gald i og stolte av sine gamle neonskilt. Jon Erik poserer villig

En flott villa før Bristow

.... og her viser de fram at de er en Route 66 by

Det gikk dårlig med Dags forrige oljeinvestering, har han passert toppen mon tro? Det var denne han til slutt fikk råd til. Med manuell drift kan det bli lønnsomt etter noen måneder

Dag 20: Fra sykling til byvandring

Siden vi startet med bloggen, har dere stort sett bare hørt om stive muskler, såre rumper, vaselin, kramper, puls, høgdemeter, km, miles og det som verre er. I dag har vi en helt annen historie å fortelle. For vi har tatt oss fri fra syklingen på langfredag, for å stå av en T-storm og fordi sjåføren vår trengte fri. Det siste mente Jon Erik var en sannhet med modifikasjoner siden han nok mente jeg trengte å hvile kneet mitt og de andre for å samle styrke til innspurten. Men været var jo hovedgrunnen, og vi hadde på en måte gledet oss til å oppleve en T-storm. Alt er jo så stort i USA, så vi regnet med at stormene også var en stor opplevelse og få med seg.

Skuffelsen var derfor stor da vi slo øynene opp i morges til strålende sol. Stormen hadde passert i natt uten at vi merket det (dvs. Dag våknet av at regnet slo hardt mot ruta, men det hender det jo vi opplever på Østlandet også). Men da vi slo på TV’en på morgen viste de bilde av en most bobil, tatt av en tornado, men det viste seg heldigvis ikke å være vår.

Så da kunne vi gå å spise frokost på hotellet. Frokostene er ofte så som så, men her var det litt av hvert med basis i amerikanske frokost, dvs. egg, bacon, poteter og vafler. Litt uvant ut fra norsk frokost, men OK.

Hotellet vårt ligger i en renovert bydel som heter Bricktown. Det er et vakkert område, som har vært industriområde tidligere. Det er nå gjort om til spisesteder, kino-/teater, baseballarena, puber og nattklubber. Den gamle hovedgaten er gjort om til en kanal med gangvei ved siden av, riktig fint. Det går noen taksibåter på kanalen, som vi tok i dag. Og det er veldig rent og pent her, masse bygninger i rød teglstein som hjemme og veldig lite syklister og se i gatene. Sykkelstier finnes heller ikke, her er det bil som gjelder. De eneste syklistene vi har sett så langt i byen vår var i Amarillo, der så vi opptil flere.

Guiden/føreren prater som en foss i mikrofonen selv om det bare er oss 5 til stede. Han sier noe morsomt i hver setning, og vi ler hver gang selv om vi bare oppfatter en tredel. Han liker nordmennene som ler så godt av vitsene hans.

Deretter er det drosje til byens største kjøpesenter (Penn Square Mall). Harald avskyr kjøpesenter, det gjør forresten Dag også, men han skal klippe seg så han blir likevel med. Harald går i botanisk hage, spaserer gjennom bydelen og tar bilde, mens vi andre ser på årets moter. Dag og Vidar klipper seg, og blir seende ut som nyfriserte konfirmanter, hadde det ikke vært for skjegget. Verken Jon Erik eller jeg trenger å klippe oss. Vi tar heller kaffe og sjokolade på Starbucks.

På veien tilbake får vi stoppet på byen største sykkelbutikk. Her blir jeg helt skjelven, for her er alt du kan tenke deg og jeg har liten motstandskraft mot alle tekniske duppedingser. Jeg graver dypt ned i lommen og finner et kredittkort fra Maxbo som jeg håper ikke er sperret enda. Vi kjøper noe nyttig, og en del unyttig. Betjeningen er veldig hyggelig, og lurer på hva vi gjør i byen deres. De blir svært imponerte over oss (de er lette å imponere det fleste amerikanere mht mosjonsaktiviteter), og lurer på om vi ikke er på Facebook slik at de kan få lagt ut info om ferden vår og oppfordre syklister til å møte oss i morgen å sykle sammen med oss ut av byen. Jon Erik er selvfølgelig på Facebook, og får gitt adressen til Desiree som driver med triathlon. Hun mener det er en sjanse for at flere vil møte opp. Hun kunne ikke selv siden hun måtte løpe 20 kilometer i morgen tidlig, som forberedelse til en ny triatlon. Vi begynner å fantasere om at kanskje hele dametriatlonslaget til Oklahoma City står og venter på oss i morgen. Da skal det nok bli fart i pedalene da og vi kan sikkert sykle til blodsmaken tar oss.

Nå på ettermiddagen har vi gått over syklene våre, og vasket og stelt dem etter alle kunstens regler. Vi må gjøre et godt inntrykk på hordene som venter i morgen. Så blir det en biffmiddag på en av byens bedre restauranter i all enkelhet, og en snartur innom Coyote Ugly, før vi går til ro før kveldsnytt.

Innlegget i dag er forfattet av Jon Erik og Asbjørn i fellesskap. Jeg må også kreditere Harald, som redigerer bildene i Photoshop hver kveld. Han får inn bildene fra alle kameraene, og sier han plukker ut de beste. Av en eller annen grunn er det nesten alltid hans bilder som kommer med, kan dere skjønne det?

PS: Vi lærte et par ting av guiden vår på kanalbåten i dag. Vi har jo lurt på hvorfor gatene i byene her borte er så brede. Det var fordi en hest med vogn skulle kunne snu der, så det kan jo være årsaken i andre byer også. Og det andre var at Oklahoma City er en ung by, de første nybyggerne slo seg ned her i 1889. Folketallet økte raskt og byen ble hovedstaden i staten Oklahoma i 1910, altså har de 100-års jubileum i år.


Oklahoma City er en vakker by, her sett mot downtown


Fontene i Bricktown


Kanalen i Bricktown, som er anlagt der hovedgaten gikk tidligere

På bøljan den blå, det var vi idag

En storstilt skulptursamling i Bricktown, som viser litt av How the west was won, her ved et lite utdrag

Downtown Bricktown

Dette er altså midt i sentrum i Bricktown....., nydelig ikke sant?

Det spirer og gror i Oklahoma akkurat nå.....

Dag 19: Av alle vinder jeg har syklet i, er sidevinden den verste jeg har syklet med….

Overskriften i dag er en lett omskrevet sangstrofe av Øystein Sunde, og illustrerer mye av dagen vår i dag. Vi overnattet altså i Weatherford, som ikke er kjent for mye annet enn at det er fødestedet til astronauten Thomas Patten Stafford. Det er overskyet og det blåser allerede kraftig. Det er meldt stadig kraftigere vind og uvær, så vi drar avsted allerede ved 0830-tida for å forsøke å sykle fra det.

Etter hvert som vi forlater Weatherford og sykler mot Canadian River og Bridgeport, blir det stadig grønnere og mer trær. Bekker og kløfter skjærer gjennom landskapet som gjør det tungt å sykle. Det er opp og ned hele tiden. Terrenget ligner litt på Danmark noen steder, og det er ikke riktig så langt mellom gårdene som i Texas.

Vinden er veldig kraftig, og vi skjener fram og tilbake i veibanen. Heldigvis sykler vi stort sett på en idyllisk Route 66 vei, med betongdekke fra 1926, og er stort sett alene på veien. I følge værmeldingen er det opptil 20 m/s i kastene. Vi må stoppe noen ganger når vi skal drikke, siden vi må holde i styret med begge hendene. Underveis prøver vi å finne ideer til hvordan vi skal illustrere vinden på bloggen. Et forslag er at det hadde vært vanskelig å sykle her med hentesveis, det ville ikke tatt seg godt ut. Et annet er at vi må trå med tungt tråkk hele veien og unngå slakk kjede, eller blåser kjedet av kransen. Et tredje er at det er meterhøye bølger selv i en brønn (som det er flere av langs veien). Og vi er enige om at vi er glad vi ikke har fått nye kropper enda, ellers ville vi blåst av veien. Vel, nå har dere sikkert et bilde av hvordan det var. Selv om en nordlending sikkert hadde ledd av det hele.

Men alt i alt gjør dette at det ikke går så veldig fort framover. Vi spiser lunsj i Reno, rettere sagt ved Fort Reno. Det var et viktig sted for å holde stand mot Cheyenne- og Arapahoindianerne i kampen om territoriet på den tiden (etablert i 1875). Deretter tråkler vi oss videre gjennom Banner og Yukon, som er mest kjent som fødestedet til countrysangeren Garth Brooks. Vi kjører rundt innsjøen Lake Overholser, som er ganske idyllisk, før vi kommer til Bethany, en forstad til selve Oklahoma City. Plutselig er vi på motorveisystemet inn til byen, og er omringet av trafikk. Vi kommer oss i sikkerhet, og etter hvert over i en normal trafikkert storbygate i ettermiddagsrushet.

Oklahoma City er hovedstaden og den største byen i delstaten i Oklahoma. Byen er USAs 31. største i følge folketellingen i 2008, med et innbyggertall på om lag 550 000 personer. Men når småstedene rundt telles med er det bortimot 1,2 millioner innbyggere. Byen ble i 1995 utsatt for det største terroristangrepet på amerikansk jord forut for 11.9.2001. Vi satser på at ikke noe skjer mens vi er her.

Harald og Vidar er gode på å lese kart og loser oss inn mot sentrum på Route 66. Vi skal ligge på hotell her i 2 døgn, siden sjåføren trenger å hvile……. Dessuten er det spådd thunderstorm i morgen, så vi kunne uansett ikke syklet noe særlig. Så vi bruker en av de oppsparte fridagene til recovery, og ligge værfaste. Det er det de var planlagt brukt til. På lørdag er det spådd flott vær igjen.

Hotellet er ganske bra rett ved downtown. Vi spiser på en bra italiensk restaurant, og jeg og Dag eksperimenterer i matveien og bestiller en Pizza Pepperoni. De andre er litt mer vågale og bestiller pasta av ulik konsistens. Vi rusler en liten tur rundt et flott kvartal, med en idyllisk kanal som omringer det hele, før vi stuper til sengs. Kanskje blir det båttur i morgen, foruten sykkelpuss og litt mosjonssykling for ikke å stivne.

I dag ble det 12,5 mil, men vi brukte hele dagen. Det går saktere selvfølgelig med så mye vind, samt at det er mye lyskryss. 800 høyedemeter ble det også av disse opp- og ned-dalene. Etter 19 langturer på sykkelen i strekk og om lag 250 mil blir det altså en pause i morgen, men det blir kanskje en bloggrapport likevel. Kanskje kan jeg fortelle hvordan en T-storm oppleves som?


Noen har etterlyst bilder med noe grønt på. Vel, her er det, åker i Oklahom øst for Weatherford


En godt bevart bensinstasjon fra de gamle Route 66-dager. Det ligger stadig denne type attraksjoner langs veien


En laaang bro over South Canadian River


En demning ved Lake Overholser litt øst for Yukon

Ann's kylling er berømt. Og med rosa Caddilac og Eagles som toner ut av høytalerne

Senatsbygningen i Oklahoma City

En liten rast ved åkeren før El Reno

Dag fikk endelig innpass og skjøte på et oljefelt med tilhørende rigg, som skal bidra til å finansiere ranchen han ble deleier av i Texas

Will Roger, jammen har han ikke fått en hel vei oppkalt etter seg....

Vakkert er det i Oklahoma...., ligner mer på slik vi har det enn ørkenen vi har hatt bilder av tidligere ja...