Dag 20: Fra sykling til byvandring

Siden vi startet med bloggen, har dere stort sett bare hørt om stive muskler, såre rumper, vaselin, kramper, puls, høgdemeter, km, miles og det som verre er. I dag har vi en helt annen historie å fortelle. For vi har tatt oss fri fra syklingen på langfredag, for å stå av en T-storm og fordi sjåføren vår trengte fri. Det siste mente Jon Erik var en sannhet med modifikasjoner siden han nok mente jeg trengte å hvile kneet mitt og de andre for å samle styrke til innspurten. Men været var jo hovedgrunnen, og vi hadde på en måte gledet oss til å oppleve en T-storm. Alt er jo så stort i USA, så vi regnet med at stormene også var en stor opplevelse og få med seg.

Skuffelsen var derfor stor da vi slo øynene opp i morges til strålende sol. Stormen hadde passert i natt uten at vi merket det (dvs. Dag våknet av at regnet slo hardt mot ruta, men det hender det jo vi opplever på Østlandet også). Men da vi slo på TV’en på morgen viste de bilde av en most bobil, tatt av en tornado, men det viste seg heldigvis ikke å være vår.

Så da kunne vi gå å spise frokost på hotellet. Frokostene er ofte så som så, men her var det litt av hvert med basis i amerikanske frokost, dvs. egg, bacon, poteter og vafler. Litt uvant ut fra norsk frokost, men OK.

Hotellet vårt ligger i en renovert bydel som heter Bricktown. Det er et vakkert område, som har vært industriområde tidligere. Det er nå gjort om til spisesteder, kino-/teater, baseballarena, puber og nattklubber. Den gamle hovedgaten er gjort om til en kanal med gangvei ved siden av, riktig fint. Det går noen taksibåter på kanalen, som vi tok i dag. Og det er veldig rent og pent her, masse bygninger i rød teglstein som hjemme og veldig lite syklister og se i gatene. Sykkelstier finnes heller ikke, her er det bil som gjelder. De eneste syklistene vi har sett så langt i byen vår var i Amarillo, der så vi opptil flere.

Guiden/føreren prater som en foss i mikrofonen selv om det bare er oss 5 til stede. Han sier noe morsomt i hver setning, og vi ler hver gang selv om vi bare oppfatter en tredel. Han liker nordmennene som ler så godt av vitsene hans.

Deretter er det drosje til byens største kjøpesenter (Penn Square Mall). Harald avskyr kjøpesenter, det gjør forresten Dag også, men han skal klippe seg så han blir likevel med. Harald går i botanisk hage, spaserer gjennom bydelen og tar bilde, mens vi andre ser på årets moter. Dag og Vidar klipper seg, og blir seende ut som nyfriserte konfirmanter, hadde det ikke vært for skjegget. Verken Jon Erik eller jeg trenger å klippe oss. Vi tar heller kaffe og sjokolade på Starbucks.

På veien tilbake får vi stoppet på byen største sykkelbutikk. Her blir jeg helt skjelven, for her er alt du kan tenke deg og jeg har liten motstandskraft mot alle tekniske duppedingser. Jeg graver dypt ned i lommen og finner et kredittkort fra Maxbo som jeg håper ikke er sperret enda. Vi kjøper noe nyttig, og en del unyttig. Betjeningen er veldig hyggelig, og lurer på hva vi gjør i byen deres. De blir svært imponerte over oss (de er lette å imponere det fleste amerikanere mht mosjonsaktiviteter), og lurer på om vi ikke er på Facebook slik at de kan få lagt ut info om ferden vår og oppfordre syklister til å møte oss i morgen å sykle sammen med oss ut av byen. Jon Erik er selvfølgelig på Facebook, og får gitt adressen til Desiree som driver med triathlon. Hun mener det er en sjanse for at flere vil møte opp. Hun kunne ikke selv siden hun måtte løpe 20 kilometer i morgen tidlig, som forberedelse til en ny triatlon. Vi begynner å fantasere om at kanskje hele dametriatlonslaget til Oklahoma City står og venter på oss i morgen. Da skal det nok bli fart i pedalene da og vi kan sikkert sykle til blodsmaken tar oss.

Nå på ettermiddagen har vi gått over syklene våre, og vasket og stelt dem etter alle kunstens regler. Vi må gjøre et godt inntrykk på hordene som venter i morgen. Så blir det en biffmiddag på en av byens bedre restauranter i all enkelhet, og en snartur innom Coyote Ugly, før vi går til ro før kveldsnytt.

Innlegget i dag er forfattet av Jon Erik og Asbjørn i fellesskap. Jeg må også kreditere Harald, som redigerer bildene i Photoshop hver kveld. Han får inn bildene fra alle kameraene, og sier han plukker ut de beste. Av en eller annen grunn er det nesten alltid hans bilder som kommer med, kan dere skjønne det?

PS: Vi lærte et par ting av guiden vår på kanalbåten i dag. Vi har jo lurt på hvorfor gatene i byene her borte er så brede. Det var fordi en hest med vogn skulle kunne snu der, så det kan jo være årsaken i andre byer også. Og det andre var at Oklahoma City er en ung by, de første nybyggerne slo seg ned her i 1889. Folketallet økte raskt og byen ble hovedstaden i staten Oklahoma i 1910, altså har de 100-års jubileum i år.


Oklahoma City er en vakker by, her sett mot downtown


Fontene i Bricktown


Kanalen i Bricktown, som er anlagt der hovedgaten gikk tidligere

På bøljan den blå, det var vi idag

En storstilt skulptursamling i Bricktown, som viser litt av How the west was won, her ved et lite utdrag

Downtown Bricktown

Dette er altså midt i sentrum i Bricktown....., nydelig ikke sant?

Det spirer og gror i Oklahoma akkurat nå.....