Dag 11: En kald fornøyelse

Vi forlater nå Gallup etter å ha overnattet på USA RV park og fått fylt bilen med bensin og vann. Vi har også fylt opp oss selv med Harald’s Oat Meal og Dag har lagd kaffe og te. Vi har fylt opp flasker med vann og sportsdrikk, så da skal det være klart.

Det er kaldt i dag, snøen er i luften så gutta har tatt på seg vinterhabbiten. Jeg kjører litt i forveien, tar noen bilder fra fjellformasjonene som ligger nord for oss. Solen stikker frem noen steder og gir et fint skue. Foran oss ligger skyene litt mørke. Vi er på vei til Continental Divide som skal være det høyeste punktet på ruten i dag og nesten på hele turen.

Gutta dukker opp rundt bilen før vi skal ut på I-40 en liten periode. De ser ikke så verst ut. Vi kjører ut på I-40, og da kommer det snø som etter hvert driver over veien. Gutta vurderer om de må skifte til piggdekk og montere snøplog foran på bilen. Men heldigvis gir det seg raskt. Men etter en laaang, seig motbakke, kommer vi endelig frem til Exit 47 Continential Divide og finner et historisk merke: ”Elevation 7245 ft Rainfall divides at this point. To the west it drains into the Pacific Ocean, to the east into the Atlantic.” Vi er altså på vannskillet mellom Stillehavet og Atlanterhavet. Se også bilde.

Vi skal nå fortsette videre til Grants på Highway 122 (Old 66). Fra Continential Divide er det ca. 59 km til Grants som i utgangspuktet er vårt mål for dagen, men det er friskt i været i dag, så vi får se, noen har ytret ønsker om å kjøre lenger!!!!! På veien til Grants passerer vi steder som Thoreau, Prewitt, Bluewater, Milan og så Grants.

Vidar ringte nettopp og lurte på om jeg hadde ringt, men det hadde jeg jo ikke. Han fortalte at det var dårlig kvalitet på veiskulderen der de må kjøre når de er på Interstaten, Noen steder er det veldig bra mens andre steder ligger det eksosanlegg og gamle dekkrester så man må være observant når man er der ute. I dag må de trille i 10-15 km/t, det er masse løs grus, hull og mye lastebiltrafikk rett ved siden av oss.

Mens jeg sitter her og venter så hører det nå kjente hornene til togene som strømmer forbi til alle døgnets tider. Route 66 ble jo lagt ved siden av toglinjene, og det er utrolig mange tog som frakter gods på tvers av USA , det fleste er jo kilometer lange og noen i 2 etasjer.

Vi tar et bilde med gutta ved Continential Divide for å bevise at vi har vært der, og vi forsetter så vider til Thoreau som egentlig bare er et vei kryss, og så til Prewitt. Klokka har passert 13:45, jeg tenker på å stoppe for å lage litt mat, det har blitt noen timer siden starten i dag. Akkurat når jeg har stoppet ringer Vidar og lurer hvor jeg er, de har vist blitt sultne de også. Så da er det å kjøre til side, finne frem stekepanna, det blir pølser og potet mos til lunsj i dag. Vi har tatt opp en indrefilé av svin men den får vi ta i kveld når vi har kommet frem. Og vet dere hva Toget kjørte forbi , kom vel som en overraskelse.

Da var kl 14:30 og lunsjen er fortært, gutta setter seg på syklene og jeg bak rattet, det er 34 km igjen og jeg skal finne et motell i midten av Grants, kan bli spennende. Er det veikryss går det fort, vi får se.

Da var vi fremme ved Grants, et lite sted med en hovedgate. Her ligger det moteller side om side, virker som en gjennomfarts åre kun. Middag tilberedes i vogna. Vi får også vasket syklene i kveld.

Det ble 11 mil i dag. Først 360 høydemeter opp og deretter omtrent det samme ned. Motvind til å begynne med, deretter litt sidevind/medvind

Jon Erik har skrevet det meste i dag….


Historic Route 66 skilt i forgrunnen med høydedragene langs dalen


Flotte snødekte fjell ved Grants i New Mexico. Her Mt. Taylor, 3 445 meter over havet


Endeløse veier, her fra I-40 som følger oss trofast på ferden


Det brygger opp til uvær


Fargesjatteringer langs dalsiden

Fra vannskillet på 2415 meter, det er jammen en litt broket forsamling