Dag 12: En solskinnshistorie.....

Som dere sikkert skjønte av bloggen i går var det en litt tung dag, med kaldt og grått vær, mye dårlige veier, ikke så mye og se og kanskje litt uopplagte syklister. Derfor er det en sann glede å rapportere fra dagens tur.


Vi er i Grants, en liten småby langs Route 66, som ble grunnlagt i 1872. Indianerne kaller Grants for Place of Friendly Smoke, siden det ble inngått en fredsavtale her mellom Kit Carson og Chief Manuelito (for de som er veldig interessert i historie). Men mer spennende. I 1887 ranet indianerne et Santa Fe tog for 100 000 $, som aldri er blitt funnet. Ryktene vil ha det til at byttet er nedgravd nettopp i Grants. Så jeg har vært ute og lett i natt, men fant dessverre ingenting,,,

Vi våkner opp til en kald morgen, men strålende sol og helt klart, akkurat som en klar høstdag hjemme. Det har vært frost i natt, men sola varmer raskt opp. Vi drar ved 0930-tida, og Vidar er godt fornøyd med den litt senere avgangen. Det er kjempefint å sykle, fine veier, nesten ingen trafikk bortsett fra et lite stykke vi må ut på I-40. Kanskje begrepet I-40 bør forklares, siden vi viser til det så ofte. Det er motorvei som går gjennom flere stater, og I står da for Interstate. Bortsett fra første dagen som dere husker, har det vært lov å sykle der, men da på veiskulderen. Men det er ikke så morsomt, omtrent som å sykle på motorveien inn til Oslo. Gamle Route 66 er ikke bevart alle steder, og der ny vei har overtatt og det ikke finnes alternativer må vi altså ut på I-40.

Jeg har kanskje sagt det før, men nå er vi i alle fall i indianerland. Dalen er litt smalere, det er partier med lava, og det et forrevne sandklipper i rødlig farge. Landskapet er ganske så vakkert mot Albuquerque, som er dagens mål. Faktisk noe av det fineste partiet vi har syklet på hittil. Fortsatt er vi på om lag 1900 meters høyde. Jeg drømmer meg litt bort på sykkelen i dag. Ser for meg hvordan konflikten mellom indianer og hvite var. At jeg er en nybygger på sykkel. Plutselig sykler jeg inn i et bakhold og får en pil i skulderen. Jeg brekker av pilen og får dratt ut andre halvdelen. Jeg fortsetter med enorme smerter, men gearer opp og sykler ifra indianerne på hest med min Scott R1 karbonracer. Endelig når jeg fortet, hvor bartenderen heller 96 prosent sprit i såret og bandasjerer. Neste morgen er jeg like fin igjen. Ja slik kan man drømme en lang dag på sykkelsetet i fint vær og på så fine veier at man får sett seg omkring.

Vi passerer Laguna, Mesita, Correo, men det er bare småsteder som vi nesten ikke legger merke til. Siden det går en del nedover i dag og vi har medvind til å begynne med og litt motvind etter hvert, fyker milene unna. Vi spiser en deilig lunsj i Rio Puerco, som Jon Erik igjen har lagd i stand. Det er bare 3 mil igjen til Albuquerque. Men rett etter lunsj er det en laaaang slak motbakke. Vidar har ikke sett hvor langt det er til toppen. Han vil prøve å motbevise at han er svak i bakkene. Han kjører hardt en stund, men da vi runder en topp og han ser at det er 3 km til med motbakke, svikter nok motet litt og han gir opp.

Når vi har en mil igjen har vi en praktfull utsikt over en vid dal og ser hele byen. Byen er omkranset av høye, snødekte fjell. Albuquerque er den største byen i New Mexico. I følge folketellinga for 2004 hadde Albuquerque 484 246 innbyggere da.

Det er bratt nedoverbakke til byen, og vi presser speedometeret opp i over 70 km/t. Vi stopper for fotografering på broa over Rio Grande elven, som har et historisk sus over seg for oss som er vokst opp med Morgan Kane. Dag kaller den (litt uærbødig?) for en møkkabekk, og den ser unektelig litt trist ut nå i vårflommen med helt brunt gjørmevann.

Vi cruiser rundt i byen, på jakt etter sykkelbutikk. Vi må ha mer deler. Og vi leter lenge etter et sted å sove, og finner det etter hvert. Det er et litt tvilsomt sted, hvor noen meksikanere oppfordrer oss til å låse alt vi har og til å ta med syklene inn. Vi får sove med de i natt da. Koselig det…. Litt senere på kvelden kommer politiet og anbefaler oss å flytte vogna mer bortgjemt, for som de sier: In this area, they are driving like nuts. Vi blir enda mer engstelige, og skal låse vogna for første gang.

Jon Erik og Dag er i skrivende stund og vasker klær, og kommer akkurat nå inn døra med nytørkede og velluktende sykkelklær. Vi hadde egentlig tenkt å følge et gammelt råd om å desinfisere dem i sterkt brennevin. Men det er kanskje bedre å bruke det til noen annet? (Spøk til side, vi har ikke med det altså).

Harald bestiller pizza fra Pizza Hut, og kvelden er fullkommen.

OBS. Glemte å si at vi syklet 13 mil i dag, og var framme omtrent ved 1500-tida. En fin dag på alle måter altså.

PS: Journalisten i Romerrikes blad som skrev artikkelen om oss før vi dro, Øyvind Mo Larsen, har bodd 5 år her i Albuquerque. Han leser sikkert ikke bloggen vår, men vi hilser likevel til ham i dag. Det er en fin by




Lavaformasjoner rett etter Grants



Harald i cowboyland



...og det er jammen Vidar også...



..og Asbjørn



Flotte klippeformasjoner, og Dag på vei nedover



Ser ikke dere også for dere scener fra en Cowboyfilm?



Mt. Taylor fra en annen vinkel



Stopp for fotografering



Dag med Albuquerque i bagrunnen



Flott utsikt til Albuquerque

Gjengen på Rio Grande-elven

Rio Grande-elven, med fjell i bakgrunnen

....og Mt. Taylor enda en gang i fint vær