Sightseeing in Chicago

Etter å ha hatt en dag fri fra sykling, verket kroppen etter mer. Rett etter frokost tok vi derfor ut syklene for å utforske strandlinjen langs Michigan-sjøen. En eller annen luring bestemte for lenge siden at det ikke skulle være lov å bygge ned strandsonen, og det har resultert i at beboerne her har et fantastisk rekreasjonsområde, som strekker seg mange kilometer på hver side av sentrum. Det er grønn sjø, flott beplantet, sandstrender og grønne plener, idrettsanlegg og en fantastisk sykkelsti, som veldig mange benytter seg av. Her var det mange fartsuhyrer å se.

Vi syklet 5 mil i omgivelser vi skal lete lenge etter, og fikk et fantastisk utsikt inn mot byen og utover sjøen. Vi har lagt ut noen bilder som vi håper viser det.

Etter sykkelvask var det lunsj på Hardrock Cafe, og middag hadde vi bestilt på en av byens beste, om ikke den beste, steakrestauranten - Gibsons. Det var et herremåltid.

Deretter var det vandring i byen en sen kveld. Været har slått helt om. Det var fint i går også, men iskaldt. I dag har det vært 26 varmegrader, og i kveld over 20. Med ett var gatene fulle av liv, og bord var satt ut i gatene og folk koste seg. Vi også.

I kveld har vi pakket, og det er jo litt styr med disse sykkelkoffertene. Vår største bekymring nå er vulkanutbruddet på Island, som kan føre til at luftrommet over Norge stenges. VI håper i det lengste at det skal gå bra, vi har ikke lyst til å tilbringe weekenden i Paris egentlig. Selv om det sikkert kunne vært hyggelig nok.

WIllis/Sears Tower med flere, litt av et syn fra sykkelstien eller hva?


Utsikt fra rasten langs sykkelstien

Tulipaner i full blomstring i parken

Motiv fra den flotte Millenniumparken

Dette er også tatt fra parken litt før Millenniumparken (jeg husker ikke navnet i farten)

..og det er dette også. Kulen var et speile

Trærne i parken i full blomstring

Dagen derpå – oppsummering

Etter en god natts søvn på Talbott hotell i Chicago, har dagen for det meste gått med til etterarbeid. Det er en litt merkelig følelse å være ferdig med turen, som vi har snakket om og planlagt så lenge. Vi var i ferd med å venne oss til at dagene består av sykling. Det blir litt rart å gå tilbake til det vanlige livet igjen. Vi har ikke helt ro i kroppen og lengter hjem, selv om det er mye fint å se her i byen.

Vi måtte levere bobilen i dag , på et sted som lå 7 mil utenfor sentrum. Den måtte vaskes og det tok sin tid. På ettermiddagen har vi vært på arkitektscruise på elva som renner gjennom byen (Chicago River). Sola skinner, men en isnende kald vind feier inn fra Michigan-sjøen som går gjennom marg og bein. Det var likevel fint å se skyline Chicago fra en annen vinkel, og få historien bak alle de flotte bygningene. I kveld har vi vært på toppen av John Hancock Centre, som er 344 meter høyt og har 100 etasjer. Det sies at utsikten skal være bedre herfra enn fra Willis (Sears), selv om den bygningen er høyere.

Kanskje kan turen vår kan inspirere andre til å gjøre den samme reisen, og at våre erfaringer kan komme andre til nytte. Her er noe av det viktigste vi lærte:

Reiseruten
Vi hadde planlagt hver etappe i detalj på forhånd i Google Maps. Lengden var avpasset terrenget vi skulle sykle i, og vi hadde tatt hensyn til overnattingsmuligheter. Vi var likevel ikke avhengig av å følge den, siden vi hadde med bobil. Vi avvek fra ruten et par ganger, men erfarte at det var viktig å ha et mål for dagen. Det var en tilfredsstillelse å nå det.

Lengden varierte fra 10 mil omtrent som den korteste dagsetappen til drøyt 20 på den lengste. Snittet var lagt opp til omtrent 14 mil. Det er mange faktorer som spiller inn, når vi skal vurdere hvor langt det er greit å sykle per dag. Værforhold, særlig vind som det er mye av, om det er flatt eller bakker, om det er byer med mye trafikklys og om det er mange severdigheter langs ruten. Når dagsetappen bli rundt 20 mil, blir det fort opp mot 10 timer på sykkelsetet og man er ganske sent inne på kvelden. Da blir alt veldig hektisk, og det blir kort tid til restitusjon. Dette er selvfølgelig individuelt, men rundt 14-15 mil var passe for oss.

Route 66 er ganske godt merket i Missouri og Illinois, men ganske dårlig i de andre statene. Man er derfor avhengig av gode kart, som må bestilles før avreise for eksempel på Amazon.com. Det er ikke tilstrekkelig med vanlige bilkart. Vi lastet ned GPS-koordinater for ruten fra nettet, men den viste ikke alltid til den ruten som man burde velge på sykkel. Merk at det er mange varianter av Route 66, og man må mange steder gjøre et valg for hvilken man vil sykle.

Ruten går på Interstate’n noen steder. Det er ikke noe trivelig å sykle der, men det er ikke andre valg alle steder. Som regel er det lov å sykle der bortsett fra 2 steder slik vi opplevde det. Her må man bare ta sjansen på ikke å bli stoppet av politiet.

Vær/sesong
Vi var utrolig heldig med været. Vi hadde ikke regn i det hele tatt, men hadde en dag med litt snøvær. Vind hadde vi imidlertid mye av. Vi startet å sykle midt i mars, og det gikk fint for oss. Det er nok likevel i tidligste laget, da det er fare for at det kan komme snø og at det kan bli ganske så kaldt. Man bør legge inn reservedager for dårlig vær. Været kan bli så dårlig at det ikke er tilrådelig å sykle. Sesongen for tornadoer/T-stormer begynner i april, og veien går igjennom områder som er ganske utsatt for slikt vær. Men været er det vanskelig å gardere seg helt mot selvfølgelig. Venter man for lenge ut på sommeren blir det fort uutholdelig varmt i ørkenen på første del av turen (hvis man sykler vestfra).

Retning
Vi syklet fra vest mot øst, selv om det mest vanlige er å reise andre veien. Route 66 var jo selve porten mot vest (for eksempel blir Saint Louis betegnet slik), og således var det fra øst forflytningen skjedde i hovedsak tidligere. Men siden vi startet så tidlig på våren, mente vi det var størst sjanse for å unngå kulde og snø i øst ved å velge den retningen. I tillegg er det mest vanlig at det blåser fra sør/sørvest, og det er jo også et moment når man skal sykle. Og begge disse vurderingene viste seg å være riktige. Det var kaldt østpå til like før vi kom, og vinden var gunstigere enn om vi hadde syklet motsatt vei.

Vei/veidekke
Vi valgte å bruke racersykkel og det var utvilsomt riktig. Det er svært mye dårlig asfalt på ruten, huller i veidekket og det ligger mye småstein og ståltråd etc. langs veikanten. Det virker ikke som det kostes som i Norge. Vi syklet litt på grusvei, men her var vi forsiktig så det gikk ok. Vi kjøpte noen 25 millimeter dekk med mer luft, men det var ikke nødvendig. Vi punkterte mer på de dekkene enn på vanlige 23 millimeter. Jeg antar vi i alt punkterte 30 ganger på turen, fordelt på oss 4. Så mange slanger og dekk må man ha med. Vi brukte pariser også, og med dyre pariser kan det være et godt valg. Vi hadde med noen billige varianter, som ikke tåler høyt lufttrykk og det falt ikke heldig ut.

Overnatting
Vi leide en stor bobil, hvor planen var at alle 5 skulle ligge. Men det kostet ikke mye mer å leie motellrom og få tilgang til strøm på bobilen derfra, enn å ligge på en RV-parkering. Så med det vi vet nå kunne vi hatt en mindre bobil hvor det var plass til 3 og at 2 lå på et motellrom. Det var slik vi gjorde det etter hvert. Da kunne vi bruke dusj og toaletter der, i stedet for det tross alt spartanske dusj og toalettet som er i en bobil. Bobilen vår hadde 7 sengeplasser, men det var likevel bare 3 som kunne ligge noenlunde ok.

Moteller var det overalt, og det var nesten ikke folk der nå. Men i perioden april til september kan det være fullt, så da er det mulig man må forhåndsbestille på de mest populære plassene i alle fall. Da kan det kanskje også være vanskeligere å få låne strøm som vi gjorde nå.

Vi anbefaler å ha med følgebil. Det kan bli langt mellom butikkene noen steder, det kan bli vanskelig med motellrom og dårlig vær kan komme overraskende.

Forberedelser, teknisk utstyr
Vi hadde ordnet mye av det tekniske på forhånd, men det manglet noe småtteri. Batteri til pulsklokker, dekk og slanger, gasspatroner etc. Vi brukte nesten en hel dag i Los Angeles før vi klarte å ordne dette. Det er lite sykkelbutikker langs ruten, så det er viktig at sykler og alt reservemateriell må være med fra Norge. Kjeder, kassetter, kranklager, vaiere etc må være skiftet før avreise.

Trafikken, menneskene
Amerikanere flest er svært åpne og hyggelige. Svært mange slo av en prat med oss da de så vi kom på sykkel. Når vi stod i lyskryss sveivet de ned ruten og spurte hvor vi skulle. På kafeer og restauranter kom de bort og slo av en prat. Amerikanere er også svært lovlydige, og var veldig hensynsfulle i trafikken. Mye bedre enn hjemme. Det var nesten ingen som tutet på oss, selv om noen måtte ligge bak lenge, og ingen kjørte forbi oss hvis det var dobbel sperrelinje. Vi opplevde ikke en eneste farlig situasjon av noen slag, og var ikke i nærheten av noen nestenulykke.

Opplevelsen
Det har vært en stor opplevelse fra start til slutt. Det var et utrolig skiftende landskap mellom de ulike statene. Fra storbyen Los Angeles og California med ørken, via karrige Arizona og fjell, og New Mexico med nydelige klippeformasjoner. Så flate Texas, et lite besøk i Kansas, og bakkete og frodige Oklahoma og Missouri og avslutning med det flate jordbrukslandskapet i Illinois og storbyen Chigago. Det var fascinerende med et nattlig besøk i spillebyen Las Vegas og selvfølgelig - oppleve Grand Canyon fra luften. Underveis syklet vi gjennom utallige småsteder som hadde sin storhetstid på 1950-tallet. Mange av stedene var nå nesten forlatt og lå øde, mens andre steder var i ferd med å blomstre opp igjen som følge av en stadig økende turisttrafikk.

Det fysiske var ikke noe spesielt problem, siden vi jo var i brukbar form før avreise. Med sterk motvind hele turen kunne det vært annerledes. Etter en uke på sykkelen var vi i godt gjenge og hadde fått inn sykkelfølsen og formen hadde blitt enda bedre. Det var heller ikke noe problem å sitte på sykkelen i 10 timer. Tida gikk ganske fort, og syklingen ble brudt opp med stopp for fotografering, lunsj etc. Og kvelden gikk med til spising, oppvask, redigering av bilder, arbeid med blogg og småptrating.

Så vi kan anbefale turen på det varmeste for alle som er glad i å sykle. Man får en større nærhet til naturen da, enn om man kjører bil og man får kanskje med seg mer av alle detaljene langs ruten....

Til slutt vil jeg takke for alle kommentarene vi har fått. Det har vært inspirerende og morsomt for oss å lese i etterkant. Selv om det har vært mye tull og tøys her i bloggen, har det forhåpentligvis også gitt dere et inntrykk av hva vi har opplevd underveis - ispedd litt fakta (som det har vært noen feil i fra tid til annen, men som dere har vært greie og sett gjennom fingrene med).


Willis Tower (den sorte), 442 meter


Og med Trump-bygningen ved siden av... Skyline i Chicago imponerer med alle sine skyskrapere



..... her ser dere flere av dem...



..og sett fra elva og cruiset vi var på




Det var vanskelig å ta bilde fra Hancock-senteret, men forhåpentligvis gir det et inntrykk av Chicago by night

Dag 30: We had a dream … og Yes, we could……

Det offisielle bildet fra målgangen ved Lake Michigan: Litt behersket jubel, som sømmer seg sindige bønder på tur

Litt svulstig overskrift i dag med lett omskrevne sitater av taler fra kjente amerikanere. Men dere får tilgi oss... Etter 29 dager på sykkelsetet skal dagen i dag bli en triumfferd gjennom Chicagos gater. Vi har drømt om og sett for oss hornmusikk og vaiende norske flagg ved sjøkanten ned mot Michigan-sjøen, og med høyhusene i downtown som speiler seg i et blikkstille vann i strålende solskinn. Med blussende kinn skal vi stå der og motta folkets hyllest og vise oss fram for en hel verden. Vel, ble det nå slik da?

Vi hadde vår siste frokost i bobilen i Romeoville. Romeoville er en forstad til Chicago, så i dag skal vi sykle på sterkt trafikkerte veier helt inn til mål. Det er grått på morgenkvisten, men innen vi er klare til å dra er solen kommet fram. Vi bruker litt lenger tid før avreise i dag, for vi må se pene ut i tøyet og ha på fuktighetskrem på benene (noen av oss) så de skinner i sollyset. Vi polerer syklene så vi kan speile oss i dem. Alle setter på seg likt tøy, og vi gjør klare den spesiallagde t-skjorten som vi skal ta på oss de siste 2 milene.

Vi har en liten utfordring i dag, og det er at om lag 10 km av Route 66 går på motorvei. Men vi lar det stå til og legger i vei. 4 kjørefelt i hver retning og et forferdelig bråk. Vi sykler helt på kanten av veiskulderen, og ingen tuter i alle fall. Problemet er avkjøringene – det er skummelt når bilene kommer i over 100 km og skal til høyre mens vi må krysse over avkjørselsveien. Etter noen kilometer finner vi ut at dette ikke er tilrådelig, og finner en servicevei som går parallelt med motorveien. Vi må klatre over et ganske høyt gjerde med piggtråd på toppen for å komme dit, og det er ikke min spesialitet. Jeg holder på å bli hengende fast der, med de konsekvensene det kunne fått…

Vel, vi kommer nå over, og tråkler oss inn til avkjørselsveien vår inn mot byen. Og der står Jon Erik med lunsjen klar, etter bare 2,5 mil! Vi må spise opp det vi har igjen, og det er egg og bacon og et par brødskiver. Mest pålegg altså.

Så kommer t-skjortene på, og vi defilerer inn på en av byens hovedgater, Jackson Blwd, som ender helt nede ved sjøen. Vi passerer Lou Mitchell’s Restaurant forresten på veien, som Karin har tipset oss om som et sted vi bare må spise frokost. Og det skal vi. Vi ser skyline Chicago mens vi sykler innover. Det er imponerende skyskrapere, og vi ser Willis Tower (tidligere Sears Tower) rett forut for oss lenge. Willis Tower er 442 meter høyt (med antenner 527 meter), og var verdens høyeste bygning fram til 1998. Vi skal på toppen senere. Gata vi sykler og som Route 66 opprinnelig fulgte går midt gjennom downtown.

Vi passerer en liten bakketopp, og så er sjøen der. Veldig vakkert i solskinn med litt dis. Vi sykler ned til kanten, og Jon Erik er klar med fotoapparatet og foreviger øyeblikket. Vi jubler behersket, som de sindige bøndene vi er, og gratulerer hverandre med vel gjennomført tur. Hornmusikken mangler og flaggene, men ellers er det som i drømmen. Litt opprømte er vi, det skal innrømmes. T-skjortene er jo ganske prangende, og flere amerikanere kommer bort og gratulerer oss. I følge Haralds sykkelcomputer har vi syklet 3 916 kilometer i alt siden vi startet ved Santa Monica Beach for en måned siden. I dag bare 6 mil.

Alt har gått helt etter programmet hele veien. Det eneste er at vi fikk mer fint vær enn planlagt, slik at vi ikke trengte å bruke reservedagene. Derfor får vi 3 dager ekstra i Chicago. Det skal vi nok klare, for her er masse å se som Karin har vært inne på i en kommentar. Vi har altså ikke fått en regndråpe på oss, bare en snøbyge, helt utrolig! Og vi har heller ikke hatt et eneste uhell, faktisk ikke vært i nærheten engang, verken på sykkelen eller rundt overnattingene på kveldene eller med biltrafikken. Og det til tross for mange dårlige veier, og med sterk trafikk mange steder. Det har selvfølgelig hjulpet at amerikanerne fleste er veldig hensynsfulle bilister, mye mer enn hjemme.

Vi bor på Talbott hotell, som ligger midt i sentrum. Litt for fint nesten (for noen av oss), men det var det billigste vi fant på Hotels.com. Vi skal nok klare 3 dager her. Nå i kveld har vi vært på Premium Outlet, et fabrikkutsalg i utkanten av byen med 120 merkeklærbutikker med varer til en ganske rimelig penge. Det ble noen olabukser og T-skjorter med mer. Nå er også kreditten på Maxbo-kortet brukt opp og har nå gått over til COOP-kortet. Jeg har LO-Favør-kortet i bakhånd, så her er det fortsatt tjo og hei.

Sent i kveld er kanskje ikke tiden for å oppsummere det hele, så jeg tror vi kommer tilbake til det. Men vi kan i alle fall si så mye at det har vært en fantastisk reise tvers over det veldige amerikanske kontintentet. Så kanskje kommer det en blogg i morgen med oppsummering, og en på onsdag kveld med hva vi har opplevd her i Chicago. Eller kanskje ikke; det er mulig vi skal holde oss til dette ordtaket: What happens in Chicago, stays in Chicago…


Sykling på motorveien er egentlig ikke å anbefale, men må man så man. Det gikk bra heldigvis


Dag prøver iherdig å få et nærbilde av Canadagås? (ikke dompapp nå i alle fall), men de går hele tiden 10 meter unna ham


Et lite, vakkert tjern i en av forstedene til Chicago


Etter at vi skaffet oss denne boksen, har vi ikke sett snurten av noen farlige hunder


Dette var litt av utsikten vi hadde foran oss mens vi syklet inn mot byen. Ganske mektig i grunnen



Litt av bykjernen, sett fra stranden der hvor Jackson Blwd ender i Michigan sjøen


Jon Erik med Willis Tower i bakgrunnen


Litt av downtown Chicago, sett fra stranden. Mange skyskrapere på ett sted her ja...


Det er nydelig helt nede ved sjøen. Vi skal sykle langs sjøen en av de nærmeste dagene, for det er en fin sykkelsti der


Fra et parkanlegg i tilknytning til sjøen


Jon Erik fanger oss opp i det vi bare har 200 meter igjen til vannkanten i Lake Michigan



Joda, vi har sett dere nå....

Vi har kastet de norske fargene, og stilt oss opp for litt merkevarebygging, her med sjøen i bakgrunnen

...og her med W. Tower som bakteppe

Vel, vi har holdt våre nye kropper hemmelig lenge. Nå, hva synes dere? Berre lekkert?

Dag 29: Et steinkast unna.....

Klokka runder 1730, og vi slår leir like i utkanten av Romeoville. Hvis vi strekker hals kan vi nesten se høyhusene i Chicago. For med 17 mil i dag har vi i alt syklet 3 857 kilometer, og det er dermed bare 50 kilometer!!! igjen til Michigan-sjøen. Det blir bare en ren kosetur i morgen altså, som vi skal nyte i fulle drag. Det er spådd litt overskyet på morgenen, men sola skal komme etter hvert. Men uansett vil dagen i morgen bli strålende på alle måter, regner vi med.

Vi startet å sykle om lag kl. 0900, så det blir i grunnen ikke tid til å leve så mye i sus og dus når etappene blir over 15 mil. I dag var det i tillegg en betydelig motvind hele veien, med andre ord ganske tungt. Vi merker vi er litt mer slitne enn andre dager da det har vært lettere vindforhold. Det har vært stort sett flatt, så høydemetre ble det få av. Men til gjengjeld får vinden mer tak.

Innen vi har fått vogna på plass, koblet til strøm, ordnet med sykler og alle 4 fått dusjet og pyntet seg er klokka raskt 1900. Enkelte kvelder har vi gått flere kilometer for å finne en restaurant, og da er det bare tida og veien igjen for å få skrevet blogginnlegget. Det tar lengst tid å laste opp bildene, særlig når hastigheten på WI-FI forbindelsen er dårlig. Så vi kommer ofte ikke i seng før ved midnatttstider. Revelje er fast 0730.

Etappen i dag var i grunnen litt kjedelig. Det var litt grått og disig stort sett hele dagen, og det var spådd regnbyger. Men de slapp vi heldigvis. Terrenget var omtrent som i går, flatt jordbruksland. En liten ting vi har lagt merke til. Graset er jo blitt ganske grønt, og langs veier, rundt butikker og bensinstasjoner er det enorme grøntarealer. Og alt dette klippes med gressklipper. Og ikke er det ugras heller. Det er noe annet enn hjemme, hvor graset på de få trafikkøyene vi har beplantet mange steder (som på Sander), bare slås et par ganger i løpet av sommeren. Det er veldig velstelt altså. Og det er enormt med plass ved alle butikkene. Kjempestore parkeringsplasser, og nesten alle steder er det gratis å parkere. Men alle disse tomme arealene gjør det upraktisk å gå. Det blir lange avstander. Og derfor er det nesten heller ingen som gjør det.

Med det litt ensformige landskapet, ble det ingen stopp før i Pontiac. Det var ikke mye annet å se der enn mange fine malerier ute på butikkveggene. De hadde også et Hall of Fame, men her tok vi ikke sjansen på å gå inn. Kanskje de ville ha oss dere også? Vi gjør en kort stopp også i Odell. Her har de bevart en gammel bensinstasjon, som vi har bilde av. Slike har det vært en del av underveis på turen. Det blir lunsj i Gardner. Meny: Pølser og spagetti! Deretter er det bare å sykle mer eller mindre uavbrutt til Romeoville. Motellet ligger altså litt unna sentrum. Her er det fantastisk flotte boligfelt, med fine hus. Noe av det beste vi har sett så langt. Ellers har det generelt vært mye dårlige bolighus å se.

Middag ble fortært i vogna i dag; poteter, oksefilet og gulrøtter. Vi måtte spise opp alle restene, siden det er siste kveld i vogna. Det er litt vemodig. Under middagen spøker vi litt om at vi kanskje kunne komme i Guiness rekordbok. Første gang 3 brødre har syklet Route 66. Dag kan komme med der som den første som har syklet Route 66 sammen med 3 brødre. Vi holder på å le oss i hjel. Stemningen rundt middagsbordet er generelt veldig lystig. Jeg tror alle er veldig glade for at vi snart har gjennomført dette, og for at vi snart skal hjem. Men først skal vi gjøre Chicago utrygg i 3 dager.


Enda en dompapp eller?


Dag ligger først i motvinden. Når alle ligger på rekke etter hverandre, tyder det på at det går tungt der foran


Plutselig så vi ekorn overalt, velfødde og fine



En fin innsjø i nærheten av Pontiac


Veggmaleri i Pontiac

Enda et veggmaleri i Pontiac, nå med staute syklister. Den innleide fotografen har bommet litt på høyden, men pytt, pytt

Jon Erik avbildet sammen med en yngre utgave av Lincoln i Pontiac

En bensinstasjon fra 50-tallet, nylig restaurert (Standard oil)

...og enda en, men denne gang Texaco

Dag, svært konsentrert før sitt motvindsdrag. Sprekker han i dag? (nei, det gjorde han ikke skulle det vise seg)

Vidar ser svært avslappet ut her. Er han glad for at det snart er slutt?

En attraksjon i Gardner, ett gammelt fengsel fra 1905 med plass for 2

Dag har kjøpt seg sprøyte denne gang. Han tar på se sprøyteoppdrag i hele Ullensaker. Sprøyta er 37 meter bred, og kan kjøres i 30 km/t. Med andre ord en teoretisk kapasitet på om lag 1 000 mål i timen.

Landskapet mellom Joliet og Romeoville

Dag 28: I Abraham Lincolns fotspor

Dagens økt startet fra Litchfield. Været: Som i går og som dagen før der og som dagen før der. Altså strålende. Og vinden blåser akkurat den riktige kanten i dag, dvs. sørvest som betyr medvind stort sett. Første partiet er veien elendig, og jeg vil spare mine dyre carbonhjul og sakker akterut. De andre tror jeg har sprukket, så jeg må forklare saken i detalj. Mulig jeg har vært inne på det før, men det er veldig mye dårlig veidekke. Og som alt annet er også hullene mye større i USA. At vi ikke har blitt borte nede i ett av dem enda, er et under. Etterslepet på vedlikeholdet på veiene i Norge er bare blåbær mot det de sliter med her.

Det er flatt som en pannekake, og med medvind går det unna. Vi nærmer oss Springfield, og kommer inn på Abraham Lincoln’s Trail. Alt rundt her har navn med Lincoln i. Springfield er hovedstaden i Illinois, og er en by med om lag 120 000 innbyggere. Og det var altså her Abraham Lincoln bodde fra 1837 og til han ble president i 1861. Og kulturinteresserte som vi er, tar vi oss selvsagt tid til å se på huset hans. Men omvisning tar vi oss ikke tid til. Hele boligstrøket der han bodde er bevart og vi sykler!! igjennom. Det er vakter overalt. Vidar tør ikke annet en å trille sykkelen. Han kjører på spesielle dekk og det smeller som er børseskudd når han punkterer (og det har han gjort flere ganger i det siste). Det kan raskt bli en farlig situasjon er vi redd, hvis det skulle skje her.

Vi tar oss også tid til fotografering av State Capitol Building. Den er ganske staselig. Litt etter passerer vi stedet Lincoln, den eneste byen som fikk navn etter ham mens han ennå levde. Men her er det ikke annet å ta bilde av enn en falleferdig rønne av en restaurant som minner om en mølle. Utrolig hvor lite det skal til noen ganger for å kunne kalle noe for en Road Attraction.

Lunsj i Williamsville. Meny: Pølse og potetmos selvsagt. Kjernesunn mat, som du kan sykle på i timesvis….

Og ikke nok med at vi tok oss tid til å besøke Lincoln, vi stopper også ved en liten cafe i Atlanta og tar en Cola. Damen bak disken blir så blid da vi stikker innom, og vi må signere i gjesteboken hennes. Både hun og gjestene snakker ivrig med oss om turen vår. Det opplever vi i grunnen hele tiden, vi føler oss nesten som kjendiser (små riktignok) noen ganger.

Planen er å overnatte i Bloomington. Harald har alle kartene og viser oss alltid vei gjennom byene. Vidar ser gjerne at vi bor i byen der det er folk, mens Harald helst vil bo utenfor. Og som ved flere tidligere anledninger feier vi gjennom byen i 30 km/t og før vi vet ordet av det er vi ute på landet igjen. Etter litt om og men finner vi et motell i Normal, en forstad til Bloomington. Når vi raste gjennom Bloomington så vi flere mennesker ute enn vi har gjort i mange av de andre småbyene til sammen. Det var et yrende liv. Det lå et universitet der, så det var nok studenter som var ute på vift.

Vi spiste middag på en meksikansk restaurant. Det var ganske bra faktisk, selv om noen av oss var litt skeptiske på forhånd.

Det ble en ny lang dag på sykkelsetet, 19 mil og sånn ca. 8 timer på sykkelsetet. Selv om jeg sa det var helt flatt i begynnelsen, så ble det faktisk 450 høydemeter likevel. Vi har da syklet 3 690 kilometer i alt. Målet synes nå ganske nære.

PS: Jeg må benytte anledningen til å gratulere søsteren vår, Bjørg, med 50-årsdagen 11. april. Ha en fin dag!
Og, jeg har ryddet litt opp i bilder etc. på blogginnlegget fra i går. Det ble sent på kvelden og litt rotete…




Ikke hester denne gang, men en fugl. Er det noen ornitologer der ute? Det er i alle fall ikke dompapp. Kankje American Robbin?



En stor båt i et lite tjern rett etter start i Litchfield



Valgets kval, rett fram eller til høyre?


Lake Springfield og et fyr.

Ganske flotte gutter under mye flottere trær, her i Springfield

Vi gutta sammen med Abraham Lincoln. Et amerikansk følge snakket med oss vel og lenge. Vi tok bilde av dem og de ville absolutt ta bilde av oss. Og der ser det ikke ut til at vi hadde noe imot

Og her bodde Abraham Lincoln fra 1837-1861, et ganske vanlig hus egentlig, i alle fall sett med dagens øyne

Vår i parken i Springfield

State Capitol i Springfield, nokså staselig

Stemningen underveis begynner å bli litt mer løssluppen

Flatt Illinois-landskap i nærheten av Bloomington, og en enslig gård som besitter mye jord

Spiser vi mer pølser nå blir vi snart slik! Fra Atlanta

Hva, enda mer av dette slaraffen-/cafelivet!

Vei er det nok av i USA. Her tror jeg jordværnere har en dårlig sak når det lages veianlegg

Vi syklet en god stund på Abraham Lincolns Parkway

Hmmm, hva sier dere om dette da? Litt på kanten? Vi tør da så vidt å gå med dem nå...

Og enda mer munterhet. Feiring på forskudd? Fra vår meksikanske restaurant nå i kveld. Bildet er tatt av en amerikaner som kunne litt svensk. Han ville gjerne praktisere. Men han kunne bare et par ord, så det gikk på engelsk